Forvaltning av petroleumsformuen

Utfordringer i forvaltningen av ressursene og i kapitalforvaltningen.

Innledningsforedrag ved sentralbanksjef Svein Gjedrem.
Forberedte innlegg fra adm. direktør Idar Kreutzer, Storebrand og stortingsrepresentantene Siv Jensen(Frp) og Lars Peder Brekk (Sp).
Møteleder: Harald Magnus Andreassen

30 år med olje!

Oljealderen i Norge er 30 år, og den ser ut til å kunne vare i mange år fremover, sa sentralbanksjef Svein Gjedrem. Erfaringene fra andre land som hadde fått uventede store inntekter gjorde at mange var bekymret for at også Norge skulle rammes av "Hollandsk syke". Petroleumsmeldingen, Stortingsmelding 25 fra 1974 advarte mot å bruke oljeinntektene innenlands. Hele foredraget .

I 1988 holdt sentralbanksjef Hermod Skånland et foredrag om Norge og oljen, og han så mørkt på fremtiden. Den gang hadde vi brukt mye av pengestrømmen til kostbar og særnorsk motstrømspolitikk og til en sterk og rask utbygging av velferdsordninger.
I dag  ser det ut til at Norge har greid å håndtere de ekstra inntektene på en god måte.
Stortinget etablerte i 1990 et system hvor hele statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten går rett inn i et eget fond i utenlandsk valuta, Petroleumsfondet. All bruk av midler fra fondet må vedtas av Stortinget.
I 2001 kom "handlingsregelen" som sier at det bare er realavkastningen fra fondet som skal brukes. Norges Bank fikk oppgaven med å forvalte fondet som i dag er på ca 1000 mrd NOK.
Sammenlignet med andre land har vi hatt en god utvikling i produktivitet, vi har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Den måten  vi styrer petroleumsinntektene på nevnes ofte i utlandet som et eksempel på god organisering.
Petroleumsformuen har så langt ikke ført til en utvikling i fastlandsøkonomien som avviker negativt fra de øvrige nordiske landene. Men det er for tidlig å konkludere, sa han: Bruken av oljepenger skal trolig trappes vesentlig opp fremover.

Hvorledes skal vi forvalte Petroleumsfondet?
Kapitalmarkedet i utviklede land er så effektivt at lønnsomme bedrifter og prosjekter alltid vil finne finansiering. Det betyr at vi kan skille diskusjonen om investering fra diskusjonen om sparing, sa Gjedrem. Staten kan derfor legge opp riktig strategi for sin sparing, uten å ta særskilte hensyn til norske virksomheters etterspørsel etter kapital.
Slik Finansdepartementet har fastlagt strategien har Petroleumsfondet en godt diversifisert portefølje i de globale aksje- og rentemarkedene.
Det viktigste strategiske valget er hvor stor andel som skal plasseres i aksjer.
Foreløpig har ikke fondet alternative investeringer, det vil si investeringer i unoterte aksjer, fast eiendom, råvarer og hedgefond, men det kommer ventelig når fondet blir svært stort, sa Gjedrem.
Petroleumsfondet er en svært langsiktig spareplan. Frem til 1995 var statens investeringer i petroleumssektoren så store at inntektene gikk med til det. Nå har vi ti år bak oss med rask oppbygging av fondet. Johan P. Olsen kalte fondet "organisert politisk selvbinding".
Foran oss har vi minst 50 år hvor Petroleumsfondet vil være en viktig del av norsk økonomi. Hvert år må Stortinget ta stilling til hvor mye penger som skal brukes over statsbudsjettet. Det er lenge igjen før spareplanen er gjennomført.

Langsiktig sparing og pensjon.

