Materialteknologi er en viktig forutsetning for beredskap, det grønne skiftet og økt verdiskaping i norsk industri. Hvordan skal den nye norske materialteknologiindustrien møte dagens geopolitiske utfordringer og økende global konkurranse?
Under Nasjonal konferanse for materialteknologi 2026 møttes ledere fra industri og forskning til samtale om den nye norske materialteknologiindustrien – fra batterier og karbonfangst til materialgjenvinning, kunstig intelligens og behovet for realfagskompetanse. Les den redigerte panelsamtalen her, med:
- Mette Roti Egli, CTO, NG Nordic
- Martin Smestad Foss, VP Energy and Environment, IFE
- Martin Nese, CEO, Cignus Instruments
- Jim Stian Olsen, CTO, SLB Capturi
- Erik Sauar, CEO, Cenate
- Mette Vågnes Eriksen, generalsekretær, Polyteknisk Forening, er ordstyrer
Nye materialer – eller bedre utnyttelse av dem vi allerede har?
Mette Vågnes Eriksen: Erik, hvordan skal den nye norske materialteknologiindustrien vokse?
Erik Sauar: Det er et godt spørsmål. Norge er et høykostland med høy materialkompetanse, så å utvikle nye materialer med nye egenskaper – materialer som kan gjøre ting andre materialer ikke kan – det må være mål nummer én.
Mette Vågnes Eriksen: Det høres nesten litt enklere ut enn det er. Hva tenker du, Mette?
Mette Roti Egli: Som representant for NG Nordic er det helt naturlig at jeg vil slå et slag for materialgjenvinning. Materialer laget av mineraler er ikke fornybare på samme måte som fornybar energi. Ressursene vil før eller siden bli vanskeligere å hente ut, og samtidig ser vi hvordan geopolitikken utfordrer forsyningskjedene. Derfor trenger vi mer tilgang på materialer fra Norden og Norge.
I dag er bare rundt to prosent av Norges totale materialforbruk basert på resirkulerte materialer. Så i tillegg til å utvikle nye materialer, må vi bli langt flinkere til å gjenvinne de materialene vi allerede har.
Mette Vågnes Eriksen: Som økonom kan jeg jo legge til at det stort sett er billigere å gjenbruke enn å hente ut nytt materiale.
Mette Roti Egli: Å gjenbruke, ja. Men gjenvinning er noe annet. Da skal materialene tas fra hverandre og foredles på nytt, og det er en betydelig teknologisk utfordring.
Industrien trenger langsiktige rammevilkår
Mette Vågnes Eriksen: Teknologiutvikling alene er ikke nok, Martin?
Martin Smestad Foss: IFE jobber bredt sammen med materialselskaper, gjenvinningsselskaper og flere av virksomhetene som står her på scenen. Vi har en lang historie, helt tilbake til 1948, og har jobbet mye med både politiske og regulatoriske spørsmål. Tidligere handlet mye om kjernekraft og forskningsreaktorene i Norge. I dag ser vi at mineral- og materialfeltet står overfor mange av de samme utfordringene.
Dette er et internasjonalt marked. Vi konkurrerer globalt, samtidig som Europa diskuterer hvilken retning industripolitikken skal ta. Norske bedrifter utvikler nisjeprodukter og ny teknologi, og vi i IFE bidrar med laboratorier, forskningskompetanse og utviklingsmiljøer.
Vi trenger en tydelig plan – både nasjonalt og europeisk. Materialindustrien, både gjenvinning og produksjon av nye materialer, trenger politisk oppmerksomhet og forutsigbare rammevilkår. Investorer må vite hvilke regulatoriske og økonomiske betingelser de skal forholde seg til dersom de skal tørre å satse.
Lavkarbonprodukter kan bli et norsk konkurransefortrinn
Mette Vågnes Eriksen: Jim Stian, du representerer et stort internasjonalt konsern. I panelet her er du på mange måter kjempen, selv om du også er liten i det store konsernet du tilhører. Hva trenger norsk industri?
Jim Stian Olsen: Jeg kommer fra SLB Capturi, hvor vi primært jobber med karbonfangst. Materialteknologiindustrien har vært en bærebjelke i norsk industrihistorie i mange tiår. Nå er spørsmålet hvordan vi kan bidra til at norsk industri fortsatt har et konkurransefortrinn i en verden som etterspør dekarboniserte produkter.
