Den skjulte makten
Piken med svovelstikkene
Plenumsmøte med Styreakademiet Oslo og PF Kultur og Medier
Tirsdag den 27. oktober 2009
Paneldebatt med innledningsforedrag av partner Hans Geelmuyden, Geelmuyden-Kiese.
Kommentarer ved:Professor Guri Hjeltnes, BI, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, forfatter og kommentator i E24 Elin Ørjasæter og professor Frank H. Aarebrot, UiB
Møteleder Sissel Rogne, president Polyteknisk Forening.
Møte nr. 1 av en serie på tre, de to neste holdes i vårsemesteret 2010.
Panelet, fra v: Ingjald Ørbeck Sørheim, Elin Ørjasæter, Guri Hjeltnes, Frank Aarebrot, Hans Geelmuyden
Den skjulte makten
I Norge holder den skjulte makten mange mennesker ute, sa Hans Geelmuyden. Jeg har kalt innlegget mitt Piken med svovelstikkene, den sterkeste fortellingen om utenforskap.
Jeg vil vise hvem den skjulte makten er og hvordan den ter seg, og jeg vil snakke om hvordan vi kan trekke gardinene fra!
Et kjennetegn ved egalitære samfunn er at vi tror at makten ikke finnes.
Jeg har fulgt makten i Norge i 20 år og har jobbet både for den og mot den. Aldri har det vært mer skjult makt i det offentlige Norge enn det er i dag.
Offentlig sektor er 50% av Det norske samfunnet. Det er ikke likegyldig hvordan den offentlige makten fungerer eller ikke fungerer. I dag finnes den offentlig makten inne i forvaltning, inne i direktorater. Det er der de virkelige maktsentra i Norge ligger. Samtidig har jeg aldri sett et mer maktesløst storting enn det vi har i dag.
Den skjulte makten er mange steder, og den flytter seg hele tiden, sa Ingjald Ørbeck Sørheim. For folk flest er den definitivt et annet sted, et sted de ikke har tilgang til , ja ofte ikke en gang vet om. Og skulle de mange, fra tid til annen slå seg inn i et mektig forum, så viser det seg at makten allerede har flyttet ut, til et annet forum, godt skjult til dette også oppdages og rømmes på nytt, osv.
I Norge har vi en merkelig forestilling om at makt skal være lik, sa Frank Aarebrot. Makt er per definisjon ulik. Hvis to aktører har et likeverdig forhold til hverandre, da snakker vi om en bytterelasjon og ikke om en maktrelasjon. Makten er per definisjon ulik. - Det er den dårlige nyheten i likhetssamfunnet Norge. Den gode nyheten er selvfølgelig at makten er flyktig, makten kan flytte på seg. Det lever jo blant annet GK av å være klar over. Kanskje journalistene i for liten grad er klar over det og henger seg opp i bagateller: brygga i Nordmøre og stabburet i Østfold, osv.
Maktens språk.
Maktens språk inviterer ikke til dialog, deltakelse eller debatt, sa Geelmuyden. Maktens språk er alltid en måte å kvele debatt på, en måte å gå inn i lukketheten på, en måte å drepe dialektikk på . Makten sier: etter en samlet vurdering, eller: denne saken trenger ro nå – eller så skal den evalueres.
Hvis det er noen som ikke skjønner dette og som fortsatt klatrer rundt i fabrikkpipene og gjør seg vanskelige, da må vi finne en måte å ta dem inn på. Vi setter i gang forskningsprosjekter, gir dem litt statlige midler – og vips så er de på innsiden.
Virker ikke det, har makten fire andre metoder:
Hva gjør vi da med dette og hvorledes håndterer vi den skjulte makten? Jeg sier: Vi må trekke gardinene fra.