Fra 1. januar 2006 vil Petroleumsfondet bli en del av Statens pensjonsfond, men det er mest en navnendring, sa Gjedrem. Midlene blir ikke øremerket for pensjonsformål.
Jeg kaller det folkeforføring, sa stortingsrepresentent Siv Jensen (Frp). Formannen i Stortingets næringskomité, Lars Peder Brekk (Sp), nøyde seg med å karakterisere navnendringen som retorikk, men den kan bidra til å isolere oljepengene fra lobbyvirksomhet og krav fra særinteresser, sa han.
Avkastningen fra Statens pensjonsfond er forutsatt brukt til å dempe belastningen på statsbudsjettet fra de store pensjonistkullene som kommer fra ca 2015. Selv om fondet vil

vokse sterkt,  vil det meste av utgiftsøkningen måtte finansieres med økning av skatter og avgifter, sa Gjedrem. Fremskrivningen i nasjonabudsjettet  for 2006 viser at fondet i  2009 vil være nesten dobbelt så stort som statsbudsjettet. Det er imidlertid stor usikkerhet om hva prisen på olje og gass blir, og det kan gi store utslag i avkastningen fra fondet, slik figuren viser.
Fremskrivning av prisene for olje og gass på basis av historiske data gir sannsynligvis for lave verdier, sa professor Knut Bjørlykke.

Vi har nå funnet de fleste oljebassenger i verden. I løpet av de siste 15 år er det bare gjort nye funn som tilsvarer 2/3 av den oljemengden som er produsert. Vi må regne med at fremtidige priser vil bli bestemt ut fra kostnadene for å utvinne alternative energikilder, først og fremst kull og tungolje og selvfølgelig kjernekraft. Bare i Alberta er det like mye olje som i MidtØsten.

For oss i Norge ligger utfordringen i å ta ut mest mulig av de eksisterende olje og gassfeltene. Det avhenger av kompetanse og teknologi. Derfor bør vi satse på forskning.
Frankrike, Irland, Australia og New Zealand har i de siste årene opprette statlige reservefond for å møte eldrebølgen om 15 - 20 år, sa Gjedrem. I likhet med det nye Statens pensjonsfond er dette ikke pensjonsfond i ordets rette forstand, og de årlige avsetningene er uavhengig av veksten i de statlige pensjonsforpliktelsene.
I en del andre land som Canada, Nederland, Storbritannia og USA utgjør fonderte tjenestepensjoner i privat og offentlig sektor en viktig del av pensjonssystemet.
Den norske folketrygden er ikke fondert. Utbetalingene dekkes over statsbudsjettet. Pensjonsordningen for statsansatte er heller ikke fondert.
I en internasjonal sammenligning ser vi at svært lite av pensjonsforpliktelsene i Norge er fondert. 

Hvem skal forvalte oljepengene?

Dagens forvaltning av Petroleumsfondet er meget kostnadseffektiv, sa Gjedrem. For indeksdelen som utgjør ca 80% av fondets kapital og som forvaltes av Norges Bank selv, ligger kostnadene på 3 - 4 basispunkter; 0,04 % av forvaltningskapitalen.
Avkastningen har vært god. Netto har Norge Bank tjent inn 15 mrd NOK ekstra til fondet.
Norske forvaltere må gjerne konkurrere med de utenlandske aksjeforvalterne som vi bruker i dag.
Derimot tror jeg ikke det er fornuftig å dele fondet mellom flere forvaltere. Det eneste eksempel på det finner vi i Sverige med fire AP-fond. Sammenlignet med Petroleumsfondet er avkastningen på disse fondene betydelige lavere.
På den annen side synes jeg ikke det er naturlig at Norges Bank skal overta forvaltningen av de private pensjonsfondene i Norge, sa Gjedrem.

Handlingsregelen - rom for tolkning og debatt?

Sammenlignet med kravet om at bare realavkastningen av Petroleumsfondet skal brukes,

har Bondevik-regjeringen i løpet av siste fire år brukt ca 100 mrd mer av oljepengene enn avkastningen, sa Lars Peder Brekk. - Er handlingsregelen ment som en langsiktig rettesnor, og kan den tolkes slik at det ikke skal brukes mer enn realavkastningen - på sikt . - Og hva er egentlig Petroleumsfondet? Er det bare finanskapitalen som utgjør fondet, eller skal vi også regne med verdien av de olje- og gassreservene som ennå ikke er utvunnet? Hvis vi tenker slik, betyr det at vi kan ta ut like stor avkastning fra fondet hvert år?