Vi må legge til rette for at også prosessindustri og annen industri som ikke uten videre kan elektrifiseres eller gå over til fornybar energi, kan redusere utslippene sine. Klarer vi det, kan lavt karbonavtrykk bli et viktig salgsargument for norske materialer internasjonalt.
Mette Vågnes Eriksen: Og der har jo Norge allerede tatt en betydelig posisjon. Martin fra Cignus – med all respekt – du er myggen i dette panelet.
Martin Nese: Ja, Cignus Instruments er et oppstartsselskap. Vi utvikler teknologi for det grønne skiftet, både innen hydrogen og karbonfangst og -lagring.
Når det gjelder nye materialer, tror vi på å satse på kvalitet og på å markedsføre lavkarbonprodukter. Samtidig må vi få dem ut i markedet. Der tror jeg offentlige anskaffelser kan bli et viktig virkemiddel for å øke bruken av produkter med lavt karbonavtrykk.
Batterimaterialer, geopolitikk og «Made in Europe»
Mette Vågnes Eriksen: Erik, du har lang og suksessfull erfaring med både å starte og skalere selskaper. Hva driver dere med i Cenate?
Erik Sauar: Vi utvikler nanokomposittmaterialer som gjør batterier lettere og mer energitette. I et elbilbatteri kan det være mellom 60 og 100 kilo grafitt. Én kilo av vårt materiale kan erstatte fem til seks kilo grafitt. Dette er viktig for elbiler som skal ha lang rekkevidde, men også for droner og humanoide roboter, hvor lav vekt og høy energitetthet er helt avgjørende.
Cenate samarbeider først og fremst med de største batteriprodusentene i verden, og målet er å produsere rundt 20 000 tonn i året. Dette er altså ikke et nisjeprodukt.
Samtidig har råvarer blitt en geopolitisk maktfaktor. Vi ser hvordan Kina kan stoppe eksporten av kritiske komponenter nærmest over natten. Derfor er vi stadig mer opptatt av verdikjeder basert på europeiske materialer.
For norsk materialindustri representerer både geopolitikken og satsingen på «Made in Europe» en betydelig mulighet.
Mette Vågnes Eriksen: En kjempemulighet. Ikke fordi man skal profitere på verdens elendighet, men fordi situasjonen minner oss om at vi må kjenne vår besøkelsestid.
På utstillingen her på Materialteknologikonferansen finner man jo mye avansert utstyr. Men du pleier å illustrere teknologien til Cenate ved å si at dere erstatter en treliters vinkartong med en halvliters kartong.
Erik Sauar: Og så er det like mye vin inni.
En bransje for neste generasjon
Mette Vågnes Eriksen: Martin, hva gjør dere egentlig på IFE?
Martin Smestad Foss: Jeg har forstått at det er en del studenter i salen, så la meg si litt om det.
Vi har virksomhet både i Halden og på Kjeller og oppdraget vårt er å hjelpe industrien med å lykkes.
Selv begynte jeg med en mastergrad i materialteknologi ved NTNU og skrev oppgaven min på IFE. Deretter jobbet jeg som forsker, tok doktorgrad og har hatt hele karrieren min ved instituttet. Nå går det riktignok mest i møter.
Men materialteknologi er et fagområde hvor man virkelig kan gjøre en forskjell. Se på temaene vi snakker om her i dag: karbonfangst, batterier, nye materialer, gjenvinning. Materialforskning er en sentral del av alt dette.
For unge som vurderer studievalg, er dette et felt med store muligheter – enten man vil bli forsker, ingeniør, tekniker eller jobbe med teknologiutvikling på andre måter.
Mette Vågnes Eriksen: Og kanskje til og med være med på å redde verden. Det var nesten en perfekt overgang til deg, Jim Stian. Du skulle egentlig vært i et annet land i dag, men materialteknologen i deg fikk deg til å komme til Oslo.
Jim Stian Olsen: Absolutt. Det var rett og slett en litt for stor fristelse.
