10. november 2011 19:00 - 21:00 - Håndverkeren
Foredrag av forfatter Tor Bomann-Larsen, etterfulgt av paneldebatt.
Paneldeltakere: Kommentator Hege Ulstein, Dagsavisen, professor Guri Hjeltnes, Handelshøyskolen BI, og professor Hans Fredrik Dahl, UiO.
Møteleder Per Roskifte, konserndirektør i Norgesgruppen og styremedlem i PF Medier og Kommunikasjon.
Kongens dilemma
Den 7. juni 1940 går Kong Haakon VII og Kronprins Olav ombord i et engelsk krigsskip og forlater Norge. Her slutter Tor Bomann Larsen kongebiografi «Æresordet». Tre dager senere kapitulerer de norske styrkene
For å forstå Kongens valg, tar Bomann Larsen oss tilbake til 28. mars 1933, da den tyske delegasjonen i Oslo for første gang heiste hakekorsflagget. I motsetning til hva som skjedde i andre hovedsteder, vakte det lite oppstyr. Allerede 1. april kom jødeboikotten i Berlin. Den blir rapportert hjem til Norge og man ser tydelig hva som foregår. Man er ikke så veldig bekymret. Aftenposten skriver: Vi må ikke dømme tyskerne for dette. De kan ha mye rett i sin oppfatning av jødene.
De fleste nordmenn stilte seg ganske nøytrale til det som skjedde i Tyskland.
Det er ikke Hitler-Tyskland, men Stalins Russland og verdensrevolusjonen som er skremmebildet for Europa.
Bomann Larsen trekker frem det brevet Kronprins Olav skrev til den britiske tronfølgeren i 1935, hvor han foreslår at England må nærme seg Tyskland for å skape et bolverk mot bolsjevismen.
Som tidligere danske prins så imidlertid Kong Haakon på Tyskland som arvefienden. Bismarcks første krig var jo med Danmark.
Kong Haakon lytter til Hitlers og Goebbels taler på radio og i 1936 leser han «Mein Kampf» . Kong Haakon gikk til kilden, han stolte ikke på omgivelsenes referater. Nazismen står for et helt annet menneskesyn enn det Kongen står for. Kjernen i nazismen er førerkultus. Hele systemet er bygget opp for at én mann skal kunne bestemme og så og si angi rett og galt og styre lovverket ut fra sin egen geniale visjon. Geniet er overordnet loven, for ikke å si konstitusjonen. Hitler er grunnleggende antikonstitusjonell . Han bryter staten ned for å gi plass til seg selv. Dette er nettopp den konstitusjonelle monarks motpol. Hva er Kongen, sier Tor Bomann Larsen. Han er sitt æresord, sin ed til konstitusjonen. Uten den er han ingen i vår moderne tid, i vårt moderne system. Haakon VII er konstitusjonens vokter.
Hitlers krig er ikke en krig mot stater, den er en krig mot verdensjøden, altså et vanskelig definerbart geografisk område. Det er et nytt verdensystem som skal innføres, etter en rasistisk ideologi.
9. april skal jeg ikke si så mye om, sa Bomann-Larsen, men det er interessant å følge Kongen i dagene før. Han har et helt eget notat for utviklingen frem til 9. april og om hans spente forhold til sin egen regjering. Kongen ønsker å sperre norske farvann for tyske fartøy allerede flere måneder for 9. april, slik at han ikke for noen pris skal komme i konflikt med den britiske marine, da heller med den tyske. Utenriksminister Halvdan Koht tenker motsatt.
Den 10. april møtte Kongen den tyske sendemannen Curt Bräuer på Elverum. Tyskerne hadde avskrevet regjeringen Nygaardsvold. Bräuer ønsket derfor bare å møte Kongen og ba ham utnevne en ny regjering, ledet av Quisling. Det tilbudet Bräuer har med til Elverum, var et tilbud til Det norske monarki. Hitler sier at han vil styrke og befeste dynastiet i Norge som i resten av Norden:
«Vi har tatt landet, vi har byttet ut regjeringen og foreløpig stengt Stortinget, men du, Kongen, du skal bli sittende. Du skal bli styrket.»
