Produksjon av mat og fellesgoder i et globalt og nasjonalt perspektiv ------ . Jordbruk + Skogbruk = Landbruk
Norsk landbruk kan deles inn i jordbruk som er en skjermet næring og skogbruk som er konkurranseutsatt.
I norsk jordbruk utføres nå det vel 66 000 årsverk. På grunn av ny teknologi er antall årsverk stadig fallende, slik figuren viser. I 1959 var det 254 000 årsverk i norsk jordbruk. På grunn av gode støtteordninger har imidlertid avgangen vært noe lavere enn regjeringen anslo i 1975; stiplet linje.
Vi har i Norge ca 10 millioner dekar dyrket mark, tilsvarende 3% av totalt landareal
Totalkalkylen som legges til grunn for jordbruksoppgjøret viser at jordbruket i 2004 koster oss ca 30 mrd NOK/år. Her er hvert årsverk satt til ca100 000 kr, og verdien av gårdsbrukene er satt til anskaffelsesverdi, sa Ivar Pettersen, direktør ved Norsk institutt for Landbruksøkonomisk forskning.
I regnstykket er "Betalt for matvarer" beregnet ut fra hva vi ville ha betalt for matvarene dersom de var importert.
Fargekodene i figuren refererer seg til WTO-forhandlingene:
Den årlige støtten til norsk jordbruk er på ca 20 mrd kr som tilsvarer ca 290 000 kr per årsverk. Statsstøtten er på 11 mrd kr, mens skjerming utgjør 9 mrd kr
Det betyr at en vanlig norsk husholdning på fire personer betaler i underkant av 20 000 kr per år i støtte til jordbruket, derav 11 000 kr i form av høyere skatter og 9 000 kr i form av høyere priser, sa professor Rolf Jens Brunstad ved Norges Handelshøyskole.
Jordbruksstøtten er ikke jevnt fordelt. For eksempel vil et kornbruk på Østlandet på 400 daa får 340 000 kr i støtte, mens et bruk med 50 vinterforede sauer på Vestlandet vil få 160 000.
Det går an å lage et litt annerledes regnestykke, sa Ivar Pettersen. Hvis vi forutsetter at hvert årsverk i jordbruket skal betales med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på 220 000 kr/år og at vi i stedet for anskaffelsesverdi legger til grunn at hver dekar dyrket mark er verd 10 000 kr, får vi noe som ligner på et samfunnsregnskap. Sammenlignet med Totalkalkylen øker kostnadene fra 30 mrd kr til 42 mrd kr. Differensen dekkes inn av bøndene og av jordbrukskommunene. Omregulering fra jordbruksformål til byggeområde kan gi en meget betydelig verdisstigning.
WTO og andre utfordringer for norsk jordbruk.
Norge er et av de fem land i verden som har de dårligste forutsetninger for jordbruk, sa stortingsrepresentant Lars Sponheim (V), men vi trenger jordbruket for matproduksjon, for å skaffe råstoff til norsk næringsmiddelindustri, for jord- og landskapsvern og for å opprettholde distriktsbosetning. Sysselsettingen i jordbruket går ned i alle land og den vil fortsette å gå ned i Norge.
Vi har langt fra tatt ut stordriftsfordelene i norsk jordbruk, sa Brunstad. Våre beregninger viser at dette koster oss bort i mot 5 mrd kr/år. Det kunne vi ha spart ved å doble størrelsen på melkebrukene og å tredoble størrelsen på kornbrukene.
Vi har overproduksjon av melk. Så sent som i 2003 eksporterte vi melkeprodukter tilvarende 180 mill liter melk. Dermed ble omtrent 12% at produksjonen solgt til priser betydelig under produksjonskostnad. Tapet tilsvarer omtrent én mrd kr.
Hva kan en WTO-avtale bety?
Norge er mer enn noe annet land i Europa avhengig av internasjonal handel, sa Sponheim.
Vi har én promille av verdens befolkning, men én prosent av verdenshandelen og vi eier 10 prosent av verdens handelsflåte. Vi er veldig avhengig av å få et felles handelsregime som er enkelt og som har kjøreregler for alle. Vi har ikke kapasitet til å følge USAs eksempel og inngå bilaterale handelsavtaler.
En WTO-avtale vil bety at vi må redusere støtten til norsk jordbruk og at vi må åpne for større import. Det vil bety lavere priser på jordbruksprodukter.
