Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 2 av 7: Hvorfor lineær tenkning gir dårlige svar på systemiske utfordringer.
Politikk handler om å styre samfunnet i riktig retning. Men hva skjer når vi forveksler fart med retning?
Norge har vært så rikt så lenge at vi har mistet evnen til å prioritere. I stedet for å gjøre vanskelige valg, har vi latt vekst og oljepenger skjule behovet for reelle strategiske beslutninger. Som Martin Bech Holte påpeker i Landet som ble for rikt, har Norge de siste tiårene utviklet en politikk hvor vi forsøker å «løse» problemer ved å bruke mer penger, istedenfor å ta reelle strukturelle grep. Vi har råd til å finansiere nesten alt – men ikke til å si nei til noe.
Denne manglende prioriteringen forsterkes av for enkle modeller for hvordan samfunnet fungerer. Vi antar at vi kan håndtere eldrebølgen ved å bevilge mer til helsevesenet, at vi kan få ned strømprisene ved å bygge mer kraft, eller at vi kan sikre boliger til unge ved å bygge flere blokker. Men verden fungerer ikke så enkelt. Når systemene vi styrer er komplekse, krever de mer sofistikerte løsninger.
Fart uten retning: Når penger erstatter politikk
I et land uten økonomiske bekymringer ville politiske prioriteringer vært enkle: Vi kunne betalt for de beste skolene, sykehusene, veiene og klimakuttene. Men i et land som Norge, hvor pengene alltid har vært tilgjengelige, har vi utviklet en farlig mentalitet: I stedet for å velge, betaler vi oss ut av problemer – uten en reell strategi.
Vi ser dette overalt. Velferdsordningene vokser, men vi diskuterer ikke hvordan de skal finansieres på sikt. Norge har i dag flere folk på trygd enn i arbeid i mange kommuner, men istedenfor reformer, øker vi utbetalingene. Vi investerer i teknologi, men mangler strategi. Offentlig sektor bruker milliarder på digitalisering, men mange systemer kommuniserer fortsatt ikke med hverandre. I Helse-Norge er det fortsatt pasienter som må transportere sine egne røntgenbilder mellom sykehus fordi IT-systemene er inkompatible. Vi planlegger infrastruktur, men tenker ikke helhetlig. Vi bygger enorme samferdselsprosjekter uten å vurdere hvordan de påvirker boligmarkedet, arbeidskraftmobiliteten eller klimamålene våre.
Fart er ingen erstatning for retning. Vi kan bruke milliarder på helse, skole og samferdsel, men hvis pengene brukes ineffektivt, skaper vi ikke varig verdi – bare økte kostnader.
Når politikkens modeller er for enkle for virkeligheten
En av hovedårsakene til at vi havner i denne situasjonen, er at vi styrer komplekse systemer med lineære, statiske modeller. Skolepolitikken antar at flere ressurser gir bedre læring, men PISA-resultatene viser at vi har investert mer i skolen uten å få bedre resultater. Energipolitikken antar at norsk kraftproduksjon alene styrer prisene, men vi er koblet til et europeisk marked, noe som gjør at våre egne tiltak ofte har uforutsigbare effekter. Sykehusene bevilges mer penger hvert år, men bemanningskrisen forverres, fordi vi bygger ut systemer uten å løse de strukturelle problemene med rekruttering og arbeidsvilkår.
I Landet som ble for rikt peker Holte på hvordan oljepengene har gjort at vi aldri har trengt å tenke på effektivitet på samme måte som andre land. Der andre land har måttet gjøre harde valg om pensjonsreformer, arbeidsmarkedstiltak og næringspolitikk, har vi bare økt bevilgningene.
Men hva skjer når vi møter en fremtid der oljepengene ikke lenger kan dekke alle utgifter? Når eldrebølgen presser velferdsstaten, når grønn omstilling krever reelle investeringer, og når produktivitetsveksten i Norge er på sitt laveste nivå siden 90-tallet? Da vil vi oppdage at vi ikke har en plan.
Utvalg, konsensus og handlingslammelse
Norge er ikke et land uten utvalg og ekspertgrupper. Vi har hyller fulle av NOU-er, offentlige utredninger og strategiplaner som tar opp nettopp disse problemene. Problemet er at de ofte ender opp som utredninger uten handling. Utvalgene bruker år på å konkludere, og når rapportene endelig kommer, er de så preget av kompromisser at de ikke gir tydelige politiske retninger. Vi utreder konsekvensene av eldrebølgen, men innfører ikke reformer. Vi diskuterer skattepolitikken, men kvier oss for strukturelle endringer. Vi er enige om at helsevesenet må effektiviseres, men fortsetter likevel å bygge ut en administrasjon som vokser raskere enn antall helsearbeidere.
Hvis vi fortsetter denne konsensusbaserte handlingslammelsen, vil vi aldri ta de grepene som kreves for å håndtere en mer kompleks fremtid.
Hva må vi gjøre?
Vi må lære oss å prioritere igjen. Politikerne må tørre å si nei til gode tiltak for å kunne si ja til de viktigste. I stedet for å pøse mer penger inn i helsevesenet uten reformer, må vi satse på digitalisering, oppgaveglidning og smartere organisering. I stedet for å subsidiere strømpriser uten å løse de underliggende problemene, må vi investere i energieffektivisering, nettkapasitet og reguleringer som stimulerer riktig adferd. I stedet for å bevilge mer penger til skolen uten resultater, må vi reformere lærerutdanningen, innføre mer målrettede undervisningsmetoder og stille krav til digital læringsstøtte.
Norge trenger en mer avansert måte å planlegge på. I stedet for å forutsi fremtiden med enkle modeller, må vi bruke scenarier som tar høyde for alternative utviklingsbaner. Hvorfor lager vi ikke parallelle helsebudsjetter basert på ulike aldringsscenarier? Hvorfor evaluerer vi ikke flere skatte- og boligpolitikker før vi implementerer dem nasjonalt? Finland har en egen fremtidskomité i Stortinget, og Singapore bruker dynamiske scenarioanalyser for å justere politikk fortløpende.
Mange av våre problemer kan ikke løses innenfor én sektor alene. Klimapolitikken må ses i sammenheng med næringspolitikk. Helsepolitikken må kobles til teknologi og arbeidsmarkedstiltak. Boligpolitikken må forstås i lys av finanspolitikken og befolkningsutviklingen. Så lenge vi styrer Norge med sektorvise budsjetter og kortsiktige tiltak, vil vi fortsette å sløse ressurser og skape uforutsette konsekvenser.
Et rikt land har råd til å prioritere – men må lære seg å gjøre det
Så lenge vi har oljepenger, kan vi fortsette å unngå vanskelige valg. Vi kan fylle budsjettgap med Oljefondet og håpe at det går bra. Men dette er en strategi for stagnasjon, ikke utvikling.
Hvis vi ønsker å skape et bærekraftig Norge, må vi gjenoppdage kunsten å prioritere. Vi må erstatte enkle modeller med systemisk forståelse. Og vi må slutte å tro at penger alene kan løse våre problemer.
Fremtiden handler ikke om hvem som kan bruke mest penger raskest. Den handler om hvem som kan finne de riktige løsningene – og tørre å satse på dem.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!