Det er som om Kongen tilbys å skru klokken tilbake til før 1884, den gangen kongen kanskje kunne ha en viss innflytelse. Men dette er ikke Kong Haakons kongstanke. Han har satt sin ære i å være en konstitusjonell monark. Derfor sier han først til Bräuer: Jeg må spørre min regjering. Jeg kan ikke svare deg her.
Men når han da møter Regjeringen, da svarer han likevel. Han sier at han vil abdisere om Regjeringen skulle gå inn for Hitlers tilbud.
I realiteten har ikke landet noen regjering den 10. april 1940. De har et forretningsministerium., en regjering som har tilbudt seg å gå av, men som ikke kan erstattes.
Mens vi fortsatt har en kjempede regjering og konge i NordNorge bygges det opp en skyggeregjering i Oslo. Det kalles Administrasjonsrådet og det legges så tett opp til en regjering som mulig og det samarbeider ikke bare med okkupasjonsmakten men med naziregimet, på Førerens premisser.
Administrasjonsrådet forsøker hele tiden å legge press på Kongen for at han ikke skal fortsette kampen og i alle fall ikke reise over til England. Kongehuset står overfor det vanskeligste valg som det noen gang har hatt. Skal det bli i Norge, eller skal det forlate sitt folk og reise ut i det absolutt uvisse.
Kong Haakon var vestorientert, blant annet fordi han hadde vært gift med en engelsk kongsdatter. Skuffelsen var derfor stor da England trakk sine tropper tilbake fra Norge. Da var slaget om Norge i realiteten tapt. Kong Haakon skriver i sin dagbok: 9. april var fryktelig, men dette er verre.
Kongehusene satt utrygt etter første verdenskrig
I 1921 var det generalstreik i Norge, fortalte Per Egil Hegge. Garden lå på Hovedøya, klar til å rykke inn hvis det skulle bli opptøyer. Dette året var Kronprins Olav russ og inngikk et veddemål med en medelev om at han aldri kom til å bli konge. Det hadde gått dårlig med slekten i det siste. Farens og morens fetter var blitt skutt i Russland. Habsburg-monarkiet og Den tyske keiser hadde vandret til historiens skraphaug. Hans onkel, kongen av Danmark var nesten blitt avsatt på grunn av klønete behandling av en veldig vanskelig politisk krise.
Kong Haakon truet med å abdisere i 1913, på grunn av et grunnlovsforslag, sa Bomann Larsen, og etter utnevnelsen av Hornsrud-regjeringen som var en dels åpen, dels lukket konflikt, lå Kongen veldig lavt frem til 9. april 1940
Ved stortingsvalget i 1936 var Norge klar til å demonterer hele monarkiet. Det sto om to mandater i Stortinget. På valgnatten sto Martin Tranmæl nede foran Arbeiderbladet og sa «Vi er rede til å bisette det borgerlige samfunn».
Det er en vandrehistorie i min avis, sa Hege Ulstein, at det dagen etter at Olav og Märtha giftet seg sto det bare en liten notis i Arbeiderbladet: Bryllup inngått i Oslo i går. Ikke noe mer.
Forholdet til Arbeiderpartiet
Det er en veldig interessant fortelling i denne boka og veldig viktige ideer om historien om Kongehuset sa Ulstein. Tilnærmingen mellom sosialistene, sosialdemokratiet og Kongehuset er inne i en intens fase i årene opp mot krigen. I utgangspunktet var det et voldsomt hat, en voldsom konflikt.
Etter angrepet den 9. april egger en stor del av det borgerlige Norge skylden på Nygaardsvold og Koht for at Forsvaret ikke er beredt, sa Bomann Larsen.
Haakon VII er jo offiser og tenker selvfølgelig ofte militært Han er forsvarsvenn på alle måter, men han respekterer at Arbeiderbevegelsen er mer eller mindre pasifistisk. Den har seilt under klart flagg. Skylden legger han på ministeriet Mowinckel og den borgerlige siden som jo hele tiden har vært nødvendig for å gi Arbeiderpartiet flertall.
For Kongen er ministeriet Nygaardsvold en del av hans egen kongstanke, nemlig å bygge ned klassemotsetningene og virke samlende i Norge. Her husker vi hans åpning for ministeriet Hornsrud og Nygaardsvold som står i forlengelsen av dette. Det er direkte rørende å lese forholdet mellom ministeriet Nygaardsvold og en gammel rabiat kommunist som Alfred Madsen, som jo hyllet mordet på Tsarfamilien. Alfred Madsen lanserte ideen om minnefrimerker over dronning Maud i 1938.