Landbruket og bygdene vil også i fremtiden være avhengige av store overføringer over statsbudsjettet. For å si det litt spissformulert, sa Sponheim, er det ingen som er mer avhengig enn bøndene av at vi får avtaler som sikrer at det øvrige norske næringsliv er i stand til å produsere de verdiene som bygdene og landbruket trenger så mye av.
Det foreligger i dag flere konkurrerende forslag til WTO-avtaler for jordbruket. G-10 gruppen som Norge tilhører går inn for lav tollreduksjon. G-20 gruppen og USA ønsker sterke tollreduksjoner. EU ligger midt mellom G-10 og G-20.
Vi tror avtalen vil komme til å ligge innenfor den røde sirkelen, sa Brunstad. Det betyr tollreduksjon på mellom 60 og 90 %.
Nå vil det likevel ikke behøve å bli en katastrofe som norsk jordbruk, fortsatte Brunstad. De norske tollsatsene er notifisert både som kronetoll og som prosenttoll. Det gir norske myndigheter et stort handlingsrom. Som tabellen viser er tollsatsene høye og det er mye "luft" hvis vi får lov å beholde den internstøtten vi har i dag.
Hvordan kan vi tilpasse oss?
Brunstad skisserte to ytteralternativer:
Produksjonsmål
Fellesgodelinjen (multifunksjonelt jordbruk)
Panelet Panelet fra v: Sponheim, Undheim, Brunstad, Osland, Pettersen, Slettemoen
Produksjonsmållinjen betyr at vi prøver å opprettholde produksjonen på dagens nivå for de øvrige produktene, men skjærer ned melkeproduksjonen fordi ikke får lov å dumpe Jarlsbergost, Norvegia og smør på verdensmarkedet. Hvis vi utnytter stordriftsfordelene vil det bety at vi får redusert antall årsverk til 42 % av hva vi har i dag, samtidig som vi opprettholder mesteparten av jorbruksarealet.
Konsekvensene avhenger av hvilket av avtaleforslagene som blir vedtatt. Hvis vi havner på EUs forslag vil vi kunne klare oss med 70% av dagens støtte. Det vil kanskje avtaleverket gi rom for, men denne støtten vil være totalt produksjonsavhengig. Den vil være gul og det vil være vanskelig å grønnvaske den.
Velger vi derimot det multifunksjonelle jordbruket kan vi få det slik at støtten ikke gis per produsert enhet men variable som har tilknytning til de kollektive godene. Med en slik løsning vil vi ikke være i stand til å opprettholde produksjonen, men vi vil kunne klare å opprettholde 50% av årsverkene. Med USAs tollforslag vil vi kunne få det til med 70% av den støtte vi gir i dag. Dette vil være en statsstøtte som er mye lettere å grønnvaske.
Hva skal vi velge? Det er ikke lett for en samfunnsøkonom å finne faglig begrunnelse for at vi skal drive med produksjonsmål. Som fagmann vil jeg gå for det multifunksjonelle jordbruk. Skulle jeg prøve å si noe om hva jeg tror er politisk mulig, da er jeg ikke i tvil om at vi havner på strukturrasjonalisering, hvilket jeg beklager, sa Brunstad.
Jeg tror vi kommer til å få et WTO-resultat som gjør at vi kan ta var på mye landbruk i Norge, sa Sponheim, men det er definitivt ikke mulig å ta vare på det slik det er i dag.
Matvarekjeden i Norge, med industri og slutthandel er en kjempestor samlet næring. For å kunne opprettholde den, er det viktig at vi har en volumproduksjon i jordbruket som tåler et lavere prisnivå. Det er ikke tvil om at det vil kreve en annen struktur, spesielt i melkeproduksjonen. Jeg tror at det er mulig å opprettholde volumproduksjonen i Norge, sa Sponheim. Det blir mer import, med hardere prispress, men det er fullt mulig å få det til. Så tror jeg at vi må møte en WTO-avtale med et mye mer mangfoldig landbruk som ikke er WTO-avhengig i det hele tatt. Det er mye landbruket kan lage næring av: tjenesteproduksjon, opplevelse, omsorgsproduksjon og nisjemat. Vi har prisvilje til å betale for noe som er annerledes enn den maten vi spiser for å bli mett.
