Politisk økonomi etter finanskrisen,
Del 3: ”New Deal” eller stø kurs?
Plenumsmøte med Nasjonaløkonomisk gruppe, i samarbeid med Fritt Ord
Litteraturhuset, tirsdag 20. oktober 2009
Paneldebatt med innledningsforedrag av professor Kalle Moene, UiO, rådgiver Camilla Bakken Øvald, Stortingsgruppen SV, stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H), utreder Magnus Engen Marsdal, Tenketanken Manifest Analyse, forskningsdirektør Ådne Cappelen, SSB, sjeføkonom Elisabeth Holvik, SpareBank 1.
Ordstyrer journalist Maria Reinertsen, Morgenbladet
Panelet fra v: Kalle Moene, Camilla Bakken Øvald,Torbjørn Røe Isaksen, Elisabeth Holvik, Ådne Cappelen og Magnus Engen Marsdal,
Hovedkonklusjonen fra foredrag og debatt er ”Stø kurs”. Det foreligger ikke noe alternativ til Markedssystemet. På den annen side ble det fremmet mange forslag til å videreutvikle de makroøkonomiske modellene og til regulering av markedet.
Her følger et sammendrag av foredrag og debatt, ordnet etter tema. For de som vil følge foredrag og debatt i sin helhet, se videoopptak fra møtet på http://po-teknologisk.blip.tv/
Makroøkonomiske modeller: teori eller empiri?
Den største feilen vi gjorde før krisen, var at vi baserte oss på teoretiske modeller for virkeligheten og økonomien. Vi trodde at vi fint skulle styre oss ut av et hvert problem, sa Elisabeth Holvik.
Lærdommen vi kan trekke, er at vi må tilbake til litt traust og robust økonomi. Vi må lage modeller og politiske styringsredskap som er robuste for sjokk og robuste for usikkerhet. Vi må ta høyde for at det av og til skjer ting som vi ikke har greid å tenke ut. Vi må ikke lene oss så tungt på et teoretisk modellapparat som kanskje bryter sammen.
På 70-tallet var forholdet mellom det som ble kalt mikroøkonomi og makroøkonomi helt annerledes, sa Kalle Moene. Den gangen var de veldig radikale studentene opptatt av makro. Der var det all slags begrensninger: arbeidsløshet og kredittrasjoner, avsetningsvansker og strukturproblemer.
Det som siden har skjedd innen internasjonal forskning, er at rollene er blitt byttet om. De dominerende retningene innen makro har tatt over den litt rosemalende tradisjonen fra gammeldags mikroøkonomi som undervurdere problemene, men som hadde elegante modeller til å beskrive samfunnets sammenhenger.
Hvor går økonomiske teori?: For det første i retning av mye mer empiri og mye mer vekt på case-studier – noe som hadde lav status tidligere - og mye mer psykologi i økonomisk teori. Det er åpenbart at økonomer må lære av psykologene – og det har de gjort i lang tid, men det har blitt aktualisert av finanskrisen.
Det blir mindre generalitet i økonomiske teori, det blir mindre matematisk flinkhet. Det blir ikke mindre matematikk, men mindre av at man slår folk i hodet med ting som tilsynelatende er veldig avanserte, men ofte ikke er det. Faget blir mindre inspirert av fysikk. Det blir mer biologi. Det blir mer evolusjon og mindre kreasjonisme. Det blir ikke samfunnsmodeller som er laget ved tegnebrettet, men samfunnsmodeller som har blitt til gjennom at partier og organisasjoner, krefter og motkrefter har utnyttet de politiske og økonomiske mulighetene som foreligger.
Destruktiv kreativitet, Animal spirit og evolusjon
Enkelte aktører i finansmarkedet tjente masse penger på innovasjoner som på kort sikt var veldig gunstige for de som innført de, men som på lang sikt ikke var sosialt og økonomisk
bærekraftige, sa Moene. Et eksempel er den uregulerte Shadow Banking, hvor man særlig i den amerikanske finansverden kunne ha banker og finansinstitusjoner som ikke tok innskudd og som derfor var unndratt den reguleringen som var ment å beskytte innskyterne. Når det var mange som gjorde dette, ble systemet umulig. I stedet for risikospredning fikk en risikokonsentrasjon og økt ustabilitet. Evolusjonsprosessen i seg selv er ikke slik at vi stadig får det bedre. Den viser bare at det som er ”fittest” har en tendens til å overleve, men det betyr ikke at det er bedre.