Jeg startet også med materialteknologi og tok doktorgrad innenfor feltet. Etter seks–sju år i olje- og gassindustrien, hvor jeg forsket på hydrogensprøhet på et grunnleggende nivå, fikk jeg muligheten til å gjøre noe helt nytt – nemlig å være med på å starte et karbonfangstselskap i 2020.
I dag har jeg ansvar for teknologi- og produktutvikling i SLB Capturi. Målet vårt er å spre teknologien globalt og bidra til så mye dekarbonisering som mulig.
Vi har allerede to anlegg i drift og to under bygging i Nord-Europa. Etter at vi ble en del av SLB, er ambisjonen å ta teknologien ut i resten av verden.
Mette Vågnes Eriksen: Og Mette – hva med NG Nordic?
Mette Roti Egli: NG Nordic er morselskapet til blant annet Norsk Gjenvinning. For litt over ett år siden slo vi oss sammen med deler av Fortum Recycling & Waste for å ta en sterkere posisjon i Norden.
Når det gjelder gjenvinning, handler mye om volum. Man trenger store volumer både oppstrøms og nedstrøms for å få økonomi i systemet. Oppdraget vårt er å skape ressurser av avfall. Vi fjerner farlige stoffer fra kretsløpet, samtidig som vi øker tilgangen på resirkulerte materialer. Det er de tre viktigste oppgavene våre.
Vi leter hele tiden etter nye måter å hente verdi ut av ulike avfallsstrømmer på – enten det er farlig avfall eller ordinært avfall. Vi liker egentlig å kalle det ressursproduksjon.
Hva er utfordringene?
Mette Vågnes Eriksen: Hvor trykker skoen?
Mette Roti Egli: Jeg var litt inne på dette med volum. Det vi kaller sekundære materialer – altså resirkulerte materialer – konkurrerer med jomfruelige materialer både på pris, kvalitet og i markedet generelt.
Problemet er at jomfruelige materialer prises uten at kostnadene ved naturinngrep eller CO₂-utslipp er en del av regnestykket. Den verdien som ligger i å unngå nye utslipp eller redusere belastningen på naturen, gjenspeiles ikke i prisen på resirkulerte materialer.
Når vi utvikler nye teknologier eller nye måter å hente ut materialer på, må vi derfor også utfordre kundene. Trenger dere virkelig den kvaliteten dere spesifiserer? Må kobberet være 100 prosent rent, eller holder det med 99,8 prosent? Hva betyr egentlig den siste promillen for produktet – og hva betyr den for lønnsomheten? Er det mulig å gjøre noen trade-offs?
Regulatorisk kunne vi også fått god drahjelp. Ett eksempel er om offentlige anskaffelser stilte krav om en viss andel resirkulerte materialer.
Mette Vågnes Eriksen: Det er altså mange sko som trykker.
Erik, du har mange roller, både i næringslivet og i sivilsamfunnet, og har jobbet mye med industri- og næringspolitikk. Hvis du fikk bestemme – hvor er det viktigst å trå til?
Erik Sauar: Jeg sitter ikke på noen fasit, men EU-politikken rundt «Made in Europe» blir viktig.
Samtidig tror jeg konflikten mellom kraftbruk til datasentre og kraft til materialindustri kommer til å bli stadig viktigere. Det blir veldig galt hvis strømprisen presses opp til et nivå hvor den siste materialindustrien forsvinner, og vi mister den industrielle uavhengigheten vår.
Konkurransekraft handler om mer enn billig strøm
Mette Vågnes Eriksen: Er det strømprisen som bestemmer industriutviklingen, Martin?
Martin Smestad Foss: Vi jobber med mange ulike temaer, og ett av dem er mineralutvinning. Hvert år arrangerer vi Mineraldagene på Ulefoss, der Fehnsfeltet ligger. Det gjør vi sammen med Nome kommune, og blant deltakerne er blant andre Yara fra Herøya.
Samtidig ser vi at det planlegges store datasentre både i Skien og Bamble. Det er interessant, fordi området også har noen av Europas største forekomster av sjeldne jordartsmetaller – ressurser hele verden etterspør.
Her ligger det en unik mulighet. Vi kan bygge prosessanlegg som foredler råstoffene og skaper arbeidsplasser og verdiskaping i Norge i mange tiår framover.