Hva skjer når finanskapitalen øker, spurte Siv Jensen. Skal vi fortsatt bruke realavkastningen som er satt til 4%, selv når fondet har økt fra 1000 mrd til 3000 mrd NOK?
De offentlige utgiftene utgjør ca halvparten av BNP. Om noen få år vil avkastningen av Petroleumsfondet kunne komme opp i 10% av BNP. Det tilsvarer dermed 20% av statens andel av BNP.

Jensen og Brekk var enige om at det er på tide at politikerne tar ansvar for at det blir en åpen, offentlig debatt om bruk av Petroleumsfondet: Hvor mye av realavkastningen skal vi bruke, og hva skal vi bruke pengene til?
Brekk kunne tenke seg at noe kunne brukes til å utvikle næringsgrunnlag basert på norske ressurser, og at noe kunne brukes til å hjelpe fattige land.

Siv Jensen pekte på at en økning i produktivitet kan bety vel så mye for Norges samlede kapital som hele Petroleumsfondet. Vi må derfor frigjøres oss fra konvensjonell tenkning og vurdere hvorledes vi kan bruke avkastningen av fondet til produktivitetsfremmende tiltak, blant annet til et produktivitetsfremmende skattesystem.

Fra salen kom det forslag om å omgjøre statens avkastning i Nordsjøen til realkapital i form av bedre veinett i Norge. I dag er logistikkostnadene i Norge 2,5 - 3 ganger så høye som i sentrale deler av Europa.
Det kom også forslag om å satse på å utvikle Norge til verdensledende innen displayteknologi.  - Er det et godt prosjekt kan du komme til First Securities med det, repliserte møtelederen, Harald Magnus Andreassen.

Representantene for Frp og Sp var enige om at fondets grunnkapital må skjermes. Det som skal opp til diskusjon er hvorledes  man skal fastsette realavkastningen, om man skal se hvert år for seg eller om Stortinget skal kunne tilpasse pengebruken til variasjoner i norsk økonomi, sysselsetting, etc .
Brekk pekte på at budsjettpraksis bør endres slik at det er større rom for langtidsbudsjettering. Da kan Stortinget binde seg til langsiktige investeringer i næringsutvikling, samferdsel, forskning, infrastruktur, osv.

Pensjon og pensjonsfond

Folkeforføring og retorikk var de ordene stortingsrepresentantene Jensen og Brekk brukte om forslaget om å slå sammen Petroleumsfondet og Folketrygdfondet til Statens pensjonsfond. I forslaget er det ikke lagt inn noen binding av midlene, sa Siv Jensen. Vi burde ha sørget for fondering av fremtidige pensjoner.
Hvis vi ikke tar grep, kan det gå helt galt, sa Idar Kreutzer. Vi tar stadig lengre utdanning, pensjonerer oss tidligere og lever lenger. Vi kaller det pensjonsklemma.
Storebrand har hvert år en spørreundersøkelse i kundemassen. Der spør vi blant annet om hvor tidlig folk ønsker å pensjonere seg. De fleste svarer: så tidlig som mulig, men når de skal tallfeste det viser det seg at Sigbjørn Johnsen har "pratet opp" ønsket pensjonsalder med ett år, fra 59,3 til 60,5 år. Når vi forteller kunden at det har noen økonomiske konsekvenser å pensjonere seg tidlig, sier de imidlertid: "Når det skal være på den måten så venter jeg noen år!"
Innlederne var samstemte om at den enkelte arbeidstaker må bli stilt overfor de realøkonomiske konsekvenser av hvor tidlig de ønsker å gå ut i pensjon.

Oslo som nordisk finanspolitisk senter.

