Forfatter:
Filip Skogstad Når lederen veier tyngre enn politikken
Vi liker å tro at politikk handler om ideologi og program. Likevel er det ofte lederen som avgjør hvor velgerne går.
Erfaringene fra norsk politikk de siste årene peker i en tydelig retning: Hvem som leder et parti kan bety mer for valgutfallet enn hva partiet faktisk vil gjøre i regjering. Vi har sett tydelige utslag i oppslutning uten at programmene endres. Når en ny, sterk lederfigur trer inn, beveger velgere seg.
Når tilliten til en leder ryker, og partiet ikke lykkes med troverdig fornyelse, faller oppslutningen. Og når en liten aktør har en leder som oppleves tydelig og likandes, kan partiet få støtte langt utover sin politiske tyngde. Politikken har alltid vært preget av personer, men utviklingen de siste årene trekker oss mot en mer amerikanisert logikk – der partiets nummer én veier tyngre, og koblingen mellom lederens appell og valgresultatet blir stadig sterkere.
Den oversette x-faktoren
Vi analyserer gjerne politikk ved å lese programmer, plassere partier på akser og vekte enkeltsaker. Men det er en x-faktor som altfor ofte undervurderes: lederens personlige gjennomslagskraft. Nylige eksempler illustrerer poenget:
- Arbeiderpartiet opplevde en tydelig målingsboost da Jens Stoltenberg ble lansert som finansminister – uten at partiets politikk ble endret.
- Samtidig falt Høyre tungt på målingene etter et alvorlig tillitsbrudd i ledelsen og manglende evne til å etablere en ny, samlende lederprofil.
- Rødt har i perioder hatt høyere oppslutning enn politikkens tyngde skulle tilsi, i stor grad bunnet i en leder mange opplevde som tydelig og troverdig – helt til personlige feilgrep svekket bildet.
Disse bevegelsene handler ikke primært om politikk på papiret, men om hva velgere intuitivt føler og tror om personen på toppen.
Hva kjennetegner lederne som flytter velgere?
Lederne som faktisk flytter velgere, kombinerer tydelig retning og konsistente budskap. De har kommunikasjonsevne som gjør kompliserte saker forståelige, og de står støtt i intervjuer, TV-debatter og korte formater i sosiale medier. De bygger troverdighet og tillit ved at ord og handling henger sammen, og små avvik fanges raskt opp. De har retorisk kraft som engasjerer og berører, og en personlighet som oppleves gjenkjennelig og relaterbar. Samtidig mestrer de indre ledelse: å skape samhold, dempe konflikter og samle laget om få, tydelige prioriteringer. Når feil skjer, viser de risiko- og krisehåndtering ved å rydde raskt og riktig. Til slutt har de formatkompetanse – de fungerer på scene og skjerm, i studio og i «scroll», og vet hva som passer hvor. Dette er ikke pynt; i en medievirkelighet med knapp oppmerksomhet er evnen til å konsentrere partiets prosjekt i én stemme avgjørende for gjennomslag.
Når politikk blir person
Konsekvensene av denne utviklingen er betydelige: Politikken personifiseres, og velgere stemmer i større grad på tillit til lederen enn på tiltro til løsningen. Karismatiske ledere kan løfte små partier over sperregrensen og inn i maktposisjoner som ikke står i stil med programmenes tyngde. Samtidig øker sårbarheten: Skandaler, feiltrinn og utydelighet slår direkte inn i oppslutningen, uavhengig av politikkens substans. Når oppslutning knyttes tett til person, blir syklusene kortere og volatiliteten større – og styring vanskeligere, særlig i koalisjoner. Dette er ikke nødvendigvis «feil» ved velgerne. Det er menneskelig psykologi. Men vi bør være bevisste på hvordan det påvirker demokratiets kvalitet.
Hva betyr det for partiene – og for oss?
Noen implikasjoner er åpenbare. Profesjonalisér lederrollen. Politikkens toppjobber er lederjobber. Det krever systematisk lederutvikling, bevisst etterfølgerplanlegging og tydelige krav til kultur og etikk. Bygg laget rundt lederen. En sterk nummer to og et synlig lag reduserer sårbarheten for personfokus og gjør innholdet mer robust. Dyrk sak og person samtidig. Tydelige, prioriterte prosjekter gir lederens kommunikasjon noe å bære; «hvem» må forankres i «hva» og «hvorfor». Vær ærlige om medielogikken. TV og sosiale medier premierer klarhet og konflikt. Det må møtes med trening, ikke kynisme. For velgere og medier: still flere spørsmål om gjennomføringsevne og lagbygging – ikke bare om punchlines.
Til syvende og sist: er vi mer opptatt av lederen enn av politikken?
Spørsmålet er ubehagelig – og nødvendig. Dersom svaret er «ja, oftere enn vi liker å innrømme», bør vi diskutere hva det gjør med politikkutvikling, med kvaliteten på styringen og med tilliten til den politiske samtalen. Vi vil jo ha partier som evner å løse komplekse problemer over tid, ikke bare vinne neste nyhetssyklus.
Jeg mener ikke at personer «trumfer» politikk. Jeg mener at personer bærer politikk. Når vi snakker om politikk, må vi derfor også snakke om ledelse, og om karakter, kompetanse og kultur. Det er der mange valg i praksis avgjøres.
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!