Forfatter:
Silvija Seres Programvare blir gratis, hardware blir knapp – og vi kan hardware.
AI har gjort programvare til en billig innsatsfaktor. I Google genereres over 30 prosent av ny kode maskinelt, og i flere team ligger nivået nær halvparten i praksis. Samtidig bruker det store flertallet av utviklere AI daglig. Målinger fra METR viser ikke bare høyere produktivitet, men også at de beste modellene nå opererer på et nivå som tilsvarer topputøvere i programmering. Produksjonskapasiteten i programvare øker nå raskere enn etterspørselen, særlig der løsningene er standardiserte.
SaaS programvareselskaper har i mange år levd på marginer på 40–50 prosent fordi det var dyrt å bygge løsninger som faktisk fungerte og skalerte i drift. Funksjonalitet som tidligere tok år å utvikle, bygges nå på dager og kopieres like raskt. Når verktøy som Microsoft Copilot, Claude Code og OpenAI Codex kan generere samme funksjonalitet på forespørsel, reduseres betydningen av utviklingsarbeidet som differensieringsfaktor. Software spiser ikke verden lenger. Programvare slutter å være en knapp ressurs og blir en innsatsfaktor. Verdien flytter seg til data, distribusjon, integrasjon og drift. Marginene følger etter.
Når knappheten forsvinner, flytter avkastningen seg. Den flytter seg til det som ikke lar seg kopiere. Strøm, nett, materialer, fabrikker, logistikk og forsyningskjeder setter nå rammene for økonomisk aktivitet. Det internasjonale energibyrået anslår at strømforbruket fra datasentre kan mer enn dobles innen 2030, samtidig som investeringene i strømnett må nær dobles dette tiåret. S&P Global forventer rundt 50 prosent vekst i etterspørselen etter kobber frem mot 2040, og utbygging av transmisjon krever titalls millioner kilometer ny kabling globalt. Dette er systemer med lange ledetider, høye kapitalkrav og begrenset fleksibilitet. De kan ikke skaleres raskt. De kan ikke flyttes når de først er bygget.
Som Economist skriver, slår de nye fysiske begrensningene direkte inn i økonomien. Svingninger i oljepris og fraktkostnader er konsekvenser av konkrete flaskehalser i ruter, kapasitet og produksjon. Industriell kapasitet bygges opp igjen i vestlige land etter flere tiår med underinvestering. Forsvar, energi og industri avhenger av fabrikker, maskinverktøy, materialer og kompetanse som tar år å etablere. Produksjonskapasitet er kumulativ. Den bygges gjennom erfaring, leverandørkjeder og ingeniørmiljøer. Den kan ikke kopieres i løpet av en kvartalsrapport.
Geopolitikken følger samme logikk. Verdikjedene er konsentrert i de mest kapitalkrevende leddene. Prosessering av materialer er mer konsentrert enn utvinning, og kontroll over prosessering gir kontroll over videre industri. Kina står for rundt 60 prosent av utvinning og over 90 prosent av prosessering av sjeldne jordarter. Flaskehalsene driver marginene.
Norge har tre konkrete fortrinn i dette bildet. 1. Tilgang på fornybar energi i et europeisk marked med økende knapphet. 2. Kapital til å finansiere langsiktige, kapitalkrevende prosjekter. 3. Erfaring med å bygge og drifte komplekse systemer innen energi, maritim sektor og prosessindustri. I Global Innovation Index scorer Norge høyt på institusjoner og infrastruktur, som er avgjørende for gjennomføring i slike investeringer.
Det er her den neste markedsmakten vil ligge, og det er her det nye behovet for innovasjon og utvikling ligger. Både på land og på hav, der Norge har helt unike data, infrastruktur og prosessforståelse.
Denne analysen har tre strategiske konsekvenser:
1. Verdiskaping flytter seg til kontroll over kapasitet. Energi, nett og industri gir stabile kontantstrømmer i et marked der etterspørselen vokser raskere enn tilbudet.
2. Verdien ligger i de dypere leddene av verdikjeden. Råvarer gir eksponering. Prosessering, industri og integrerte systemer gir marginer. Kontroll over prosessering og produksjon bestemmer hvem som tar den største delen av verdiskapingen.
3. Tempo avgjør utfallet. Programvare kan skaleres på uker. Kraftsystemer, fabrikker og nett bygges over år. Den som bygger først, låser kapasitet i et marked med økende knapphet og høy betalingsvilje.
Dette er tilbakevending til grunnleggende økonomi: avkastning følger det som er vanskelig å bygge, vanskelig å erstatte og umulig å kopiere. Programvare forblir viktig som verktøy. Avkastningen ligger i systemene den er avhengig av. Norge har dem, og må nå satse for å utnytte dette fortrinnet på nytt.
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!