I dag regnes Stockholm det finanspolitiske senter i Norden. Det burde ha vært Oslo, sa Idar Kreutzer,

adm direktør i Storebrand. Det er her pengene er. Kanskje kan Petroleumsfondet gi oss litt drahjelp ved å si at de gjerne vil møte sine låntakere i Oslo. Flere av de store kapitalforvalterne har hovedkontor som ligge utenfor de store metropolene. Den eneste grunnen til å besøke Florida når man er på RoadShow i USA, er at CalPERS har hovedkontor der.

Fikk vi først Petroleumsfondets kunder til Oslo, ville de sikkert legge inn besøk hos de norske finansinstitusjonene og på den måten budra til å sette Oslo på kartet
Kreutzer trakk parallellen til satsing på elektrokjemisk industri i 1905 og satsingen på petroleumsvirksomhet i 1965. Skulle vi ha tenkt avkastning og risiko, hadde vi ikke satset på Staoil, Saga og Hydro, men overlatt petroleumsutvinningen til de store etablerte oljeselskapene. Akkurat som vi ville sikre fossekraften gjennom konsesjonslovene, ville vi sikre petroleumsvirksomheten gjennom å bygge et norsk fagmiljø. Kanskje er det i 2005 tid for å satse på å bygge opp et sterkt norsk finansmiljø?

Hva skal vi leve av fremover?

Vi må tørre å diskutere forvaltningen av vår felles formue i lys av noen større dimensjoner sa Siv Jensen. Vi må se kritisk på den todelingen vi har i statsbudsjettet, hvor vi skiller oljen ut fra fastlandsøkonomien. Gå inn og analyser den verdiskapningen som skjer i fastlandsøkonomien. Hvor mye av den er ikke defacto relatert til produksjonen i Nordsjøen? Her er det mange, mange tusen arbeidsplasser som vi ikke hadde hatt uten olje- og gassvirksomheten. Når vi i festtalene snakker om at vi nå må vi bare snu oss rundt og satse på andre næringer, så er det ingen realitet i det, så lenge det ligger store inntjeningsmuligheter i å betjene petroleumsvirksomheten. Derfor kommer vi til å ha den næringsstrukturen vi har i tiår fremover.
Sammenlignet med andre land har vi en god produktivitetsutvikling, sa Gjedrem. Vi har hatt en noe større overgang til servicenæringer enn de øvrige skandinaviske landene. Vi har høy yrkesdeltakelse, men antall utførte timer per arbeidstaker ligger på bare snaut 1400 timer per år, sammenlignet med ca 1600 i øvrige nordiske land. Vi har høyere offisiell pensjoneringsalder enn de fleste andre land, mens vi ligger omtrent på medianen i effektiv pensjonsalder.
Norge kommer til å befeste sin plass som energinasjon, sa skipsreder Fred Olsen.

Vi kan i løpet av få  år  doble vår elektrisitetsproduksjon ved å utnytte potensialet for vind-, bølge- og tidevannskraft.

Dessuten må vi regne med nedbygging av den kraftkrevende industrien. Den vil flytte til billig kraft i MidtØsten. Dermed vil vi frigjøre ca 54 TWh av den nåværende kapasiteten på ca 115 TWh. Vi kan bli storeksportør av elkraft til våre naboer i Norden.
Jeg har ment i alle år at vi skal investere i bedrifter ute, fortsatte han. Vi må kunne bruke noe av vårt kapitaloverskudd til investeringer i norsk næringsliv i utlandet.
Jeg synes vi skulle ha som målsetning å bygge opp et så effektivt næringsliv at vi kan dekke inn de fremtidige pensjonsutbetalinger over løpende drift. Det er slett ikke sikkert at pensjonskostnadene kommer til å stige så meget som projeksjonene viser. Jeg tror vi kommer til å få samme utvikling som i USA, hvor levealderen synker på grunn av usunn mat og usunn livsstil, kanskje helt ned til 60 år.

PFs president, Rita Westvik ønsket velkommen. Møtet ble ledet av Harald Magnus Andreassen, leder for PF Nasjonaløkonomisk gruppe.

Kunstnerisk var ved sangerinnen Siri Torjussen som ble akkompagnert  på piano av Gonzalo Moreno. 

ansikter fra debatten

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas