Bestemmer de store matvarekjedene hva vi skal spise?
Paneldebatt med innledningforedrag av adm. dir. Arne H. Reiler, ACNielsen.
Panelet: professor Wenche Frølich, adm. direktør Ole Robert Reitan, Rema1000, Seksjonsleder Magnus Gabrielsen, Konkurransetilsynet, adm. direktør Sverre Leiro, NorgesGruppen, desksjef Bård Gultvedt, VG
Har handlevanene forandret seg på grunn av finanskrisen?
Hvordan reagerer forbrukerne på endringen i verdensøkonomien, og hva blir effekten på dagligvarekjedene? ACNielsens markedsundersøkelse viser følgende, sa Arne H. Reiler:
På den ene siden ser vi økt bevissthet om helse og miljø. Så lenge alt gikk oppover, økte interessen for kvalitet og høyverdige produkter, samtidig økte bevisstheten om miljøutfordringene og betydningen av de valgene den enkelte forbruker gjør. På den annen side har finanskrisen gitt usikkerhet. I Norge har vi følt at krisen ikke kunne ramme oss, men de siste målingen av tillit til fremtiden: Consumer Confidence Index, daler raskere i Norge enn i andre land.
Til tross for finanskrise har veksten i dagligvareomsetning økt sterkt. Veksten fra 2007 til 2008 er på 8%, men i 3. kvartal 2008 begynte det å endre seg. Lavpriskjedene Rema 1000 og Kiwi har vokst på bekostning av småkjøpmenn, mens supermarkedene har holdt sin stilling.
Forbrukerne er blitt mer prisbevisste. Vi ser for eksempel et klart fall i omsetning av vann på flaske. Forbrukerne drikker nå heller vann fra springen enn de kjøper vann på flaske til 13.90 per liter. Folk er mer forsiktige med kjøp av de dyreste matvarene, men vi unner oss ofte noe ekstra til helgene fordi vil skal kose oss hjemme. Vi går ikke ut og spiser så ofte som før. Vi har sluttet å handle dagligvarer fra kiosk og bensinstasjon. Det er for dumt, og slike signaler vil vi ikke sende ut.
Vi er på jakt etter varer som gir mer for pengene. Det betyr imidlertid ikke at vi er blitt en gjeng med tilbudsindianere. Forbrukerne velger i større grad en Rema 1000 eller en Kiwi på vanlige handledager fordi det konseptet gir mening, men også fordi vareutvalget i billigkjedene har blitt mye større. I helgene slår vi ut håret i helgene og handler på supermarkedene.
Vi ser også en tendens til at forbrukerne velger kjedenes egne merkevarer, der det er stor prisdifferense i forhold til leverandørenes merkevarer, sa Reiler. I Norge er denne prisdifferensen større enn i de fleste andre land.
Hovedfunnet i forbrukerundersøkelsen er forbrukerne er blitt mer bevisste. Det betyr ikke at de har snudd 180 grader, men at de tar noen andre valg enn før, sa Arne H. Reiler. På samme måte som i tidligere økonomiske nedgangstider fortsetter forbrukerne å spise og drikke, men handlevanene har forandret seg.
Hvem kjøper vi fra?
Norgesgruppen har over en lang, lang periode vært den som har vokst rasket og har nå en markedsandel på 40%. Coop har hatt en liten vekst på 0,6 prosentpoeng, mens Rema 1000 har hatt den største veksten av alle. ICA har en tilbakegang på ett prosentpoeng.
Den tyske kjeden Lidl kom til Norge i 2004 og valgte å trekke seg ut i 2008. Siden har det vært kraftig posisjonering i markedet. Markedsmessig er Norge et spesielt land, med veldig mange dagligvarebutikker i forhold til folketallet, det høyeste i Europa. Det gir lav flytteterskel. Derfor kan du ikke skuffe kundene mange ganger før de flytter, sa Reiler. Vi snakker om krise i verdensøkonomien, men all erfaring fra tidligere viser at kriser går over og at det kommer ny vekst. Spørsmålet er hva som vil vare av de trendene vi ser i dag. Helse og miljø ser ut til å kommet for å bli, gjelder det også prisbevissthet?
Hva fokuserer vi på i butikken?
For tiden har vi en enormt stor interesse for mat, sa Wenche Frølich. I hele Norden sier 75% at man først og fremst ser på prisen.