Det er en syntese her. Nygaardsvold/Koht etablerer pensjonsordning på Slottet. Noe ingen borgerlig regjering ville ha tenkt på. Regjeringen er med på å finansierer Kronprinsens reise til Amerika. I dagene før krigen kom til Norge var vi i ferd med å etablere det moderne sosialdemokratiske samfunn, med konge og arbeiderparti i spissen.
Kongen har mye å tape i forhold til Nygaardsvold. Dette er ikke en mann han gir fra seg uten videre.
Panelet fra av: Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Hege Ulstein, Tor Bomann-Larsen
Kongehusets legitimitet og handlingsrom
Arbeiderbladets (manglende) omtale av Kronprinsbryllupet sier noe om hvorledes forholdet mellom Arbeiderbevegelsen og Kongehuset var, bare noen få år før de går opp i denne høyere enheten hvor sosialdemokratiet og Kongehuset blir fusjonert inn i sosialmonarkiet, slik det er i dag.
Det som forandret mitt syn på Kongehuset da jeg holdt på med biografien om Kong Harald var hvor upolitisk de tenker og oppfører seg, hvis vi med politisk mener partipolitisk, sa Per Egil Hegge. De står ikke bare over partiene, de står bortenfor og langt unna. Dette er ikke del av deres verden. Det er en floskel at «Jeg er også kommunistens konge». Nå tror jeg han egentlig sa «arbeidernes konge.» Det ligger i bunnen for hele deres politiske virke.
Jeg synes ikke at Kongen skal være apolitisk i det hele tatt, sa Ulstein. Jeg synes de ofte går inn i politiske debatter og tar stilling til politiske spørsmål. De er sjelden partipolitiske. Ari Behn har riktignok sagt at han er arbeiderpartimann. Jeg har snakket med statsråder som er overbevist om at Mette-Marit er SV-er og mener å ha belegg for det.
Jeg synes dette er veldig interessant og har ofte lurt på hvorfor er det sånn – hvorfor kan de gå så langt – hvorfor kan de være såpass politiske også i utenrikspolitiske spørsmål, særlig når det gjelder bistand, klima og andre viktige og tunge spørsmål som slett ikke omforente. Det er stor debatt i samfunnet om mye av dette. Likevel har vi sett at særlig Kronprinsen har tatt tydelig stilling, også i konkrete saker. Jeg tror at de har en politisk legitimitet som mange andre kongehus mangler. Vi har tillit til at de har en vurderingsevne, at de har en eller annen form for meningsberettigelse i noen spørsmål, så lenge de ikke bli for kontroversielt, for innenrikspolitisk, for partipolitisk. Jeg tror at noe av forklaringen til denne posisjonen ligger i fortellingen denne boka handler om., om de valgene de sto over for og hvor ettertiden har vist at de vurderte korrekt, på en moralsk riktig måte.
|
Hans Faanes |
Jørn Baltzersen |
Ordstyreren Per Roskifte |
Tor Torgersen - vår videomann |
Det svenske kongehuset har ikke den samme politiske legitimiteten, troverdigheten og kunne aldri ha agert på den samme måten. Deres krigshistorie er jo ikke noen hemmelighet, men noe det ikke snakkes høyt om. De har ikke det samme politisk rommet som det norske kongehuset har.
Når det gjelder Kongehusets innblanding i politiske saker, sa Per Egil Hegge, tror jeg at Hege har rett når hun sier at det uttaler seg mer direkte om politiske spørsmål. Kongen bruker sine taler hvert år til å sette dagsorden, taler hvor statsminister og embetsverk er til stede – hvis det ikke kolliderer med Skavland da.
Kongen bruker den posisjon han har og gjør det helt bevisst naturligvis, men også med veldig mange innspill som han søker fra sitt rådgiverapparat på Slottet og naturligvis i Regjeringen.
Det ligger i bunnen for hele deres politiske virke.