Da vi diskuterte dette med Yara, stilte vi spørsmålet: Hvorfor ligger produksjonen fortsatt på Herøya? Historisk var svaret billig kraft. Men billig kraft finnes også andre steder i verden. I USA bygges det nå enorme solkraftanlegg som gir svært konkurransedyktige strømpriser. Da står vi igjen med kompetanse. Men kompetanse finnes også internasjonalt. Til slutt svarte Yara at en viktig grunn er at de allerede har investert så mye i anleggene. Det er i stor grad eksisterende investeringer som holder virksomheten på plass. Det synes jeg er litt tynt.
Når vi skal hjelpe bedrifter med å utvikle teknologi, finne markeder og skalere opp, må vi forstå hva de reelle konkurransefortrinnene er. Der må både Norge og EU være villige til å beskytte industrien. Hvis ikke, er det veldig enkelt å flytte produksjonen når rammevilkårene blir dårligere.
Da ender vi kanskje opp med flere datasentre. Det kan også være en fremtid, men som industriperson synes jeg det er for svakt dersom vi lar den gradvise konkurransesvekkelsen av europeisk industri fortsette slik vi har sett de siste tjue årene.
Teknologien finnes – nå trengs oppskalering
Mette Vågnes Eriksen: Norge har et åpenbart konkurransefortrinn når det gjelder lagring av CO₂ på sokkelen. Er det derfor SLB satser i Norge?
Jim Stian Olsen: Nei, jeg tror egentlig SLB hadde sine egne ambisjoner om å utvikle karbonfangstteknologi. SLB er et stort selskap som også vokser gjennom oppkjøp. Da de så på markedet, fant de et selskap som allerede hadde teknologi som virket, som hadde dokumenterte resultater og som hadde solgt prosjekter. Derfor valgte de å investere i SLB Capturi. Det ga dem en plattform de kunne bygge videre på: ta en teknologi som fungerer, videreutvikle den og skalere den globalt. Det er nettopp det vi trenger hvis karbonfangst skal få reell betydning for klimaet.
Når anleggene vi bygger nå står ferdige, vil de til sammen fange rundt 1,4 millioner tonn CO₂ i året. Det høres mye ut, men det er egentlig bare en dråpe i havet sammenlignet med det verden trenger.
Mette Vågnes Eriksen: Og det er vel de fleste enige om.
Jim Stian Olsen: Ja. Derfor håper vi også at vi får på plass insentiver som gjør det enklere for norsk industri å investere i karbonfangst. Vi håper blant annet at Enovas arbeid med nye støtteordninger kan gi industrien mer forutsigbare rammevilkår.
Kapital og pilotanlegg er flaskehalsene
Mette Vågnes Eriksen: Denne teknologien er faktisk på statsbudsjettet. Det dere gjør i Cignus Instruments er ikke det – ennå, Martin?
Martin Nese: Nei, ikke ennå. Men vi er tett knyttet til den samme verdikjeden. Vi utvikler en proprietær teknologi som har fordeler når denne verdikjeden skal skaleres opp. Teknologien vår kan også brukes innen prosessindustri og olje- og gassindustrien. En viktig grunn til at vi holder til i Norge, er nettopp kompetansen som er bygget opp gjennom olje- og gassnæringen, og som nå tas videre inn i nye verdikjeder.
Mette Vågnes Eriksen: Er det noe spesielt krevende med å være oppstartsbedrift innen materialteknologi og prosessindustri?
Martin Nese: Den største utfordringen er tilgang på risikovillig kapital. Vi er fortsatt ikke i en kommersiell fase, og det gjør finansieringen ekstra krevende. I tillegg trenger vi pilotanlegg. Det er en viktig milepæl før teknologien kan tas ut i markedet. I Cignus mener vi at denne typen høyteknologiske produkter kan utvikles og produseres i Norge, for et internasjonalt marked.
Vi trenger flere teknologiselskaper
Mette Vågnes Eriksen: Erik – risikovillig kapital, marked eller myndigheter? Hva mener du er viktigst?
Erik Sauar: Jeg jobbet tidligere med teknologiinvesteringer og venturevirksomhet, og noe av det jeg savner i Norge, er flere selskaper som utvikler helt nye materialer.