De som tenker mest ernæring er danskene. Fettet kommer rett etter prisen. 75% bestemmer på pris, 74% på fett. I Norge ligger både fett og sukker på 50%. Det er ingen som er så illojale som når det gjelder å handle i samme butikk. Jeg handler der jeg kommer forbi. Jeg ser hverken på priser eller noe som helst. Jeg handler det jeg synes er sunt og det som er godt i tillegg til det, sa Frølich.
Hva er det som bygger lojalitet: for det første tror jeg det er serviceorientert personell, det er å ha et stort utvalg, og det er å ha variert vareutvalg, slik at man kan velge. Det ikke bare sunnhet som jeg er ute etter, men faktisk også at det skal smake godt.
Forbrukerrettigheten er også retten til å kunne velge. Det synes jeg ikke alltid man har i kjedene, Det kan like godt være industrien som det kan være kjedene, fordi kjedene ikke har valgmulighetene. I Europa prøver man å komme til mer standardisering og harmonisering, slik at man skal vite hva man kjøper.
Matmerking er blitt mer og mer vesentlig. Det er en mulighet for myndighetene til å kunne styre forbrukerne. Myndighetene kan også gjøre noe ved å lage bestemmelser om hvor varer skal plasseres i butikken, sa Frølich. I dag er brød og melk gjemt helt innerst i butikken, mens søtsaker og sjokolade er nærmest kassa.
Mitt spesialområde brød, og her jeg veldig sjokkert. Det er mange mørke brød, men veldig lite grovbrød. Folk kjøper brune brød, men de er farget. Hvor er kompetansen hos de som bestiller disse brødene?
Hvem bestemmer vareutvalget?
Vi tar sentrale beslutninger på i alle fall halvparten eller kanskje to tredeler av sortementet – det er helt nødvendig for å få en effektiv og rasjonell logistikk, sa Ole Robert Reitan. I Rema har vi ti regionkontorer som tar regionale beslutninger. Vi har 454 kjøpmenn som tar lokale innkjøpsbeslutninger, og det kryr av lokale varer i Rema-butikkene. Små leverandører kan derfor slippe til regionalt og lokalt.
Er det forbrukeren eller vi som dagligvarekjede som bestemmer hva forbrukeren skal spise? Det er en mangfoldsdiskusjon og en valgfrihetsdiskusjon som veldig ofte dukker opp . Vi som driver dagligvarekjeder i Norge er utsatt for kritikk på to områder, det ene er mangfold og det andre er pris. Den ene dagen forsvarer vi hvorfor vi gjør som vi gjør på på utvalg og hva vi skal gjøre for å få større utvalg, mer å velge i. Neste dag må vi forsvare hvorfor det er så høye dagligvarepriser i Norge.
Da er det viktig for meg å få forklart at det er en helt soleklar sammenheng mellom utvalg og pris. Jo lavere utvalg du har, jo lavere kostnader vil du ha med å håndtere vareutvalget. Jo større utvalg, desto dyrere kommer det til å bli. Derfor sitter vi og vekter og vurderer for å finne den miksen mellom mangfold og et prisnivå som folk aksepterer og som vi kan være bekjent av.
Vi kan ikke alltid høre på hva kunden sier. Kunden vil ha alt og vil ha det gratis Vår utfordring er å finne en plass midt i mellom. Vår samfunnsoppgave nummer én er å ha så lave priser på matvarer som mulig. Det vil alltid være vår viktigste prioritering - og så skal vi ha et så godt utvalg som mulig.
Da vi startet Rema i 1979 var det 500 varer i butikken. I dag er det mellom 3000 og 4000 varer i en Rema 1000 butikk. For fem år siden hadde vi bare én type tomat. I dag er det ti typer tomat i en Rema-butikk. Vi har mye mer ferskvarer enn bare for tre år siden. Det er mange flere typer brød, og ikke minst et mye større utvalg av helsebringende frukt og grønsaker. Vi er blitt kåret til å være den dagligvarekjeden i Norge som har det groveste brødet.
En forutsetning for å kunne selge varer er at det faktisk er noen som kjøper dem. Vi er avhengige av et visst volum for at det skal være bærekraftig. Hvis vi tilbyr en masse varer som ikke selger, er det ingen som tjener på det. Bonden og produsenten tjener ingen ting. Vi tjener ingen ting. Til sist går det ut over kunden. Det er bare kostnadsdrivende og irrasjonelt for alle parter.
Faktisk tror jeg forbrukeren bestemmer mest, men enkelte av vareleverandørene har veldig stor innflytelse. Tine har 87% markedsandel på melkeprodukter i Norge, 86% på brunost og 70% på youghurt og 90% på lettmelk. Det er én konkurrent på youghurt. Den heter Youplait og har tatt 15% markedsandel, men også den selges av Tine.
På kjøttpålegg har Gilde 14 av 15 av de produktene som selges i Norge. På karbonader har Gilde 12 av de 15. Prior har 60% markedsandel. Orkla har 80% av tøyvasken i Norge, 80% av pizzaen og 80% av søtpålegget. Det finnes altså noen som bestemmer mer enn dagligvarekjedene.
Oppgaven til Rema er først å fremstå å få ned matvareprisene, gjennom å være så rasjonell og kostnadseffektiv som mulig og så skal vi ha det utvalget vi til enhver tid klarer å tilby. De store matvareleverandørene i Norge må få mer konkurranse. Det er helt nødvendig. Det er helt umulig for en monopolbedrift å være effektiv nok og å være innovativ nok og å drive nok produktutvikling.
Vi trenger flere leverandører til dagligvarekjedene i Norge.
Har vi reell konkurranse på dagligvarer?
Dagligvaremarkedet består av en rekke forskjellige markeder, både nasjonale og lokale, sa Magnus Gabrielsen. Det er leverandørmarkeder og detaljistmarkeder som avgjør hva forbrukerne til syvende og sist får. I Konkurransetilsynet er vi opptatt av om konkurransen fungerer, slik at forbrukerne får det som er et riktig utfall av god konkurranse i en rekke markeder. Alternativet er at kjedene eller leverandørene har markedsmakt og incentiver til å gi forbrukerne noe annet og dårligere enn de fortjener.
Det er selvsagt en del andre forhold som påvirker enn leverandørene og kjedene. Vi vet at et sterkt importvern for landbruksvarer har stor betydning for pris og utvalg.
Vårt utgangspunkt er at norske forbrukere betaler høyere priser og har et dårligere vareutvalg enn de fleste land vi bør sammenligne oss med. Både leverandører og kjeder er med på å bestemme dette. Norske forbrukere kan også ha andre preferanser enn i andre land.
Det er imidlertid åpenbart at i Norge er det fire grupperinger som tar veldig viktige beslutninger som om pris, utvalg, kvalitet og avstand til butikk. Vi vet at disse fire grupperingene setter rammene for sortementet i butikkene, selv om det finnes muligheter til å gjøre egne valg. Vi vet at det er sentrale beslutninger som styrer prissetttingen. Vi trenger vi ikke å diskutere om kjedene bestemmer mye. Spørsmålet blir derfor: er det slik at kjedene opptrer som agenter for forbrukerne og gir forbrukerne det de skal ha. Eller er det sånn at kjedene har incentiver til å gi forbrukerne dårligere utvalg.
I en del markeder kan kjedene styrke sin forhandlingsmakt ved å begrense vareutvalget, slik at det blir vanskeligere for leverandørene å komme inn og konkurransen blir hardere. Da kan kjedene få bedre betingelser. Kjedene derfor ha incentiver til å begrense utvalget i forhold til hva forbrukerne egentlig ønsker. Er det galt? Er det dumt for forbrukerne? - Ikke nødvendigvis, sa Gabrielsen. Dette gir bedre betingelser og lavere kostnader til kjedene. Hvis det er konkurranse mellom kjedene kan dette bety lavere priser til forbrukerne.
Er det sånn at konkurransen er hard? Er det forhold ved markedet som gjør at konkurransen ikke blir hard nok? Vi i Konkurransetilsynet mener at vi har et ganske konsentrert marked, og vi har sterke leverandørgrupperinger. Lidls uttreden av markedet tyder på det. Derfor følger vi med for å se om det er ting i disse markedene som gjør at konkurransen dempes. I Norge er det stor forskjell på leverandørmarkedene. Det er en del markeder hvor det er veldig mange leverandører, men også en del markeder hvor vi har dominerende leverandører. Der det er dominerende leverandører vil vanligvis prisene bli høyere og utvalget dårligere etter hvert.
Der vi har et marked med én dominerende leverandør og med én eller bare noen få konkurrenter, så har den dominerende leverandøren både mulighet og incentiver til å stenge ute konkurrenter. Det er derfor klart at vi også i leverandørmarkedene kan finne årsaker til at norske forbrukere får et dårligere tilbud enn det de fortjener.
Dirigerer dagligvarebransjen mitt varekjøp? Jeg mener nei, sa Egil Bakke. Jeg tror at konkurransen i bransjen er god. Da jeg kom inn som Prisdirektør hadde vi 5000 kolonialkjøpmenn, ingen konkurranse, dønn like varer, og alle fulgte leverandørenes veiledende priser. Det som bekymrer meg at forbrukerne ikke er prisbevisste nok.
Trenger vi innovasjon og produkttilpasning?
Jeg har over 36 år i denne bransjen, sa Sverre Leiro. For 18 år siden utgjorde kneipbrød 46% av omsetningen av brød. I dag er det 11%. Verden har forandret seg.
Før finanskrisen brukte forbrukerne penger på å spare tid. Nå ser jeg konturene av at forbrukerne bruker tid for å spare penger. Det er en stor forskjell!
Dagligvaremarkedet er et marked med lavinteresseprodukter, hvor det finnes substitutter i alle retninger. Butikksortementet er temmelig likt. Industrien lager volum og vil egentlig selge alt til alle. Dagligvarebransjen er også veldig volumkåte og volumorienterte. Jeg skal innrømme at vi gir forbrukerne for kort tid til venne seg til nylanserte produkter, før vi tar lite solgte produkter ut av sortementet.
Når vi etablerer en Ultra utenfor Oslo, i mindre bynære områder, da må vi helt regelmessig revurdere sortementet og ta ut gode, og kanskje de mest sofistikerte produktene. Det finnes som regel ikke tilstrekkelig antall forbrukere som vil kjøpe disse litt mer eksotiske varene. Norge er et lite land, med en befolkning på størrelse med Hamburg, fordelt over et fantastisk langstrakt land. Det betyr at leverandørene må kompromisse med hensyn til utvalg.
På samme måte som utenlandske forbrukere, ønsker vi en nisje for oss selv. Vi blir mer og mer storforlangende, og vi ser alt vi kan få kjøpt i utlandet. Lavpriskjedenes fremgang gir oss også signaler om at et snevrere sortement er godt nok for forbrukerne. I dag gjelder det også delvis for helginnkjøp. Vi ser at innovasjonen er stor i Rema 1000 og Kiwi. Det gjør også sitt til at de tar en større del av helghandlene enn det vi har sett tidligere.
Det er også slik at alle forbrukerne, både mor og far er mer eller mindre utearbeidende. Da vil man ikke bruke mer enn 15 – 20 minutter på å lage middag på hverdager. Dette reflekteres igjen i utbudet til lavpriskjedene. Det er godt nok!. Fortsetter det slik, må vi se med nye øyne på supermarkedene, som naturligvis kommer dårlig ut i alle prisundersøkelser hvor lavpris og supermarkedene likestilles. Industrien kan bidra ved å drive mer målerettet produktutvikling som passer supermarkedenes kunder bedre. Industrien må også tenke på servicehandelsmarkedet, slik at produktene blir mer skreddersydd for det enkelte marked de skal selges i.
Matbørsen – prissammenligninger - gir de mindre utvalg?
Den første Matbørsen sto på trykk i desember 2000, sa Bård Gultvedt. Målet vårt var å få til en mest mulig åpen sammenligning som flest mulig kunne forholde seg til på en enkel måte.
Det beste med Matbørsen er at den er fullt ut transparent. Det er en sammenligning av mest mulig identiske varer og omfattet opprinnelig 850 varer. Matbørsen kom som følge av en langvarig debatt mellom ulike aktører om hvem som var årsak til at matvareprisene økte. Det var en diskusjon om hvem som tok en større del av kaka, var det bøndene, var det næringsmiddelindistrien eller var det dagligvarekjedene. Overføringene til landbruket økte, matprisene økte samtidig - og det gjorde også formuen til de største og mest kjente kjøpmennene i Norge.
For oss som er i avisbransjen var det også ganske spennende at det var veldig mange profilerte aktører - Hagen, Reitan, Bjarne Håkon Hanssen - og det var sterke oppfatninger fra konkurransetilsynet og forbrukerorganisasjonene. Det var et veldig bra utgangspunkt for oss som jobber i pressen.
