Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 7 av 7: Hvordan Norges økonomiske struktur skaper et skjevt arbeidsmarked – og hvorfor vi må handle før vi havner i kaos.
Norge er et av verdens rikeste land. Velferdsstaten er velutviklet, offentlig sektor er robust, og vi har høy sysselsetting. Men bak denne idyllen skjuler det seg en ubalanse som blir stadig mer akutt: Offentlig sektor vokser og blomstrer, mens privat sektor sliter med konkurransekraft, rekruttering og innovasjon.
Dette er et av de mest alvorlige økonomiske problemene Norge står overfor. Hvis privat næringsliv mister sin vekstkraft, vil vi gradvis miste grunnlaget for å finansiere velferdsstaten. Likevel er det lite debatt om hvordan vi kan sikre en bedre balanse mellom offentlig og privat verdiskaping.
Norge er i ferd med å bli et todelt arbeidsmarked
For første gang er over 900 000 nordmenn ansatt i offentlig sektor, en vekst på over 30 % de siste 20 årene. Til sammen utgjør offentlige ansatte nå over 30 % av alle sysselsatte, og i enkelte kommuner er andelen enda høyere. Samtidig er privat sektor under press. Produktivitetsveksten i privat næringsliv har falt til under 1 % per år, det laveste nivået siden 90-tallet. Norsk eksport utenom olje og gass har sunket fra 40 % av BNP på 90-tallet til under 30 % i dag, mens våre naboland har økt sin eksportandel. Rekruttering til privat sektor blir også stadig vanskeligere. En fersk NHOs medlemsundersøkelse viser at 6 av 10 bedrifter sliter med å finne kvalifisert arbeidskraft. Samtidig tiltrekker offentlig sektor en stadig større andel av de høyest utdannede.
Denne utviklingen er økonomisk uholdbar. Offentlig sektor skaper ikke nye eksportinntekter eller kommersiell verdiskaping – den er avhengig av skatteinntektene fra privat sektor. Hvis gapet mellom de to blir for stort, risikerer vi en situasjon der privat verdiskaping ikke lenger kan finansiere offentlig forbruk.
Draghi-rapporten: Hvorfor Europa og Norge sliter med vekst
Den europeiske utfordringen med lav produktivitet og ubalanse mellom offentlig og privat sektor er ikke unik for Norge. Mario Draghi, tidligere president i Den europeiske sentralbanken, publiserte i 2023 en rapport for EU-kommisjonen som peker på akkurat de samme utfordringene vi ser i Norge.
Rapporten peker på tre hovedproblemer. For det første har flere europeiske land, inkludert Norge, latt offentlig sektor vokse raskere enn privat sektor, noe som demper insentivene for privat innovasjon og investeringer. For det andre er det en svak kobling mellom utdanning og arbeidsliv. Mange europeiske land utdanner for mange til offentlig sektor og for få til konkurranseutsatte næringer. Norge har en av Europas høyeste andeler av akademikere i offentlig administrasjon – men en voksende mangel på teknologer, ingeniører og fagarbeidere i privat sektor. Til slutt er reguleringer og byråkrati en stor vekstbrems. Offentlige støtteordninger har en tendens til å favorisere store, etablerte selskaper, mens vekstbedrifter og gründere møter reguleringer som gjør det vanskeligere å skalere nye virksomheter.
Draghi-rapportens konklusjon er tydelig: Europa – og Norge – må skifte fokus fra forvaltning til verdiskaping. Hvis vi fortsetter å la offentlig sektor trekke til seg de beste talentene, og lar privat sektor drukne i skatter og reguleringer, vil vi få et samfunn som opprettholder velferd, men som ikke lenger skaper ny velstand.
USA som et ekstremeksempel – fra ineffektivitet til kaotisk demontering
Mens Norge har gått for langt i å gjøre offentlig sektor til landets viktigste arbeidsgiver, har USA gått i motsatt retning – og konsekvensene begynner å bli tydelige. Der Norge lar offentlig sektor vokse ukontrollert uten nødvendige effektiviseringer, har USA i stedet valgt en strategi der offentlige institusjoner kuttes dramatisk, uten en langsiktig plan eller et helhetlig system for hva som skal erstatte dem.