Det andre vi bør lære fra evolusjonen, er at da menneskene skilte lag fra apene for 6 millioner år siden så fikk vi ikke en ny hjerne. Vi fikk noe i tillegg til det vi hadde fra før. Dette er viktig fordi vi har to hjernesystemer som fungere sammen – og av og til ikke fungerer så godt sammen. Det reflektive og det automatiske hjernesystemet snakker ofte ikke så godt sammen, for eksempel under finanskrisen og i andre ting der ”The animal spirit ” gjør seg gjeldende. Jeg tror det er viktig å forstå at ”Animal spirit” ikke er ikke systematisk irrasjonalitet, men at den automatiske delen av hjernesystemet tar over: følelser, overdrivelser, overdreven selvtillit og sikker generalisering på grunnlag av få observasjoner. Historien har masse eksempler.
Two Cheers for Capitalism?
Jeg hadde forventet det i kjølvannet av finanskrisen skulle kommet et større politisk omslag enn det vi har sett, Torbjørn Røe Isaksen. Faktum er at selv om den rød-grønne regjeringen i Norge ble gjenvalgt, så er det sentrum-høyrepartiene i Europa som går frem, som får økt oppslutning og vinner. I Tyskland var det markedsliberale FDP som gjorde et godt valg.
Jeg er blant de som mener at market er avgjørende for å få frem ny teknologi, men det er åpenbart at miljøkrisen er et eksempel på at det uregulerte markedet ikke klarer å komme frem med løsninger. Her kreves politiske grep. Så kommer finanskrisen på toppen, i kjølvannet av en lang periode med grådighetskultur hvor elitene melder seg ut, og fler og fler blir opptatt av å mele sin egen kake, fellesskapet svekkes og markedet får mer og mer makt over sinnene.
Er det en moralsk krise for kapitalismen og markedsøkonomien? Kan dette i løpet av få år endre den politiske debatten og endre det politiske klimaet slik at vi får et comeback for tanker og ideer som vi trodde var gravlagt for lenge siden. Jeg snakker ikke om Jens Stoltenbergs sosialdemokrati, men om reguleringsstaten eller den sosialdemokratiske styringsfilosofien fra flere tiår tilbake og det som verre er lenger til venstre.
Det betyr at fornuftige venner av markedsøkonomien må fortsette å argumentere for at det er et godt system. Man må alltid minne seg selv og samfunnsdebatten om hvorfor markedsøkonomi er et uovertruffent system. Det handler ikke bare om effektivitet og effektiv fordeling av ressurser og sånne ting. Det handler om grunnleggende verdier som frihet for enkeltmennesket, retten til å kunne avskjerme sin egen private sfære, sin egen sone og rette til å eie noe. Det handler om at en dynamisk sunn markedsøkonomi i kombinasjon med et liberalt samfunn. Det er ikke er en garanti for, men legger i alle fall til rette for åpenhet, demokrati, medbestemmelse, maktspredning og reelt sett utvikling for samfunnet.
Slik jeg oppfatter det er den underliggende trenden knytte til et uløst problem med stagnasjon i de rike landene, sa Magnus Engen Marsdal. Siden 70-tallet har stadig synkende fortjenesterate gjort det vanskelig å finne profitable investeringer. Det gir stagnerende veksttakt, noe som man igjen og igjen motvirker og forverrer med økende gjeld og spekulasjon og politisk tilrettelegging for dette, på grunn av kampanjer fra dem som tjener på det.
Hva har vært høyresidens løsninger i denne perioden hvor man har stagnasjon og problemer med avsetningen? Det har vært å holde ned reallønnen, det har vært å åpne for kapitalflukt, det har vært å svekke oppsigelsesvernet, det har vært å deregulere for spekulasjon, osv.
Så har det ikke gått så bra da! Vi har fått enorme finansielle kriser. I den såkalte Asiakrisen og krisen i Russland som ikke vi har brydd oss om, fordi det ikke var vi som var de 14 millioner som mistet jobben over natten. Hver gang har vi sagt at de ikke hadde deregulert nok. De må bare privatisere mer. Det blir som en gjeng med brannmenn som drar ut for å slukke og har bensin i slangene.
Torbjørn Isaksen foreslår her i dag at vi skal øke innslaget av business i offentlig tjenesteyting og deregulering i arbeidsmarkedet, altså mer av det samme.
Kanskje er det ikke slutten på 30 år med nyliberalisme man står overfor, men slutten på den fasen som vi kan kalle ”Kapitalismen etter Andre verdenskrig” – men det vet vi ikke. Vi vet ikke hva som skjer. Det vi vet er at utfallet også handler om politikk, politiske aktører, politisk mobilisering, politisk vilje.