Hvem er det som kan gjøre noe? Jeg ser tre på tre parter, sa Geelmuyden:
Korporativet
Den skjulte makten finnes i Organisasjons-Norge. Problemet med den skjulte makten som finnes i LO, Utdanningsforbundet, Bondelaget – jeg kunne tatt med Naturvernforbundet, Idrettsforbundet, - jeg kunne ha tatt med hele det korporative Norge, sa Geelmuyden. Når jeg trekker frem disse er det ingen kritikk, tvert i mot. De fungerer svært profesjonelt. Problemet er bare det at de ligger inn i korporativet og dyrker sine egne interesser på en slik måte at partiene som går til valg hvert fjerde år ikke nødvendigvis fronter de sakene som blir en realitet, fordi i det korporative Norge skjer meningsdannelsen gjennom utveksling mellom forvaltningen og disse organisasjonene.
Vi ser ikke og vi aner ikke, og det slår ofte som lyn fra åpen himmel. Det er ikke demokratisk fordi det skjer skjult.
Resultatet av måten organisasjonene, direktoratene, forvaltningen og departementene fungerer på, er at stadig flere av oss blir kjøpt og betalt. Over tid krummer dette ryggraden på den norske befolkning. Tre av fire av de som stemmer er avhengig av en raus og betalingsvillig stat: alderspensjon, heltidstrygd, offentlige ansatte og bønder.
Så betalingsvillig har denne staten vært at statens utgifter har økt med 250 milliarder kr fra 2005 til 2009. Staten har ikke råd til å kjøpe lojaliteter på den måten i fortsettelsen.
Organisasjonene og makten
Maktens flyktighet er det som gjør det interessant med den demokratiske kontrollen, sa Frank Aarebrot. Det er jo interessant når Geelmuyden sier at det verste han kan gjøre er å true med åpenhet. Det forteller meg noe om at Norge er ikke en korporativ stat – det var kanskje noen som fikk frysninger på ryggen da Geelmuyden brukte det ordet. Norske statsvitere har helt siden 1965 ment at Norge er et eksempel på korporativ pluralisme. Det vil si at visse konflikter er trukket inn på innsiden og blitt institusjonalisert. Konflikten LO-NHO, konflikten staten - bøndene, er blitt institusjonalisert og der det er visse ritualer hvor man leker at man er uenige av og til, men i virkeligheten inngår man i et fellesskap. Men det er nok til at folk fremdeles stemmer Høyre og Arbeiderpartiet eller Senterpartiet.
Problemet er at vi har gått fra et samfunn der de organisasjonene som er del av dette innside spillet ikke lenger representere oss godt nok. Vi har gått fra et samfunn der den ene ektefellen tilbrakte mesteparten av døgnets våkne timer på jobb mens den andre ektefellen tilbrakte mesteparten av døgnets timer som konsument og over til et samfunn der begge ektefeller tilbringer et mindretall av døgnets våkne timer som produsent og flertallet av døgnets våkne timer som konsument. Det betyr at vi er veldig dårlig beskyttet i konsumentrollen vår og stort sett ikke har noe vern i det hele tatt, mens i produsentrollen er vi vernet på alle bauger og kanter. - Stakkars den som faller utenfor som konsument og lykken prise den som faller utenfor som produsent.
Vi har altså et problem i Norge med at de mektige organisasjonene - de samme som var mektige i 1948/49 - er mindre og mindre representative for det daglige liv.
De lukkede rom
Det er interessant å arbeide med den skjulte makten, sa Geelmuyden. Den skjulte makten søker ingen dagsorden, den søker ikke dagens lys, den søker ikke åpenhet, den søker å arbeide i fred og ro. Når man havner på utsiden av beslutningsprosessen, da er man på det vi i G-K kaller ”lobbytapernes arena”. Da er slaget nesten tapt.
Maktens sterkeste muskel er lukkemuskelen. Slik har det alltid vært. Vi ser staten når den er velgjører, men ikke når den utøver makt.
Historien om Kjell Inge Røkke og Berit Kjøll er et eksempel på makt i lukkede rom. Statens representanter var forbannet på måten Røkke forsøkte på å kuppe transaksjonen gjennom og ga G-K i oppdrag å sikre et moralsk handlingsrom. Røkke gikk imidlertid til Arve Bakke i Fellesforbundet. Bakke kontaktet gode venner på Statsministerens kontor og vips hang Kjøll og Brustad i hvert sitt tre.
