Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 3 av 7: Hvordan økonomisk overflod har gjort Norge mindre innovativt, mindre produktivt – og mer sårbart.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi har et enormt oljefond, en solid velferdsstat og en økonomi som har tålt kriser langt bedre enn de fleste andre. Likevel er det noe som skurrer. Vi har råd til alt, men skaper stadig mindre. Vi har penger nok til å løse ethvert problem, men evner ikke å prioritere. Vi er et rikt land – men står i fare for å bli et fattigere samfunn.
Martin Bech Holte peker i Landet som ble for rikt på hvordan Norges ekstreme økonomiske suksess har skapt et samfunn der vi ikke lenger trenger å anstrenge oss for å lykkes. Oljefondet har fjernet nødvendigheten av vanskelige reformer. Subsidier og støtteordninger har gjort det mindre risikabelt å velge trygge jobber i det offentlige fremfor å skape noe nytt i det private. Produktivitetsveksten har bremset opp, og innovasjonsevnen vår har aldri vært lavere.
Hvordan kan et land bli fattigere av å være rikt? Svaret ligger i hvordan systemer fungerer over tid. I økonomisk teori er det godt dokumentert at for mye tilgang på ressurser kan skape avhengighet, passivitet og feilinvesteringer. Når rikdom gjør at vi slipper å ta vanskelige valg, havner vi i en spiral der vi bruker mer på å bevare status quo enn på å bygge for fremtiden.
Norge har vokst seg komfortabelt – og mindre produktivt
Økonomisk vekst burde gjøre oss mer dynamiske og kreative. Likevel ser vi i Norge at veksten i seg selv har blitt en hvilepute. SSBs tall viser at produktivitetsveksten i Norge har vært under 1 % per år de siste ti årene, den svakeste utviklingen siden 90-tallet. Samtidig er offentlig sektor blitt stadig større, med mer enn 900 000 ansatte, og trekker til seg en stadig større andel av de best utdannede hodene.
Vi er i ferd med å utvikle et todelt arbeidsmarked: Et offentlig Norge som tilbyr trygghet, gode betingelser og stabil karriereutvikling – og et privat næringsliv som møter økende konkurranse, høyere skatter og strammere marginer. Når over halvparten av alle masterutdannede i Norge velger offentlig sektor, mens gründere og vekstselskaper sliter med å finne kompetanse, er det et tegn på at vi har bygd et økonomisk system som premierer trygghet fremfor verdiskaping.
Dette er en klassisk felle for ressursrike økonomier. I økonomisk litteratur omtales dette ofte som «the resource curse» eller «Dutch disease» – når en overflod av naturressurser fører til redusert insentiv for diversifisering og innovasjon. Norge har gjort mye for å motvirke dette, men vi ser likevel noen av de samme mekanismene.
Når staten blir den største kunden og arbeidsgiveren
Norsk økonomi domineres i økende grad av statlige aktører. Offentlig sektor står nå for 58 % av fastlands-BNP, en av de høyeste andelene i den vestlige verden. Dette skaper en markedsøkonomi hvor staten ikke bare er reguleringsmyndighet, men også hovedkunden, hovedinvestoren og den viktigste arbeidsgiveren.
Dette har flere konsekvenser. For det første ser vi at flere selskaper primært konkurrerer om offentlige kontrakter fremfor å skape produkter for et globalt marked. Når statlige støtteordninger og tilskuddsordninger utgjør en vesentlig del av økonomien, vokser det frem en næringsstruktur der bedrifters suksess i stor grad avhenger av politiske prioriteringer – ikke markedsdynamikk.
For det andre ser vi at risikoviljen i norsk næringsliv er dalende. Når staten er den største arbeidsgiveren og de mest lukrative kontraktene ligger i offentlig sektor, blir det mer attraktivt for ingeniører, økonomer og teknologer å jobbe med konsulentprosjekter for staten enn å bygge selskaper fra bunnen av.
Konsekvensen er et næringsliv som blir mer avhengig av offentlige midler, mindre globalt konkurransedyktig, og langt mer sårbart hvis staten en dag må stramme inn budsjettene.
Særinteresser og de store bedriftenes tyranni
Når økonomien blir dominert av staten, skjer det noe annet farlig: Særinteresser tar over politikken.
I et sunt marked vokser selskaper fordi de er innovative og konkurransedyktige. I Norge vokser selskaper ofte fordi de har sterke forbindelser til politiske prosesser. De store selskapene får de største kontraktene. De mest etablerte næringene får de største subsidiene. De mektigste bransjeorganisasjonene setter premissene for reguleringene.
Resultatet er at små og nye aktører får vanskeligere vilkår, mens de store blir beskyttet fra konkurranse. Dette ser vi tydelig i blant annet bygg- og anleggsbransjen, der offentlige anbud favoriserer store entreprenører fremfor mindre og mer fleksible selskaper. Vi ser det i finansbransjen, der de etablerte bankene har reguleringsfordeler som gjør det vanskelig for nye utfordrere å vokse. Og vi ser det i energi- og kraftsektoren, der gamle monopoler fremdeles har uforholdsmessig mye makt.
Dette er ikke en sunn markedsøkonomi – det er et system der vekst skapes for de allerede etablerte, mens innovasjon og nytenkning hindres.
Hva må vi gjøre?
Vi må først og fremst erkjenne at vi må tilbake til et samfunn der det lønner seg å skape, ikke bare å administrere. Norge trenger en økonomisk politikk som fremmer produktivitet, innovasjon og eksport.
Vi må gjøre privat verdiskaping mer attraktivt enn offentlig sysselsetting. Det kan bety målrettede skattelettelser for gründere, mer fleksible ansettelsesregler, eller sterkere insentiver for private investeringer i forskning og utvikling.
Vi må redusere statens rolle som hovedmotor i næringslivet. Vi trenger en stat som legger til rette for vekst, men ikke dominerer markedet. Det betyr at vi må gå gjennom støtteordninger og subsidier for å sikre at de faktisk skaper reell innovasjon og ikke bare bidrar til å opprettholde en statsfinansiert næringsstruktur.
Vi må fjerne særfordeler for de store bedriftene og gjøre det enklere for nye aktører å konkurrere. Anbudspraksis, reguleringer og finansiering må utformes slik at de ikke automatisk favoriserer de største og mest etablerte aktørene.
Rikdom er en ressurs – men bare hvis vi bruker den riktig
Norge har en unik mulighet. Vi har kapital, kompetanse og stabilitet. Men hvis vi ikke evner å bruke disse ressursene til å skape en mer dynamisk og innovativ økonomi, vil vi oppdage at vi er blitt rike på papiret – men fattige på reell verdiskaping.
For hvis vi ikke skaper noe nytt, vil rikdommen vi har bygget, til slutt forsvinne.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silvija Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Les de andre kronikkene i serien her:
Del 1: Når politikken blir et nullsumspill
Del 2: Komplekse samfunn trenger komplekse modeller
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!