Panelet om «Æresordet»
Har denne biografien lykkes i å komplisere sin hovedperson og gjøre ham viktigere enn før? Svaret er ja, sa Hans Fredrik Dahl. Kongen er blitt en langt mer sentral aktør enn før, i det som gjennom alle tider er Norges skjebnetid, våren 1940.
For det første løfter denne biografien de personlige egenskapene opp. For meg var det virkelig en overraskelse at denne kongen faktisk lyttet på radio og lyttet på talene fra Tyskland fra 1933 og fremover. Det er mange som sier at de hørte på Hitler og Goebbels, men jeg kan fortelle dere at det er få som faktisk lyttet og som lærte av det. Her har vi altså en monark som gadd å høre på og bruke radioapparatet som informasjonskilde. Han fikk kunnskap om Tyskland og nazismen på et helt annet nivå enn han kunne få av norsk presse, faktisk også av internasjonal presse.
Likevel er det hverken de personlige egenskaper, eller det dynastiske oppheng som bestemmer at denne mannen blir en viktig skikkelse i norsk utenrikspolitikk. Det er det moralske, at han tidlig definerte seg som en motpol til Hitler. Adolf Hitler trer fram som en mann som den norske konge ikke kan stole på av moralske grunner. Det er det som til syvende og sist får ham til å gjøre de valg han gjør. Nei til Hitler den 9. april og ja til Storbritannia den 7. juni.
Jeg har lyst til å si at Bomann-Larsen er en fantastisk kontrast til historikere flest, sa Guri Hjeltnes Han er en blanding av beskjeden og fantastisk ubeskjeden og har en fortellerstil og fortellertone som er helt annerledes. Det har vært mange spitord under veis. Du fortjener å bli møtt med en annen tone. Hvis det, slik vi snakket sammen om like før møtet blir to bind til, vil dette verket stå frem som et ganske unikt sakprosaprosjekt. Vi har nå fått fem bøker på ti år. Det er i seg selv en kjempejobb.
Så er det de unike kildene. Det er bare kjempemorsomt for en profesjonell historiker å lese og se hva du har funnet frem til. Du har godt håndlag med folk og når du gjør en observasjon, så er du i stand til å formulere den. Når du har gjort et funn, så skjønner du at du har gjort et funn, og av og til tror jeg at du skaper et funn fordi du evner å knytte en analyse. Dessuten er Bomann-Larsen meningssterk. Det er ikke forferdelig mange historikere og forskere som ikke sier: på den ene siden og på den andre siden og som tar forbehold og reservasjoner, men Tor trår til.
Mange med meg har vært på gråten på slutten av foredraget til Tor, sa Hege Ulstein. Vi blir tatt tilbake inn i en del av norsk historie som er en av bunnplankene i vår virkelighetsforståelse av noe som har vært med oss siden vi var bitte små og som vi tror vi kjenner så godt og vi tror vi forstår Så plutselig står vi der, ved siden av Haakon VII og skjønner hvilket dilemma det er, på en helt annen måte enn jeg har vært opplært til.
Vi har sittet etterpå med fasit i hånd og visst at invasjonen kom 9. april og visst at det ble krig og visst hvordan det gikk. Jeg synes noe av det mest fascinerende er hvordan Tor Bomann-Larsen klarer å fremstille den helt reelle og forståelige tvilen hos Olav og Haakon, uten å trekke dem fullstendig ned fra pidestallen.
Du har klart å fremlegge disse tankene som Olav går med, uten å få ham til å fremstå som stripete. Det hadde man kanskje gjort om denne historien hadde kommet på femtitallet.
For meg har dette vært en fantastisk leseropplevelse.
Møtet ble åpnet av presidenten i PF, Sverre Lodgaard. Etter som temaet er Kong Haakon og 1940, så må jeg nevne at Kongehuset har , opp gjennom årene gjestet PF en rekke ganger. Her har PF og Oslo militære samfunn vært i en særstilling. I senere tid hender det at Kong Harald kommer på besøk og det hender at Kronprinsen er på besøk. Hvert semester orienterer Generalsekretæren og jeg Kongen om programmene for inneværende og neste semester.
På bildet fra 1935 ser vi Kong Haakon og Kronprins Olav ved konferansebordet i PF, sammen med foreningens sekretær, generalsekretær og formann
Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeaas
© Polyteknisk Forening