Det var den skjulte makten i de lukkede rommene som trådte i kraft. Var det i skattebetalernes interesse? Sannsynligvis ikke. Var det i nasjonenes interesse? Sannsynligvis ikke. Var det i Arbeiderpartiets interesse? Ja! Tre måneder før et valg ville det vært dumt å legge seg ut med Røkke.
Resultatet av denne form for maktutøvelse er at vi mister troen på aktørene i systemet. Medborgerundersøkelsen fra 2001 viser at tre av fire mener at partiene ikke er interessert i hva folk mener
og at fire av fem mener at stortingsrepresentantene ikke tar særlig hensyn til vanlige folks meninger.
Jeg er helt enig med Geelmuyden i at makten foretrekker å arbeide i ro, sa Ørbeck Sørheim. Da de ansatte lyktes med å slå seg inn i bedriftenes styrer, da lærte de at noen hadde lagt et løp før det formelle møtet begynte. I et formelt møte er gjerne handlerommet lite og oppleves ofte enda mindre. – Noen av oss har snakket sammen, pleide Einar Gerhardsen å si i sine velmaktsdager. Det betød at han og Konrad Nordahl var enige.
En departementsveteran sa det slik. Med Finansdepartementet er det aldri mulig å være på det riktige møtet. I budsjettrunden sier de at dette kommer vi tilbake til i revidert til våren. Til våren sier de konjunkturene er nå så endret at vi må holde oss til budsjettet.
Lukkemuskelen er effektiv. Makten skaper sine egne rom og holder solid dørvakt.
Pressen og makten
Mediene må melde seg ut av underholdningsindustrien og forsøke å gjenoppta aktivitetene som en fjerde statsmakt , som en kritisk, velorientert, tenkende fjerde statsmakt som ikke løper etablissementets ærend, sa Geelmuyden.
Jeg skal snakke om to verdener, her representert med en informasjonsrådgiver og en journalist, sa Guri Hjeltnes. Er det to verdener, to livsanskuelser med gjensidig mistenksomhet og kanskje manglende tillit? Sjablongmessig kan vi si at journalistene mener at deres oppdrag er å avdekke, avkle makten. De opplever å ha et
samfunnsoppdrag. Journalistene har egen terminologi og egen etikk, med sin egen Væt varsom plakat. Informasjonsrådgiverne mener også at de har et eget samfunnsoppdrag, men journalistene oppfatter at de vil tildekke, stoppe og lukke. Informasjonsrådgiverne opplever på sin side journalistene som brysomme, for hurtige og for røffe.
Det er gjort lite forskning på dette feltet. Jeg holder på med en bok, en lærebok i undersøkende journalistikk sammen med sammen med en kollega. Nedenfor er noen smakebiter. Dette er ikke forskning, men hvordan det kan oppleves når man skal drive et profesjonshåndverk.
Det har vært en enorm utvikling i mediebildet. Ser dere på bildene av Gerd-Liv Valla, var det en skog av mikrofoner. Tønne-saken var ingen ting mot hva som skjedde i Valla-saken, bare fem seks år senere.
Nettet har eksplodert, befolkningen bruker til dels helt andre nyhetskanaler. Mediebildet har endret seg og en kan lett forstå at en politiker eller en næringslivsinstitusjon må ha noen som ”bufrer” for seg, for det kommer så mange henvendelser. – Man kan jo alltid spørre seg om et er rimelig at Statsministeren skal stå opp og være tilgjengelig og i NRK-studio kl 0630? Vi så det foran valgkampen hvordan politikerne var i alle kanaler, i alle medier hele tiden.
Så kan vi spørre hva informatørene gjør. Journalister sier de at de merker at det er mange motspillere, det kan være jurister, advokater - her skjer det en profesjonalisering.