Vi må utnytte WTOs adgang til grønn støtte som gjør at vi kan ta vare på et småskalalandbruk som produserer rimelig lite. Selv om prisene er dårlige, vil ikke det være avgjørende for den produksjonen som dreier seg om landskapspleie og bosetning. Denne produksjonen kan være fundament for en annen type næring på gårdene, tjenesteproduksjonen. Jeg minner om at det allerede er 21 000 årsverk på i privat næringsliv på norske gårdsbruk som ikke har noe med hovedproduksjonen i landbruket å gjøre. Bøndene er mye mer kreative og fargerike enn det landbruksdepartementet har villet vite av.
Jeg tror at vi om 10 - 15 år kunne ha flere sysselsatt i alternative næringer enn det volumproduksjonen står for.
Haster det med å handle?
Det haster, sa Sponheim. Vi kan få konsekvensene av en WTO-avtale for fullt allerede fra omkring 2010, så vi trenger å bruke tiden frem til da. Det kan bli veldig dramatisk for norsk jordbruk hvis vi ikke innen da har laget et robust norsk volumjordbruk og på den annen side rigget til de gode alternativene for de som skal drifte landskap og bosetting.
Som bonde og bygdemann er jeg livredd for at vi misbruker de neste fire årene.
Du viser ikke kortene i poker!
Foreløpig mener jeg at innholdet i en eventuell WTO-avtale må bygge på antakelser og spekulasjoner, sa Bjarne Undheim, leder for Norges Bondelag. Det er et dårlig utgangspunkt for å vurdere strategivalg for landbruket. Våre hovedkrav er tilstrekkelig handlingsrom for den løpende utforming av landbrukspolitikken. Utfordringen er å dosere de tre landbrukspolitiske virkemidlene og konkurransepolitikken for å skape en effektiv verdikjede i landbruket på en måte som er nasjonalt og internasjonalt gangbart, samtidig som vi ivaretar dagens produksjonsvolum og geografiske fordeling, samt de samfunnspolitiske målene som er satt for landbruket.
Jeg mener at tilstanden i norsk landbruk er tilfredsstillende i dag, men den vil bli raskt forverret hvis det ikke snart kommer en tydelig vilje til å utnytte dagens handlingsrom.
Vårt syn er at regjeringen ikke må inngå en WTO-avtale som svekker mulighetene for egen matproduksjon. WTO-avtalen er ikke til noen gevinst for norsk landbruk.
Noen har lyst til å starte en diskusjon om hvorledes en skal utnytte et handlingsrom etter en WTO-avtale. Vi advarer sterkt mot å lage tilpasninger til en sluttavtale vi ikke kjenner innholdet av. Jeg vil understreke at vi ikke går inn i forhandlingene med å fortelle om de mulighetene vi ser til tilpasning.
Anne Osland, leder for Norsk bonde- og småbrukerlag belyste situasjonen for en bonde på en mellomstor gård. Landbruk koster, sa hun, og det har vi råd til. Landbruket alene kan ikke sikre bosetning, men det er med på å smøre maskineriet ute i bygdene.
Vi vet ikke hva en WTO-avtale vil inneholde, men vi vet at landbruket kan drives mye mer effektivt og miljøvennlig enn i dag. Vi ønsker oss et mer økologisk og bære kraftig landbruk med mindre industrialiserte innsatsfaktorer.
Stortingsrepresentant Hans Frode Asmyr (Frp)
pekte på at alle i det politisk miljøet vil ha et variert landbruk over hele landet. Men, sa han, det er noen grunnleggende forutsetninger som er begrensende. Det norske landbruket er kanskje det den mest gjennomregulerte næringen i landet. Det begrenser næringsutøvelsen for de som er i næringen allerede. Mye verre er det at det hindrer nye aktører adgang. Det hindrer fornyelse.
Landbruksnæringen har veldig høyt støttenivå. Det bidrar til liten omstillingsvilje.
Det høye støttenivået fører imidlertid at andre sektorer, inklusive offentlig sektor, som er stilt overfor store omstillingskrav nå krever at også landbruket må stilles overfor krav om omstilling.
Vi ser imidlertid at aktørene i næringen stort sett motarbeider alt som smaker av omstilling, slik Undheims innlegg var en god illustrasjon på.
Skogbruket og WTO
Professor Birger Solberg spurt retorisk om en WTO-avtale ville få innflytelse på norsk skogbruk. Han svarte seg selv med at siden det ikke er toll og avgifter på import og eksport av tømmer, flis og skogprodukter i Norge og hos våre viktigste samhandelsland, vil virkningen knapt være merkbar. Paneldeltakerne var enig i dette.
