Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 6 av 7: Hvordan en datadrevet, systemisk forståelse kan gi bedre beslutninger for morgendagen.
Norsk politikk er i stor grad bakoverskuende. Vi styrer landet basert på erfaringer fra fortiden, ikke forventninger om fremtiden. Våre økonomiske modeller forutsetter at vekst, sysselsetting og demografi vil utvikle seg lineært. Våre politiske reformer er ofte reaksjoner på eksisterende problemer, heller enn proaktive grep for å møte morgendagens utfordringer.
Men vi lever i en verden der historiske trender ikke lenger er en pålitelig guide til fremtiden. Teknologiske gjennombrudd, klimaendringer, demografiske skifter og globale maktforskyvninger skjer i et stadig raskere tempo. Land som lykkes i dette nye landskapet, er de som evner å tenke fremover, eksperimentere og bruke data til å justere kursen i sanntid.
Matematisk sett er dette en forskjell mellom statisk og dynamisk styring. En statisk politikk antar at vi kan forutsi fremtiden basert på fortiden. En dynamisk politikk bygger systemer som kontinuerlig justerer seg etter nye data. Norge har vært et skoleeksempel på det første – men vi må bli langt bedre på det siste.
Norge styrer for gårsdagen – ikke for morgendagen
Eksemplene på retrospektiv politikk er mange:
Eldrebølgen er godt dokumentert, men vi har fortsatt ikke reformert helsevesenet eller pensjonssystemet for å håndtere en dobling av personer over 80 år innen 2050.
AI og automatisering forandrer arbeidsmarkedet i rekordfart, men vi har ingen strategi for hvordan vi skal omstille arbeidsstyrken.
Energikrisen i Europa viste hvor sårbare vi er for eksterne sjokk, men Norge har fortsatt ikke en offensiv plan for energisikkerhet og industriell omstilling.
Vi reagerer i stedet for å forutse. Vi utreder i stedet for å eksperimentere. Vi budsjetterer for stabilitet i en verden preget av usikkerhet.
I motsetning til oss, har flere land forstått at fremtiden ikke kan styres basert på gårsdagens data alene.
Hva gjør andre land bedre enn oss?
Estland: Datadrevet offentlig styring
Estland har bygget en av verdens mest digitale offentlige sektorer, der beslutninger tas basert på sanntidsdata. Mens Norge fortsatt baserer mange politiske vedtak på årlige rapporter og manuelle analyser, justerer Estland skattepolitikk, velferdsordninger og byplanlegging dynamisk basert på faktisk adferd og behov.
Danmark: Prøveordninger før reformer
Danmark tester store reformer i utvalgte kommuner før de rulles ut nasjonalt. Dette gjelder alt fra skolepolitikk til helsetjenester. Norge, derimot, har en tendens til å lansere store reformer på nasjonalt nivå – for så å bruke år på å justere feilene.
Singapore: Scenariplanlegging som standard
I Singapore er scenarioplanlegging en sentral del av politikkutformingen. Alle større offentlige beslutninger vurderes opp mot ulike fremtidsscenarioer, ikke bare én forventet utvikling. Norge, derimot, lager én prognose og styrer deretter – noe som gjør oss sårbare for overraskelser.
Kina: Eksperimentell politikk på stor skala
Kina tester nye økonomiske modeller i spesifikke regioner før de rulles ut nasjonalt. Dette gjelder alt fra finansiell regulering til grønne skatteinsentiver. Hvis en ordning fungerer i en prøveprovins, skaleres den opp. Hvis den feiler, forkastes den. Norge, derimot, setter i gang reformer nasjonalt uten reell testing – og betaler prisen når de må reverseres.
Hvordan kan Norge ta steget fra retrospektiv til fremtidsrettet politikk?
For å lykkes i en verden preget av raske endringer, må vi endre måten vi lager politikk på.
For det første må vi gjøre politikk mer eksperimentell. I stedet for å lansere store reformer med én gang, bør vi starte med prøveprosjekter. Hvis vi for eksempel vil teste en ny skatteordning for bedrifter, hvorfor ikke prøve den i én region før vi ruller den ut nasjonalt?
For det andre må vi bruke sanntidsdata aktivt. Offentlig sektor sitter på enorme mengder data om helse, økonomi og befolkning, men disse brukes i liten grad til å justere politiske beslutninger. Hvorfor har vi ikke dynamiske justeringer av velferdsytelser basert på arbeidsmarkedet? Hvorfor bruker vi ikke AI til å forutsi helsetrender og justere kapasiteten i sykehusene?
For det tredje må vi ta i bruk scenariotenking i politiske beslutninger. Når vi planlegger fremtidens energipolitikk, bør vi ikke anta én utvikling – vi bør lage planer for flere mulige scenarier og ha fleksible strategier som kan justeres underveis.
Vi kan ikke passivt vente på fremtiden
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land, men vi kan ikke la det bli en hvilepute. I en verden der teknologisk og økonomisk utvikling skjer eksponentielt, må vi styre adaptivt, datadrevet og med en forståelse av systemisk kompleksitet.
Vi må tenke fremover, ikke bakover. Vi må eksperimentere, ikke bare utrede. Og vi må bruke data for å styre smartere, ikke bare for å evaluere i etterkant.
Fremtidens vinnere er ikke de som planlegger best for gårsdagen – men de som bygger systemer som kan tilpasse seg morgendagen.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Les de andre kronikkene i serien her:
Del 1: Når politikken blir et nullsumspill
Del 2: Komplekse samfunn trenger komplekse modeller
Del 3: Rikdommens paradoks: Når vekst gjør oss fattigere
Del 4: Kan vi bygge politikk for usikkerhet?
Del 5: Oljefondet som et fellesgode – og et prisoner’s dilemma
Del 7: Det todelte landet: Når offentlig sektor går så det suser, mens privat sektor sliter
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!