Rente og inflasjonsmål
Det har bidratt til krisen at politikerne har hatt sterk tro på at en kan drive fordelingspolitikk ved hjelp av renta, sa Holvik. Det er en farlig vei å gå. Når man setter renta til 0%, mister renta mye av sin funksjon som signal. Når den settes så lavt som det er gjort, er det den sterkeste reguleringen av bankmarkedet som Regjeringa har foretatt.
Jeg mener derfor at det er en misforståelse å si at bankmarkedet har vært uregulert og at det har vært fritt fram. Regulering av renten har vært politisk motivert for å sikre at alle kan få låne, spesielt til å få kjøpe boliger.
Jeg tror ikke at bankene av egen vilje og egen idé hadde kommet på å ha så lave reservekrav og så lav rente. Det er ikke gammelt godt bankhåndverk.
Kjennetegnet på sentralbankmodellene er ikke at de er spesifikt keneysianske, sa Ådne Cappelen, men at økonomien faktisk er selvregulerende. Det er ikke finanspolitikk i disse modellene i det hele tatt. Det trengs ingen finanspolitikk. Markedene er selvregulerende og ledigheten er ikke noe problem i disse modellene. Pengepolitikken er ikke et fordelingsinstrument, men var knyttet til inflasjon og det alene. En riktig rentesetting skapte likevekt i markedene.
Det er ikke så mye man kan gjøre i pengepolitikken. En relevant kritikk mot dagens inflasjonsmål er kanskje at det er for snevert og at det er for lite som er inne i inflasjonsmålet.
Jeg tror at vi skal ha markeder i veldig lang tid fremover, fortsatte Cappelen. Hvis vi skal høste de fordelene markedet gir i forhold til andre systemer, da må markedet fungere som et informasjonssystem, da må prisene være noenlunde ok, slik at vi som er vanlige mennesker skal kunne vite om noe er dyrt eller billig i forhold til noe annet. Det må ikke være slik at en øl som koster 50 kr i dag koster 500 kr i morgen. Ønsker vi å ha et markedssystem, da må vi være interessert i inflasjon og i et inflasjonsmål.
Mitt hovedanligggende er å trekke inn flere perspektiv, trekke inn forståelse av banksektoren, trekke inn kreditvekst og pengemengdevekst, sa Holvik. Da tror jeg at man hadde fanget opp at det er en for stor pengemengde, for mye likviditet i omløp som måtte tyte ut et sted. Når det ikke tøt ut som høyere konsumpriser, må det tyte ut andre steder, slik som i høyere boligpriser eller aksjepriser eller andre ting. Det er et perspektiv som er glemt.
Man må ikke la seg lure til å forkaste hele inflasjonsmålet fordi man har praktisert det feil, sa Kåre Willoch. Jeg vil legge til at ingen regjering reagerte tidlig, korrekt og i tide på den nye globale situasjonen hvor det strømmet billige varer ut fra Kina. Det var fullstendig feil å ville bringe inflasjonen i Vesten opp med en voldsomt ekspansiv økonomisk politikk som skapte denne overkonjunturen, som måtte ende i et sammenbrudd. Det er altså et eksempel på at markedsøkonomiens sammenbrudd ikke skyldtes markedsøkonomien som sådan, men at man unnlot helt elementære reaksjoner på en ny global situasjon.
Når man presentere inflasjonsmålet i Norge så sier man at det skal være en inflasjon på 2,5% og det er det, sa Camilla Bakken Øvald. Men det er det ikke. Det er ikke en modell, det er en forskrift som sier mye mer. Den sier at man skal ta hensyn til produksjon og den sier at inflasjonen skal ligge mellom 1,5% og 3,5%. Den er mye mer fleksibel enn det fremstilles som - og ikke minst i forhold til hvorledes Gjedrem og hans folk har tolket den - i alle fall frem til et par år tilbake.
Jeg lærte under studiet at sentralbankens styre visste automatisk hvordan man skulle styre for å nå dette inflasjonsmålet. Det er der problemet ligger. Det er ikke modellen i seg selv, men det er at studentene og økonomene tror at styret i Norges bank vet nøyaktig hvordan dette skal fungere. Det gjør de ikke!
I denne debatten har jeg savnet den østerrikske økonomiske skole som blant annet Friedrich Hayek tilhørte, sa Jørn Baltzersen. Cappelen forsvarte inflasjonsmålet og at Sentralbanken må beskytte oss mot inflasjonen, men det er jo sentralbanken som gir oss inflasjonen, både i USA, Norge og andre land. Siden 1913 har dollaren mistet nesten 90% av verdien sin ved at det har vært et system hvor det har vært gratis å produsere penger. Penger er byttemiddel mot varer. Det koster å produserer varer mens det skal være gratis å produsere penger, og vi har en sentralbank som fritt kan regulere pengemengden.