Et ekstremt eksempel på dette ser vi i Elon Musks nylige forsøk på å “effektivisere” føderale byråer gjennom Department of Government Efficiency (DOGE). Under dekke av å fjerne byråkrati og redusere offentlige utgifter, har DOGE startet en radikal nedbemanning av statlige etater, der hele funksjoner fjernes over natten, uten klare alternativer for hvordan oppgavene skal ivaretas. Musk og DOGE har allerede blitt beordret av en føderal dommer til å overlevere dokumenter og svare på spørsmål om sine planer for å si opp føderale ansatte og kansellere kontrakter.
Dette er en farlig utvikling. USA har lenge hatt utfordringer med ineffektiv offentlig administrasjon, men løsningen kan ikke være ukontrollerte masseoppsigelser og automatisering uten politisk forankring eller demokratisk kontroll. Flere eksperter har advart om at kuttene ikke bare vil svekke statlige institusjoner, men også gjøre landet mer sårbart for katastrofer, cyberangrep og økonomiske kriser.
Dette er det motsatte av Norges problem – men enda farligere. Norge har latt offentlig sektor vokse så lenge uten strukturert effektivisering at vi risikerer økonomisk stagnasjon. USA viser oss hva som skjer når man venter så lenge med å ta grep at løsningen til slutt blir en ukontrollert demontering av statens institusjoner. Det er ikke bare økonomisk risikabelt – det kan også true selve demokratiet.
Hva må Norge gjøre for å unngå en økonomisk skjevutvikling?
For å sikre at Norge ikke utvikler seg til et lavproduktivt velferdssamfunn med en stadig mer presset privat sektor, må vi gjøre privat næringsliv mer attraktivt enn offentlig sektor. Det betyr å fjerne særfordeler i offentlig sektor, slik at lønn, pensjoner og arbeidstid er mer på linje med privat næringsliv, og å gi private bedrifter bedre tilgang til talent gjennom målrettede skattefordeler.
Vi må også skape et mer dynamisk arbeidsmarked. Oppsigelsesvernet i offentlig sektor bør reduseres, slik at også statlige virksomheter må effektivisere driften. Arbeidsmarkedspolitikken må tilpasses ny teknologi og fjernarbeid, slik at vi ikke låser oss fast i gamle ansettelsesmodeller.
I tillegg må vi gjøre det lettere å starte og drive bedrifter, blant annet ved å senke skatten på arbeidende kapital for å øke investeringer i privat næringsliv, og forenkle byråkratiske prosesser slik at gründere og vekstselskaper bruker mindre tid på administrasjon og mer på verdiskaping.
Til slutt må vi reformere offentlig sektor ved å fjerne overflødige byråkratiske lag, gi mer autonomi til lokalt nivå, og digitalisere administrative oppgaver for å redusere behovet for stadig flere ansatte.
Vi må balansere vekten før det er for sent
Historien viser at land som ikke stimulerer privat verdiskaping, ender opp med stagnasjon, lav vekst og til slutt kutt i velferden. Norge er ikke der ennå – men vi er på vei. Hvis vi ønsker å bevare vår økonomiske styrke, må vi bygge et arbeidsmarked der privat og offentlig sektor vokser i balanse – og der verdiskaping er viktigere enn administrasjon.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Les de andre kronikkene i serien her:
Del 1: Når politikken blir et nullsumspill
Del 2: Komplekse samfunn trenger komplekse modeller
Del 3: Rikdommens paradoks: Når vekst gjør oss fattigere
Del 4: Kan vi bygge politikk for usikkerhet?
Del 5: Oljefondet som et fellesgode – og et prisoner’s dilemma
Del 6: Fra retrospektiv til fremtidsrettet politikk
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!