Det er et langt stykke fra en god, fornuftig rådgiver, til en som virkelig stopper. I regjeringsapparatet er det helt uoversiktlig hvis man vil prøve å finne ut hvor store de stabene egentlig er.
Journalistene merker et helt spekter av teknikker: det er begrenset publisering, unntak fra offentlighet, betalte reiser, at man får ting ”off the record”, ulike prøveballonger som slippes, masse informasjon rett før deadline og eksklusivitet er ikke uvanlig.
Journalistene opplever også manipulerende teknikker, slik som pseudo-events, begivenheter som ikke ville funnet sted hvis ikke media hadde dekket dem. Case-plassering: personifisering av en abstrakt sak. Motkampanjer for å dempe dårlige nyheter, drittpakker med skadelig informasjon om motstandere og produkter. Trusler om bråk: klage til redaktør, ledelse eller trussel om stevning og erstatning
Det er større motstand på andre siden av bordet. Motstanden er kraftig profesjonaliseret. Ofte er det unødvendige, fordyrende og udemokratiske filter mellom mediene og kildene. Kildene ønsker å redigere mediene, å få sine budskap frem. PR-folkene har bare ansvar for sine kunders ve og vel. Mediene representerer både publikum og sine eiere.
Antall kommunikatører øker, mens antall journalister synker. I dag er det én rådgiver for hver tredje journalist i Norge. Kommunikasjonsforeningen har 3000 medlemmer. Informatørbransjen hadde i 2006 en omsetning på over 600 millioner kr og mer enn 500 rådgivere.
Jeg er bekymret over den nedtrappingen som nå skjer i redaksjonene, sa Hjeltnes. I TV2 er det signalisert at redaksjonen i Dokument 2, Graveavdelingen skal nedlegges og 130 arbeidsplasser skal bort. Det skjer en dramatisk omstilling i norsk presse. Vi vet ikke hvor det bærer hen.
Jeg ser nok litt annerledes på deler av medienes funksjon enn du gjør, sa Ørbeck Sørheim. Som maktfaktor er mediene stort sett utenfor kontroll. Bak ytringsfrihetens fane, som vi alle er enige om er essensiell for demokrati og all åpenhet, så har de kunnet tilta seg et privileg som adelen hadde i middelalderen; å dømme i egen sak, i pressens fagige utvalg, PFU, som er en selvoppnevnt koseklubb. Kombineres dette med et stadig mer uthulet injurievern så gjør mediene i praksis som de vil. Det er veldig mange hederlige ledere både i stat og i bedrifter. Derfor litt mindre patos av: ”Her kommer rettferdigheten Og hvis dere ikke svarer på spørsmålene innen klokken to, så skal vi jaggu brette dere ut over forsiden!”
Mediene er nå under et veldig ytre trykk og jeg vet ikke hva det vi gjøre med dem, men jeg tror at mediene kunne være litt mer kritiske mot mediene.
Det er vitalt å forstå dynamikken i samspillet mellom maktene og mediemakten. Derfor oppsto Geelmuydens bransje. Jeg synes det er flott at han stiller opp med så åpne kort, for jeg tror at det er det åpne samfunn som til sist kan rense seg selv.
Fra partiorgan til pengepresse
NAV er et veldig interessant eksempel på hvordan pressen kommer til kort som den fjerde statsmakt, sa Elin Ørjasæter. Vi journalister blir dynget ned av brev. Rapporten fra Riksrevisjonen går dypt ned i materialet. Da saken var opp på Tabloid, var det en jente som fortalte sin historie. Alle debattantene kappedes om å fortelle hvor rørt og grepet av hennes historie. Jeg synes det var en skam og respektløst i forhold til at dette dreier seg om et system som holder på å bryte sammen, skattepenger som blir feil brukt og enkeltmennesker som får en hårreisende behandling når de mest av alt trenger hjelp.
