Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 4 av 7: Hva kompleksitetsteori kan lære oss om å navigere en uforutsigbar verden.
Politikk er tradisjonelt bygget for stabilitet. Vi setter langsiktige mål, lager budsjetter flere år frem i tid, og antar at økonomi, arbeidsmarked og demografi utvikler seg i relativt forutsigbare mønstre. Men verden vi lever i i dag, er alt annet enn forutsigbar.
Økonomiske sjokk kommer stadig hyppigere. I løpet av de siste 15 årene har verden opplevd finanskrisen, pandemien, energikrisen, geopolitisk uro, og den raskeste teknologiske omveltningen i moderne tid. Pandemien viste hvor sårbare globale forsyningskjeder er. Energikrisen i Europa viste hvor raskt stabilitet kan snu til krise. Kunstig intelligens og automatisering forandrer arbeidsmarkedet i en fart vi ikke har sett maken til.
Vi står overfor en virkelighet preget av Volatilitet, Usikkerhet, Kompleksitet og Ambivalens (VUCA) – men vi styrer fortsatt med verktøy fra en tid da verden var mer lineær og stabil.
Matematisk sett er dette en feiltilpasning. Kompleksitetsteori viser at systemer med mange ukjente variabler ikke kan styres med statiske regler – de må lære, tilpasse seg og justere seg over tid. I stedet for å prøve å bevare status quo, må vi bygge politiske og økonomiske systemer som er robuste nok til å tåle sjokk og fleksible nok til å tilpasse seg nye realiteter.
Norge er dårlig rustet for usikkerhet – men hvorfor?
Norske institusjoner er blant de mest stabile i verden. Dette har tjent oss godt i perioder med vekst og stabilitet, men nå ser vi svakhetene i systemet.
Pensjonssystemet vårt er basert på forutsigbar sysselsetting og en stabil befolkningsvekst – men SSBs fremskrivninger viser at Norge i 2060 vil ha dobbelt så mange eldre over 80 år som i dag, mens antall yrkesaktive per pensjonist synker fra 2,4 til 1,9.
Vi har en skattepolitikk basert på at produktivitetsvekst vil øke inntektene – men siden 2012 har produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien falt til under 1 %, det svakeste nivået på flere tiår.
Vi budsjetterer med årlige oljepengebruk og planlagte investeringer – men ifølge IEA kan oljeetterspørselen globalt nå toppen innen 2030, noe som vil endre Norges økonomiske rammebetingelser dramatisk.
Politikken vår forutsetter en lineær fremtid. Problemet er at vi lever i en ikke-lineær virkelighet, der små endringer kan ha enorme konsekvenser.
Hva gjør andre land bedre enn oss?
Mens Norge holder fast ved tradisjonelle styringsmodeller, har flere land allerede tilpasset seg en mer usikker fremtid.
Singapore har en Futures Unit i statsministerens kontor som utarbeider scenarier for alternative fremtider. Dette er ikke teoretiske dokumenter, men politiske verktøy som brukes aktivt i beslutninger. Landet har for eksempel utviklet flere strategier for hvordan de kan håndtere en fremtid uten global frihandel – lenge før proteksjonismen i USA og Kina eskalerte.
Finland har en egen fremtidskomité i riksdagen, som regelmessig evaluerer økonomiske, teknologiske og sosiale trender for å sikre at politiske beslutninger tar hensyn til mulige scenarier. Mens Norge diskuterer hvordan vi skal tilpasse oss AI, har Finland allerede integrert AI-kunnskap i utdanningssystemet sitt – med over 1 million finske borgere som har gjennomført AI-opplæring i samarbeid med næringslivet.
EU har innført regulatoriske sandkasser for nye teknologier, der selskaper kan teste kunstig intelligens, fintech og helseinnovasjon i kontrollerte omgivelser før regelverket fastsettes. Norge, derimot, har en tendens til å vente på at EUs reguleringer blir ferdige, i stedet for å forme dem aktivt gjennom egne eksperimenter.
Kina har lenge vært kjent for sine femårsplaner, men det som ofte overses, er hvordan disse planene er adaptive. Kinesiske myndigheter overvåker økonomiske og teknologiske trender i sanntid og justerer strategiene fortløpende. Når KI-revolusjonen akselererte, etablerte Kina raskt nasjonale investeringsfond for AI-forskning, mens Norge fortsatt diskuterer hvordan KI skal reguleres.
India har vist en imponerende evne til å tilpasse seg usikre markeder. Indias UPI (Unified Payments Interface) har på under et tiår gjort landet til verdensledende innen digitale betalinger, mens Norge henger etter på digitale lommebøker og åpne bankløsninger. Indiske teknologireguleringer er eksperimentelle og tilpasses raskt, noe som har ført til en kraftig vekst av startups, spesielt innen fintech og helse.
Norge har utvalg som diskuterer fremtiden, men vi har ingen systemer for å aktivt eksperimentere, justere politikken vår dynamisk eller teste nye styringsmodeller i praksis.
Hvordan kan vi bygge politikk for en usikker fremtid?
For å kunne navigere i en verden preget av VUCA må vi endre hvordan vi styrer Norge.
Vi må erstatte statiske budsjetter med dynamiske scenarioplaner. Vi må teste reformer i liten skala før vi ruller dem ut nasjonalt. Og vi må slutte å vente på EU og begynne å utvikle reguleringer parallelt med teknologisk innovasjon.
Fremtiden er ikke lineær – politikken kan ikke være det heller
Vi kan ikke fortsette å styre Norge som om verden er stabil, når alt tyder på at den blir mer uforutsigbar. Politikk kan ikke handle om å bevare det gamle – den må handle om å skape det nye.
For å lykkes i fremtiden må vi lære av de systemene som overlever og vokser i usikkerhet. Vi må bytte ut statiske modeller med dynamiske scenarier, sentral planlegging med eksperimentell styring, og skjøre strukturer med robuste systemer som lærer og tilpasser seg.
Den eneste sikre strategien for fremtiden er å være forberedt på flere muligheter. Hvis Norge ikke tilpasser seg en mer kompleks og usikker verden, vil vi oppdage at vi har planlagt oss inn i irrelevans.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Les de andre kronikkene i serien her:
Del 1: Når politikken blir et nullsumspill
Del 2: Komplekse samfunn trenger komplekse modeller
Del 3: Rikdommens paradoks: Når vekst gjør oss fattigere
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!