Hva med sekundære virkning. Vil frigjøring av arbeidskraft i jordbruket ha konsekvenser ? Vil det være slik at ledig arbeidskraft kan gi økt interesse for å intensivere skogbruket?
Kan dette, sammen med økte energipriser føre til økt avvirkning?
Nisjenæringer - gourmetmat
Tor Ivar Slettemoen leder for "Henriettes" og leder for Norsk nisjematforening fortalte om interessen for nisjemat på hjemmemarkedet og eksportmarkedene. Det er en betydelig betalingsvilje for kvalitet, sa han, spesielt på de eksklusive eksportmarkedene.
Henriettes har tatt navnet fra Henriette Schønberg Erken, Norges mest solgte kokebok, Vår forretningsidé er gourmetmat, hvor vi kontrollere hele kvalitetskjeden. Vi har spesialisert oss på lammekjøtt og det handler om å få frem produkter i verdensklasse for nisjemarkeder. Vi startet med det norske markedet og har jobbet med eksport i fem år,
Vi mener at Norge har spesielt gode forutsetninger til å lage matråvarer i verdensklasse på grunn av vår natur og beitene i utmark.
Når vi eksporterer lam til Japan betales kjøttet med 50 USD/kg, mens bulkvaren fra New Zealand ligger på 5 USD/kg. Åpningen til det japanske markedet kom i forbindelse med kugalskapsepidemien. Japan stengte grensene for lammekjøtt unntatt fra Norge, Island og Ungarn. Etter hver begynner vi å få en viss merkevareposisjon i restaurantmarkedet i Japan.
Vi har satset internasjonalt både fordi det er veldig vanskelig for en ny leverandør å få gjennombrudd i Norge og fordi det er en betydelig høyere betalingsvilje enn i Norge. Gilde har en dominerende posisjon i norske høykvalitetsbutikker. Gilde er hovedleverandøren som har hylleplass hos Meny, ICA Supermarked, COOP, og SmartClub.
Vi tror at det er store muligheter også for norsk storfekjøtt på eksportmarkedene. Tradisjonelt norsk storfe som beiter i utmark gir fremragende kjøttkvalitet. Vi har testet dette kjøttet i Japan og der sier de at de ikke kan få bedre kjøtt.
I 2005 omsatte Henriettes for 20 mill kr. Gilde hadde en omsetning på 11 mrd kr.
Ett av hindrene for de små er den markedsreguleringsoppgaven som Gilde har. Våre bønder trekkes 10% av kjøttverdien når de leverer til oss. Pengene går til et markedsutjevningsfond som styres av Gilde, slik at Gilde kan jevne ut sesongvariasjonene. Nisjeprodusentene må gjøre akkurat det samme. Våre kunder vil ha ferskt kjøtt hele året.
Min erfaring er at det er et mylder av småprodusenter som er utrolig stolte over det de produserer, sa William Dall. Her er det en menge fine navn, som lokalmat, regionalmat, nærmat og kortreisemat. Jeg trodde småprodusentene hadde problem med markedsadgang. Tvert i mot sier de fleste at de ikke kan produsere nok.
Det er nok riktig sa Slettemoen, men dette er små produsenter med en omsetning på ca en halv million kr. De er så små at de ikke merker effekten av rammebetingelsene Situasjonen er en annen for medlemmene av Norsk nisjematforening som hver omsetter for mellom 10 og 15 mill kr/år. For at våre medlemmer skal kunne vokse i Norge, så må det andre rammebetingelser til. De dreier seg i første rekke om den gedigne markedsmakten Gilde har i dagligvaremarkedet.
Maten er heile føda!
Siste ord gikk til lege og sauebonde Magnhild Gaasemyr Jordanger:
Et land med respekt for seg selv skal ha lokal matproduksjon, sa hun. Noe annet er et vanvittig hovmod som står for fall, slik kanskje hele vår kultur er i ferd med å gjøre!
Vi skal ha matproduksjon. Det er et fellesanliggende. Det er ikke bøndene som får støtte, det er forbrukerne. Det er noen institusjoner vi skal ha i samfunnet. Det er mat, det er helse, det er skole!
Nacspiel med gourmetmat og diskusjon Norsk nisjematforening serverte smaksprøver på norske spesialiteter. I sentrum kveldens møteleder, Sissel Rogne, visepresident i PF.
Referent: og bilder Nils Chr. Tømmeraas
© Polyteknisk Forening