Hvor er mediene, jo vi er på enkelthistoriene. Hvem er det som klarer å peke på at her har vi en organisasjon som kun består av beslutninger. Det tas tusenvis av beslutninger daglig som resulterer millioner av transaksjoner månedlig. Det er den mest transaksjonstunge virksomheten vi har. Da er stikkordet system.
Vi snakker om en kriserammet virksomhet som disponerer en tredel av statsbudsjettet og hvor Riksrevisjonen nekter å godkjenne regnskapet.
Flere av dere som sitter her husker hvorledes partipressen ble til konsernpressen. Det som nå er det overordnede mål i norsk presse, det er å skaffe eierne penger. Det har ikke norske journalister oppdaget. Vi tror fortsatt at vi har et samfunnsoppdrag. Men hva er samfunnsoppdraget? Det visste man da man jobbet i en partiavis. Magne Lindholm skrev i Klassekampen om gravende journalister, at fordi de ikke lenger har noen ideologi, har de bare moralismen igjen: Er noen blitt krenket? Har noen vært uhøflige? Har noen venninner snakket sammen? Er det noen vi kan rette pekefingeren mot?
Det gjør jo ikke saken bedre at journalister stort sett er ensrettet. Frank Aarebrot har vist at Stortinget ville vært veldig rødt hvis det bare var journalister som stemte.
Jeg tror at flertallet av norske journalister har veldig vondt for å tro at en offentlig ansatt kan stå for noe annet enn noe godt – med mindre det er én fra Forsvaret. De journalistene som er godt voksne nå var sivilarbeidere. Veldig mange mannlige journalister har ikke vært i Forsvaret. Det er hvor du kommer fra, hvem du er ideologisk – det handler noe om din intuitive ryggmarksrefleks på hvem som har tid og hva som har skjedd.
Jeg synes for eksempel at vi har fått for få saker om hvordan små næringsdrivende er blitt mishandlet av Skatteetaten. Jeg er ikke i tvil om at det er fordi ingen norske journalister vet hvordan det er å være næringsdrivende og at de heller ikke har tilknytning til partier som er opptatt av næringsdrivende.
Derimot har vi mange journalister som er opptatte av de svake og utslåtte, men også der har man problemet at det mangler en analyse. Sprøytenarkomane er et veldig godt eksempel: vi har stadig enkelthistorier, men veldig få tar for seg manglende helhet i behandlingsapparatet og konsekvensene av stadig skiftende ideologier.
Da er vi tilbake til mediekrisen hvor ingen redaksjoner har råd til å holde seg med godt betalte journalister med høy utdanning og omløp i hodet. Dette er et tiltakende problem fordi redaksjonene har dårlig råd.
Hvor er håpet? Håpet er blogger og andre nye medier hvor folk kan skrive. Revolusjonen innen informasjonsteknologi kommer til å snu opp ned på norsk presse – og jeg tror det kommer til å bli til det bedre, sa Elin Ørjasæter.
Politikerne og makten – abdikasjon?
I rollen vår som konsumenter stiller vi krav til samfunnet hvor vi på en måte blir skjult, sa Aarebrot
I forhold til dette viktige konsumsamfunnet abdiserer vår politikere på grunn av mangel på mot. De abdiserer på veldig mange måter. En måte er i direktoratifisering. Rett etter krigen hadde vi direktorater av typen med fiskeridirektør Sunnanå og helsedirektør Evang. Når man ønsket å si at et område var veldig viktig, knyttet man et sterkt forskningsmiljø til det - som Fiskeriforskningsinstituttet og Folkehelseinstituttet - og så bygget man et direktoratet for å gi faglig autoritet, for eksempel til å styre fiskeriene etter forskningsbestemte kvoter.
Nå har vi fått en helt ny type direktorater som bare eksisterer av én eneste grunn: å spare statsråden for ekle spørsmål i Stortinget. Det mest groteske er utlendingssakene. De under Justisdepartementet og statsråden fikk hele tiden ekle spørsmål om innvandringssaker. For å unngå det opprettet man Utlendingsdirektoratet. Klagesakene gikk imidlertid fortsatt til Departementet og statstråden fikk ekle spørsmål om klagesakene. Da laget man et nytt direktorat, Utlendingsnemda som tar seg av klagesakene.