Internasjonalt ser vi mange eksempler på selskaper som erstatter dyre materialer med billigere alternativer gjennom nye komposittløsninger og avansert materialteknologi. Den typen utviklingsselskaper ser vi mindre av her hjemme. Det er fortsatt store muligheter til å utvikle tekniske produkter basert på nye materialer. Jeg synes bare vi utnytter dem for lite sammenlignet med miljøene vi ser blant annet i USA.
Mette Vågnes Eriksen: Er vi litt late, Martin? Ikke du, selvfølgelig.
Martin Smestad Foss: Nei, på IFE er vi ikke late. Der er folk både dyktige og optimistiske. Men jeg har lyst til å si litt om selve materialbegrepet.
Vi samarbeider med alle selskapene som sitter her på scenen, både om forskning og pilotering. Vi bygger kanskje ikke de aller største pilotanleggene, men vi kan utvikle og teste teknologi i laboratorier og industrihaller. Samtidig er materialteknologi mye bredere enn mineraler og resirkulering. Vi jobber også med produksjon av isotoper til medisinske anvendelser, radiofarmasi og andre områder som bygger på den samme materialkompetansen.
Ser vi til våre naboland, har Danmark med Novo Nordisk og Sverige med AstraZeneca bygget opp verdensledende virksomheter basert på nettopp materialvitenskap og kunnskap om hvordan materialer kan brukes i medisinske produkter.
For studenter betyr det at en materialbakgrunn åpner langt flere dører enn mange tror. Det gir muligheter både innen industri, energi, helse og andre høyteknologiske næringer. På Kjeller har vi for eksempel Agilera, som produserer kreftmedisin for verdensmarkedet. Også det bygger på materialteknologi.
Jeg tror derfor vi bør utvide forståelsen av hva materialteknologi egentlig er, og hvor Norges framtidige konkurransefortrinn kan ligge. Det gir gode muligheter – både for industrien og for neste generasjon teknologer.
Behov for realfagskompetanse
Mette Vågnes Eriksen: Jeg ble jo kalt «Matte-Mette», og det er ikke uten grunn at vi i Polyteknisk Forening nå har startet et program vi kaller Gull i matte. Hva skal til for at Norge tar gull i matte, Martin?
Martin Nese: Vi må fortsette å satse på utdanning. Vi trenger dyktige, unge mennesker som vil noe. Klarer vi å ta gull i matte, så ligger det enorme muligheter foran oss.
Mette Vågnes Eriksen: Du fikk egentlig et ganske åpent spørsmål innledningsvis, Jim Stian. Klarer du å snevre det inn til gull i matte?
Jim Stian Olsen: Hvis jeg hadde vært student i dag, med KI som blir stadig mer tilgjengelig, ville jeg valgt utfordringer med høy vanskelighetsgrad. Vi vet ikke hvordan kunnskapsyrkene kommer til å utvikle seg de neste tiårene. Men evnen til å løse vanskelige problemer er tidløs. Den kompetansen tar du med deg uansett hva arbeidslivet kaster på deg de neste førti årene.
Derfor tror jeg det viktigste er å bygge et solid fundament for problemløsning. Gjør du det, står du godt rustet – særlig hvis du vil jobbe med teknologi og teknologiutvikling.
Mette Vågnes Eriksen: Er du enig, Mette?
Mette Roti Egli: Ja. Skal vi lykkes med Gull i matte, må vi ufarliggjøre matte og realfag allerede fra barna er små. Det skal ikke være skummelt å ha matte på skolen, og det skal ikke bare være for de flinkeste. Der har vi en jobb å gjøre.
Jeg tror også naturvitenskap og realfag kommer til å være minst like viktige i en tid med KI. Noen må forstå, kontrollere og kvalitetssikre det KI genererer – enten det er dokumenter, programmer, presentasjoner eller analyser.
Mette Vågnes Eriksen: Hvis vi skal ha både suverenitet og verdiskaping innen kunstig intelligens, trenger vi matte – og for så vidt annen intelligens også. I Polyteknisk Forening kaller vi det gjerne gunstig intelligens.
Du har selv gull i matte, Erik – og i et par andre fag også. Hva vil du si til studentene?