Dette innlegget åpnet for en lengre ideologisk debatt, hvor Moene forsvarte Den nordiske modellen og hvor Isaksen og Marsdal duellerte om demokrati og individets frihet i ulike politiske systemer.
Made by Government – regulering av markedet.
Panelet var enige om at reguleringer er en forutsetning for at markedet skal fungere. Egil Bakke sa det slik: Det økonomiske systemet vi nå har hatt noen tid. slo gjennom ca 1800, da det merkantilistiske, statsregulerte ble erstattet av markeder, hvor folk fikk lov til å kjøpe og handle og vandle. Dette systemet har jo vært en utrolig suksess. Vi er blitt velstående.
Dette markedssystemet er ikke uregulert, markedet er stemplet: Made by Government både foran og bak. Uten regjeringsfastsatte regler ville markedene ikke kunne funksjonere. Disse reglene må kunne diskuteres og de må kunne gjøres bedre, men noen ”Endlösung” har jeg ingen tro på.
Økonomene har skapt ideene om markedssystemets effektivitet, sa Cappelen. Vi har historiske erfaringer for at markdessystemet alene – altså uten politiske inngrep – har problem med å finne likevekt når det blir utsatt for kraftige sjokk.
Mange av de reguleringene vi har innenfor bank og kreditvesen er iverksatt nettopp på bakgrunn av erfaringene med uregulerte systemer. Men det er også slik at når en endrer reguleringene, kan endringene skape sjokk som er vanskelige å forstå og å analysere rekkevidden av. Da vi deregulerte kreditmarkedet på 80-tallet, opphevet vi kvantumsreguleringen, men opprettholdt prisreguleringen. Vi deregulerte ikke renten.
Gjennom en lang periode har vi hatt gode erfaringer med at markedene regulerte seg selv. Det førte til at vi etter hvert opphevet stadig flere reguleringer. Mange trodde at markedssystemet faktisk var så selvregulerende som deler av den økonomiske teorien sa.
Siden den økonomiske utviklingen var så gunstig, mente man at markedssystemet kunne forbedre potensialet og effektiviteten ytterligere ved å øke innflytelsen av de markedsbestemte løsningene, på bekostning av andre typer reguleringer, kombinert med nedjustering av skattesatser og progressitiviteten i skattesystemet. Dermed ble graden av implisitt sosialforsikring som ligger i et progressivt skattesystem ble bygd ned.
Derfor ser vi også at de landene som gikk langt i å redusere graden av automatiske stabilisatorer og ga skattelettelser, er de som er rammet hardest av krisen blant de vestlige landene.
Jeg synes vi skal legge merke til om vi må ha kriser for å ha en god markedsøkonomi, sa Moene. Vi kan lære av den store forskjellen det er mellom byrdene av denne finanskrisen i ulike land. Vi kan lære at noen land har institusjonelle ordninger som er slik at byrdene av en slik krise blir mye mindre. Alle land har noen elementer av en slik krise.
Statens Pensjonsfond Utland kommer sannsynligvis til å tjene enormt på denne krisen. Det er slått opp som politisk nyhet at det er sløst vekk milliarder som er tapt på finanskrisen. Realiteten er at krisen er en overreaksjon i mange land , så med 60/40 regelen i aksjer i Pensjonsfondet kommer Fondet til å kjøpe en masse underprisede aksjer. Om 10 år kommer vil til å si at det var i denne perioden at Pensjonsfondet virkelig gjorde det store.
Trenger vi økonomisk vekst?
Vi trenger økonomisk vekst fordi vi har etablert et pensjonssystem som - på samme måte som i de fleste vestlige land –er et pyramidespill som bygger på at befolkningen skal vokse, sa Holvik. I Norge har vi kunnet skyve på problemene på grunn av den raske innfasingen av oljepengene.
En økonomisk utvikling som ikke er basert på en underliggende økonomisk vekst må nesten gå sammen med kapitalismens død, sa Cappelen. Hva er egentlig de sosiale implikasjonene av denne teorien? Det er rentenistens død. Vi får håpe at det ikke skjer før vi blir pensjonister fordi vi er avhengige av positiv avkastning på Petroleumsfondet. Men hvis rentenisten dør, så må investeringsfunksjonen sosialt overtas av noen andre. Hvem disse andre er, er en interessant diskusjon. Det er i hvert fall New Deal og ikke Stø kurs.