Poenget er at de som skal forvalte offentligheten, de som skal sørge for at forvaltningen er åpen, det er jo nettopp de folkevalgte. Men når de folkevalgte detronisere seg selv, ved at statsråden er så opptatt av å lage direktorater at han ikke tar ansvar. Vi må holde styring på justispolitikken, sa Odd Einar Dørum – og så opprettet han Politidirektoratet. Resultatet er at når noe går galt så er det Killengreen som må i ilden og når noe er bra kommer statsråden på besøk.
En av de viktigste grunnene til den stigende politikerforakten er det den andre maktutredningen kaller forbitringen av det offentlige rom; det er feighet.
Det er en politiker som ikke våger å gå på trynet og som bygger barriere av byråkrati rundt seg , som dyrker den skjulte makten.
Den skjulte makten har mange uttrykk. Ett av dem er føre-var prinsippet. Det har gjort at ikke-politiske forvaltningsorganer slipper å ha kompetanse. Byråkratiet kan si: nei, vi er ikke forpliktet til å ha kunnskap om dette. Vi skal forvalte føre-var prinsippet - og det går ut på at vi skal si nei, fortrinnsvis uten begrunnelse.
Den andre måten er denne vanvittige troen på at det offentliges interesse kan gå inn i styrerom gjennom styreverv. Alle som har sittet i et styre vet at det ikke er mange nanosekundene før du som styremedlem er opptatt av ve og vel for det firmaet eller den bedriften du sitter i styret til. Det er faktisk din forbandede plikt å gjøre det. Sykehusreformen er et godt eksempel på hvor galt det kan gå.
Denne fragmenteringen og opprettelsen av selskap der man tror at man kan få åpnet skjulte maktrom ved styrerepresentasjon er en villfarelse som er ganske utbredt blant norske politikere. Skal du ha folkevalgt kontroll så må du ha enheter som kan underlegges offentlig kontroll.
Legg merke til at det finnes ikke én statlig etat som har et kart over sin lokale virksomhet i Norge som passer med grensene for folkevalgte organ. Ikke ett statlig organ følger fylkesgrensene, unntagen fylkesmannsembetet. Man kunne jo risikere at hvis man hadde fylkesmessig oppdeling av veikontorene, så ville fylkestingene kanskje mene noe om samferdselspolitikken.
En viktig forutsetning for å få et åpent rom, der i alle fall noe av den skjulte makten blir synlig, det er en folkevalgt kontroll. Man det er ikke vits ved å ha folkevalgt kontroll hvis ikke de politikerne som er valgt har mot til å utnytte den kontrollen.
Hvordan kan vi få norske eliter til å gi fra seg makt eller bruke makten til å inkludere, spurte Ørbeck Sørheim: – Jeg synes det ville være godt og vakkert om dette var mulig, men jeg tviler noe på realismen. Selvsagt tror også jeg på Habermas: Die Kraft der guten Argumente, ellers hadde jeg ikke brukt kvelden her med dere. Jeg synes at historien veldig ofte viser at makt er noe man tar, det er ikke noe man får.
Maktutredningene, både den første og den andre, viste at felles interesser, langsiktige interesser taper fordi de kortsiktige er bedre organisert og slår hardere.
Jeg synes vi skulle utfordre samfunnsforskerne til å drive mer av den type kritisk forskning for å eksponerer nettverkene. Det er ikke så vanskelig. Vi som bor her i Oslo vet hvem som er og har vært eller kommer til å gifte seg eller være sambo med hverandre. Det er nettverk som er så tette og så operative. Det er en ironisk sidevirkning av kvinnenes inntog som noen av oss har jobbet så hardt for i mange tiår. Nå kommer kvinnene til med sine maktrelasjoner. Det vil være en fantastisk bestselger hvis en god skribent og samfunnsforsker viste hvem som bor med hvem, hvem som har bodd med hvem og hvem som hater hvem av samme grunn.