Erik Sauar: Jeg synes det er sagt mye klokt allerede. Ikke vær redd for vanskelige oppgaver. Ikke vær redd for å stå fast. Og ikke vær redd for å spørre hverandre om hjelp.
Jeg synes studentene i Trondheim har en veldig god samarbeidskultur. De deler kunnskap, forklarer ting for hverandre og hjelper hverandre videre. Den kulturen håper jeg de tar vare på.
Jeg ble en gang spurt under 75-årsjubileet til Kjemisk institutt i Trondheim om hvilke fag som blir viktige framover, særlig i lys av det grønne skiftet. Jeg har jobbet med utviklingen av norsk solindustri i rundt femten år, og konklusjonen min er at jeg har fått bruk for nesten alle fagene jeg hadde på sivilingeniørstudiet.
Mette Vågnes Eriksen: Sier du A, må du si B.
Erik Sauar: Det ene faget jeg ikke har fått bruk for, var kvantefysikk … men det er kanskje litt upassende å si akkurat i år.
Hva skal vi følge med på fremover?
Mette Vågnes Eriksen: Helt til slutt: Hva skal vi følge med på de neste årene? Hva skjer av spennende ting hos dere?
Martin Nese: For Cignus Instrument handler de neste tre til fem årene om to ting: kommersialisering og oppskalering. Vi er et business-to-business-selskap, så folk flest kommer nok ikke til å se så mye til oss. Men for oss blir det avgjørende å skalere virksomheten og tiltrekke oss den kompetansen vi trenger.
Jim Stian Olsen: Jeg er veldig spent på hvilken rolle KI kommer til å spille i utviklingen av nye materialer. ForSLB Capturi er det svært relevant. Vi trenger materialer som gjør karbonfangst mer effektiv. Klarer vi å bruke KI til å utvikle slike materialer raskere, blir det utrolig spennende. Jeg håper vi bruker teknologien til mer enn bare å lage PowerPoint-presentasjoner.
Erik Sauar: Cenate har i mange år jobbet med elbilindustrien og de største batteriprodusentene i verden. Det er fortsatt et kjempespennende marked, men kvalifiseringsløpene er lange. Bilprodusentene skal tross alt garantere bilene sine i mange år. De siste par årene har derfor markedende for dronet og humanoide roboter blitt stadig mer interessante for oss. Der går utviklingen raskere, kvalifiseringstiden er kortere, og behovet for lette og energitette batterier er stort. De markedene følger vi veldig tett – både på den sivile og den militære siden.
Mette Roti Egli: En av de kuleste satsingene i NG Nordic er CO₂-konvertering. Ikke alle land har mulighet til å lagre CO₂ slik vi har i Norge. Derfor har vi utviklet en biologisk prosess som omdanner CO₂ til plast, PHA. Det er også en start-up under et morselskap, så jeg kjenner godt igjen utfordringene med investeringer, pilotering og oppskalering.
Samtidig jobber vi mye med metallgjenvinning fra flyveaske. Flyveaske blir i dag i stor grad deponert som farlig avfall, blant annet på Langøya. Vi har utviklet teknologi som gjør det mulig å hente ut salter og mineraler, og stabilisere tungmetallene sånn at dette blir et nøytralt produkt. Da kan vi gjøre det som tidligere var et avfallsproblem om til en ressurs.
Mette Vågnes Eriksen: Så da jeg sa “Gull i matte” tidligere i dag, sa du “Gull i aske”.
Martin Smestad Foss: Energi blir fortsatt viktig – batterier, solenergi og mer effektiv olje- og gassproduksjon. I tillegg har vi på IFE tre store satsingsområder. Det første er kritiske råmaterialer, i tråd med utviklingen vi ser i EU. Det andre er kjernekraft og nukleærteknologi, som naturlig bygger på IFEs historie og kompetanse. Det henger også tett sammen med radiofarmasi og medisinsk industri. Det tredje er forsvar og beredskap. Ser vi på hvordan investeringene utvikler seg internasjonalt, er det tydelig at dette blir stadig viktigere. For batteriindustrien kan for eksempel forsvarssektoren være villig til å betale mer for riktig teknologi enn bilindustrien.
Mette Vågnes Eriksen: Sløs aldri bort en god krise – enten det gjelder klima eller krig?
Erik Sauar: Vi får løse de problemene vi har!