Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 5 av 7: Hvordan strategiske insentiver kan føre til at alle vil sikre seg mest mulig, men langsiktig svekker fellesskapets verdi.
Norge har en unik økonomisk buffer i Oljefondet. Med over 17 000 milliarder kroner (mars 2024), er det verdens største statlige investeringsfond per innbygger. Fondet er vår økonomiske livline – en forsikring mot fremtidige kriser, en garantist for velferdsstaten og en kilde til internasjonal finansmakt. Likevel behandles det i stadig større grad som en utømmelig konto for kortsiktig politikk, snarere enn som en strategisk ressurs.
Politisk sett befinner vi oss i en klassisk prisoner’s dilemma-situasjon. Alle politiske partier er enige om at fondet må forvaltes forsvarlig, men samtidig har alle insentiver til å hente ut mest mulig penger for å finansiere egne prosjekter og vinne velgere. Resultatet? En langsom, men stadig økende uthuling av fondets verdi – både økonomisk og politisk.
Matematisk sett vet vi hvordan dette ender: Hvis alle aktører prioriterer egne kortsiktige gevinster, svekkes fellesskapets ressurser på lang sikt. Norge står dermed overfor et valg: Skal vi bruke fondet til å kjøpe oss tid – eller til å bygge fremtiden?
Vi bruker mer oljepenger enn vi tror
Offisielt har Norge en ansvarlig forvaltning av Oljefondet gjennom handlingsregelen, som sier at vi kun kan bruke 3 % av fondets verdi per år. Men det reelle bildet er mer nyansert.
I 2023 brukte vi 3,2 % av Oljefondet, over handlingsregelen. Og trenden går oppover: Fra 2010 til 2023 økte oljepengebruken fra 122 milliarder til over 370 milliarder kroner per år.
Oljefondets andel av statsbudsjettet har økt fra 8 % i 2010 til over 15 % i dag. Dette betyr at stadig flere av våre offentlige utgifter finansieres av fondet, snarere enn av skatteinntekter og produktivitetsvekst.
Investeringer i fremtidig verdiskaping er for lave. Kun en liten andel av oljepengene brukes på kunnskap, teknologi og infrastruktur som kan gi varig økonomisk vekst.
Dette er økonomisk kortslutning. I stedet for å bruke fondet til å bygge nye næringer og styrke norsk konkurransekraft, brukes pengene til å opprettholde et stadig dyrere velferdssystem uten nødvendige reformer.
Prisoner’s dilemma: Alle vil sikre seg mest mulig
I spillteorien beskriver prisoner’s dilemma hvordan rasjonelle aktører i et system kan ende opp med dårlige utfall fordi de handler i egeninteresse. Overført til norsk oljepengebruk betyr det at alle politiske partier har insentiver til å bruke mer av fondet – men på sikt svekkes fellesskapets ressurser.
Regjeringen vil bruke mer oljepenger for å finansiere velferd og få politisk støtte. Opposisjonen vil bruke mer oljepenger for å finansiere skattekutt eller investeringer i næringsliv og forsvar. Næringslivet ønsker mer statlig støtte og subsidier, særlig i omstillingsprosjekter. Offentlig sektor vokser fordi det er politisk enklere å ansette flere enn å gjennomføre reformer.
Dette skaper en ond sirkel: Alle trekker i retning av økt oljepengebruk, fordi det er kortsiktig fordelaktig – men langsiktig undergraver det fondets verdi.
Hva gjør andre land med store naturressurser?
Norge er ikke det første landet som har stått overfor en slik utfordring. Andre ressursrike land har håndtert sine fond på ulike måter:
Chile har en regel som tvinger staten til å spare penger i gode tider og bruke mer i dårlige tider. Dette sikrer at de ikke blir avhengige av ressurspenger på samme måte som Norge.
Kuwaits suverene fond, Kuwait Investment Authority, bruker en større andel av sine midler på investeringer i næringsutvikling, energiomstilling og forskning – noe Norge fortsatt gjør i begrenset grad.
UAE har brukt sitt oljefond aktivt til å bygge nye industrier, som kunstig intelligens, romfart og høyteknologi. Norge har langt mer kapital, men langt mindre strategisk bruk av den.
I Canada brukes naturressursfond til å gi insentiver for investeringer i ny teknologi og oppstartsbedrifter. Dette har bidratt til en sterk teknologisektor, særlig i byer som Toronto og Vancouver.
Hva har Norge gjort? Vi har en av verdens mest konservative fondspolitikker, men samtidig en høy oljepengebruk. Resultatet er at vi er svært gode til å spare, men dårlige til å skape.
Hvordan kan vi løse dilemmaet?
For å unngå at oljepengebruken sakte, men sikkert uthuler fondets verdi, må vi endre strategien vår.
For det første må vi gjøre det politisk kostbart å bruke mer enn 3 %. En mulighet er å lovfeste at handlingsregelen ikke kan brytes uten bredt flertall i Stortinget. Dette vil redusere politiske fristelser til å bruke oljepenger som en kortsiktig løsning.
For det andre må vi øke investeringene i fremtidig verdiskaping. En større andel av oljepengene bør brukes på forskning, teknologi og infrastruktur som skaper nye inntektsstrømmer. Hvis vi hadde brukt bare 10 % mer av oljepengene på innovasjon, kunne vi skapt tusenvis av arbeidsplasser i fremvoksende sektorer.
For det tredje må vi tenke mer strategisk om fondets rolle. I stedet for å bruke fondet passivt til å kjøpe internasjonale aksjer, kunne vi kanalisert mer midler til norske vekstbedrifter, energiteknologi og digital infrastruktur – slik andre land har gjort.
Oljefondet er vår fremtid – hvis vi behandler det riktig
Norge har en unik økonomisk fordel, men vi forvalter den som om fremtiden aldri kommer. Oljefondet er ikke et vanlig budsjettverktøy, det er en strategisk ressurs som må brukes med varsomhet.
Hvis vi fortsetter dagens kurs, risikerer vi at oljepengebruken blir en selvforsterkende spiral der vi gradvis mister muligheten til å bruke fondet som en vekstmotor. Men hvis vi klarer å styre det som en langsiktig investering i norsk fremtid, kan det sikre velferd og velstand i generasjoner.
Den virkelige testen er ikke hvor mye vi kan spare, men hvor smart vi kan investere.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Les de andre kronikkene i serien her:
Del 1: Når politikken blir et nullsumspill
Del 2: Komplekse samfunn trenger komplekse modeller
Del 3: Rikdommens paradoks: Når vekst gjør oss fattigere
Del 4: Kan vi bygge politikk for usikkerhet?
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!