Ansikter fra debatten
|
|
|
|
|
|
|
Hva kan G-K gjøre? Helter og skurker i maktsamfunnet
Hva GK kan gjøre når vi arbeider for å flytte politisk makt – som vi kaller det, sa Geelmuyden.
Vi begynner med å identifisere den skjulte makten, vi må vite hvor den er. Så prøver vi å alliere oss med den. Det er minste motstands vei. Vi er ikke edlere enn det. Så er det et triks som jeg skal lære dere. Det er:” Hvis dere ikke vil høre på oss, så truer vi med åpenhet”. Det er ingen ting som skremmer makt mer. Det holder med strålen fra en liten lommelykt. Det er ofte nok. Og så er det å forhandle. – Og så gir vi oss aldri. Det denne forvaltningen eller denne regjeringen ikke får til det, får neste til. Vi må bare bruke tid. Makten har nok en viss kondisjon, men vi har mye, mye mer. – Og så, hvis alt går galt, da går vi til mediene. Da har vi nesten tapt. Vi prøver på alt det andre først, fordi makten er ikke der ute, makten er inne og der prøver den å gjemme seg.
Vi sier i GK at for å kommunisere godt må man vite hvilken arena man er på og hvilken rolle man har på den arenaen. Budskapet kommer som resultat av arena- og rollevalg.
I enhver historie er det fem arketyper som er sentrale. Jeg mener at dette mønsteret går igjen, enten det er Dostojevski, Hamsund eller Donald Duck, sa Geelmuyden. Enhver historie har en opprører som har en fiende som opprøreren går løs på, slik Norwegian gikk løs på SAS. Det er en helt, en klassisk John Wayne. Det er vanskelig å kommunisere som en helt, for en helt kan ikke skryte. En helt må bli snakket vel om i omgivelsene, eventuelt kan helten tale på vegne av andre. Så er det monsteret, vi bruker arketypen George W. Bush. Et monster er en organisasjon, et individ, en leder som vandrer antenneløst gjennom livet, som har gjort det til vane å gå over lik - og som nyter det. Så har vi eksperten, den som veileder ved å dele kunnskap med fellesskapet. Vi bruker Gandhi som arketype. Og så er det offeret. Her bruker vi ofte Den norske bonde. Offeret er en som går til helvete hele tiden og som ikke er skyld i det selv. Regner det for mye, får potetene tørråte, er det for mye sol så svis kornet på åkeren og uansett kommer ulvene og spiser alle sauene til kvelds. Som takk for innsatsen får bøndene 20 milliarder over statsbudsjettet.
Heltene i Det norske samfunnet er politikeren som med dødsforakt våger å tale svake gruppers sak. Det er mange av dem rundt i Norge. Det er ingen tvil om at monsteret er den skjulte makten, den makten vi ikke ser, den makten som er utenfor demokratisk styring og kontroll. Ekspertene i min historie, slik jeg drømmer om å ha dem er en forvaltning som er seg sitt ansvar bevisst. Jeg må understreke at jeg også har en enorm respekt for forvaltningen i Norge, den gamle typen embetsmann som forvalter en sentral, dyp kunnskap i fellesskapets interesse og som veileder og som passer på sin embetsmannsdyd. De er ekspertene og vi trenger dem. Hvem er da offeret i denne historien? Det er selvfølgelig Piken med svovelstikkene – alle som faller utenfor, alle som ikke kan koden, det er alle som ikke har en representert røst på innsiden, alle som ikke representeres godt nok av organisasjonene, det er gjerne små næringsdrivende, det er barn, det er de eldre, det er miljøet , det er de grønne lungene. Det er alle som ikke har en røst på innsiden.
Møtet ble ledet av presidenten i PF, Sissel Rogne, her samen med lederen for PFs nye gruppe: Medier og Kommunikasjon, kommunikasjonsdirektør ved BI, Janne Log
,
Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas
© Polyteknisk Forening