Realøkonomi og arbeidskraft til omsorg
Både i debatten her og i valgkampen har det vært en oppmerksomhet rundt at vi må få økt verdiskapningen for at nå skal vi ha mer omsorg for de eldre, men det er bakvendtøkonomi, sa Moene. Poenget er at vi må flytte ressursene dit vi skal ha de, ikke ved å ha myten, pengeillusjonen som en del av det politiske miljøet har at vi først skal produsere aluminium og så får vi råd til å ta vare på folk. Det er klart at vi skal bruke den arbeidskraften som enten går til overadministrerte kommuner eller til å produsere aluminium. Det er jo den vi skal bruke til mer omsorgstjenester, til mer av de formålene som en ønsker å prioritere. Jeg synes det er veldig mye pengediskusjoner blant folk. Det er så populært å snakke om realøkonomien. Det er noe mystisk som vi må ha og som ingen riktig forstår hva som er, men realøkonomien betyr hvorledes vi bruker ressursene for å dekke de behovene som vi virkelig ønsker å dekke. Nå er det omsorg, at vi blir færre yngre i forhold til antall eldre. Det er der mye av ressursene må settes inn. Da får vi bruke markedet og andre mekanismer til å trekke ressursene over dit og ikke holde på med denne omveisproduksjonens ulemper.
|
Kåre Willoch |
Jøran Aase |
Bent Sofus Tranøy |
Egil Bakke |
|
Jørn Baltzersen |
Sissel Kristin østby |
Erik Næss |
Tore Tellefsen |
Hva skal vi gjøre annerledes?
Noe av det som kjennetegner New Deal-perioden i USA var en veldig streng regulering av finansmarkedet en helt omkastning av måten å tenke forholdet mellom bank og samfunn på, sa Bent Sofus Tranøy. Jeg tror at en diskusjon om New Deal også må inneholde en diskusjon om hva slags banksektor vi ønsker oss, også i Norge. Vi har hatt utslag av det Kalle Moene så treffende kaller kreativ destruktivitet, slik vi har sett gjennom Terra-saken hvor så vidt jeg kan skjønne Norges største og statsdominerte bank var en sentral bakspiller. Det har vårt patologi helt inn i kjernen av det norske systemet. Det virker rimelig å tro at vi trenger en kjedeligere banksektor, en tilbakerulling av mye av den kreative destruktiviteten.
Jeg tror at vi får for lite reform, alt for lite og det går for langsomt. En hovedgrunn er ironisk nok den vellykkede keynesianske intervensjonen. Når du blåser så lave renter og så mye midler inn i systemet , så får du en fornemmelse av at de umiddelbare problemene er over. I verdensøkonomien siden 1980 har det vært den ene krisen etter den andre hvor man har vellykket intervenert.
Hvis man skal få internasjonale reguleringer, er man til en viss grad fanget at et ”Race to the bottom”. De som regulere minst, kan tiltrekke seg de mest skurkaktige aktørene. Jeg tror at USA og Storbritannia som har de største finanssektorene i forhold til de mange ting man måler opp mot, er der hvor finanssektoren har størst makt. Det som er godt for City er godt for UK og det som er godt for Wall Street er godt for USA.
Det eneste grunnlaget for håp er at økonomifaget reorienterer seg på den måten Moene har snakket om.
I tillegg til det som er nevnt ovenfor hadde tre av paneldeltakerne konkrete forslag:
Regelstyring av petroleumsvirksomheten?
Handlingsregelen for bruk av Oljefondet er ikke instituert fordi den representerer noe høy politisk visdom, sa Willoch. Den er innført som en barriere mot Stortingets grenseløse lettsindighet. Man er nødt til å ha en eller annen regel å vise til for å får representantene til å begripe at det må være en grense for de gode ønsker. Det er jo dette som har skadet hele Vestens økonomi og gjort det så vanskelig å få markedsøkonomien til å fungere godt.
Jeg er opptatt av er hvorledes man skal forholde seg til grenseløs lettsindighet, sa Magnus Engen Marsdal. Det er tydeligvis gjennom handlingsregler. Da kunne det være interessant å høre Willochs forslag til handlingsregler for finansmarkedet, eller en handlingsregel for Stortinget for den lettsindige oppumpingen av petroleum med påfølgende skadelige klimautslipp. – Jeg minner om at Stortinget på 70-tallet vedtok at det skulle utvinnes maksimalt 90 millioner oljeekvivalenter per år, sa Willoch. Men så skjedde det at regjeringsmakten ble overtatt av noen såkalte miljøvenner. Da vi kom til 1988 så nådde man dette taket og da neglisjerte man fullstendig den styringsregelen som Stortinget ikke bare hadde uttalt seg om, men faktisk vedtatt.
Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas
© Polyteknisk Forening