Jeg tror at de som har invitert meg hit i dag mener at det er en sammenheng mellom priser og vareutvalg. Enkelte hevder at Matbørsen har ført til en innsnevring av utvalget i butikkene. Jeg mener at det er feil. Siden 2000 og frem til i dag har vareutvalget i lavpriskjedene økt betraktelig.
Matbørsen hadde et klart forbrukerfokus: Hvor mye kan man spare ved å handle i den og den kjeden. Det var enorm interesse. Jeg har aldri vært med på å skrive om noe hvor jeg har fått så mange tilbakemeldinger, sa Gultvedt. Det kom telefoner, brev, e-poster i et antall som er mangedoblet av noe annet jeg har skrevet om. Saken fikk et betydelig politisk fokus. Daværende landbruksminister nektet å handle på Rimi – det var et av høydepunktene for oss.
Jeg kan berolige matvarebransjen med at vi ikke kommer til å slutte med Matbørsen. Folk er jo minst like prisbevisste nå som noen gang. Vi ser at det ikke har blitt flere aktører og heller ikke noen større konkurranse i matvaresektoren. Det er gode argumenter for at vi bør fortsette. Selvfølgelig har dagligvarekjedene veldig stor makt. Jeg synes at den norske forbrukeren egentlig har et litt dårlig utgangspunkt:
Kvalitet – sunnhet og pris.
Det er helt sikkert riktig at varene blir billigere jo mindre sunne de er, sa Reitan. På den andre siden synes jeg det er en altfor automatisk sammenkobling av kvalitet og pris: jo lavere pris, jo dårligere kvalitet.
Det er imidlertid slik at det er kostnaden ved å flytte en vare fra åkeren og til butikkhylla som er den største delen av vareprisen i butikken. Derfor er det effektiviteten i logistikken som skaper den endelig prisen. De operatørene som er effektive og rasjonelle og som gjør ting enkelt har mulighet til å selge god kvalitet til en lav pris. Det er min viktigste oppgave her i verden. Jeg har jo ikke noe ønske om å tilby folk mat som de blir syke av, og som skaper høye helsebudsjetter. Vi må ikke høre på de som vil fortelle oss at alt som er billig er dårlig. Det aller, aller meste av de høye prisene vi har i Norge skyldes ineffektivitet og dårlig håndverk, ikke dårlig kvalitet.
Ta melk som eksempel. Fersk melk har samme kvalitet, enten det er i Danmark eller i Norge. Melken fra Arla er akkurat den samme som hos Tine, men Arla bruker 2,50 kr på å flytte melken fra bonden og ut i butikkhylla mens Tine bruker 6 kroner. Det forklarer prisforskjellen på melk i Danmark og Norge. Det samme gjelder også veldig mange andre produkter. Derfor må vi slutte å snakke om kvalitet og pris i sammenheng.
Jeg er helt enig, sa Frølich. Det er ikke noen direkte sammenheng når du snakker om generiske varer.
Brorparten i kalkylen består av råvaren, sa Leiro, og av frakt, distribusjon og emballasje. Alle tror at arbeidslønnen betyr veldig mye, men den betyr lite i den store sammenhengen i en normalkalkyle.
I Europa i dag er det bare ca 15% av næringsmidlene som går over landegrensene. Reitan har rett. Det er frakt og distribusjon som er en vesentlig kostnad.
Ingen er opptatt av bare pris, sa Gultvedt. Nå er det slik at vi i VG har langt større fokus på matglede enn på matpriser. Hver eneste uke har vi ti faste sider om matglede. I tillegg har vi saker som «Fiskepinnebløffen». Vi har brødtester, Omega3-børsen og store og omfattende kvalitetstester på grønsaker. Det å teste kvaliteten på matvarer er viktig for oss.
Ansikter fra salen
|
|
|
|
Ordstyrer Aslak Bonde |
Egne merkevarer – mindreverdige eller fullgode?
Vi har jobbet med egne merkevarer i mange, mange år, sa Reitan. Et eksempel er samarbeidet med Nordfjord Kjøtt i Loen. Vi jobber veldig tett sammen med denne bedriften og har mye større påvirkningsmuligheter enn for eksempel overfor Gilde. Et annet eksempel er Norsk Kylling på Støren. Denne bedriften har blitt en kjempestor kyllingprodusent og leverer bare til Rema. Vi sitter sammen på Støren og utvikler produkter. Fordi vi får være med kan vi utvikle kvalitet, produksjonsmetode, effektivitet i logistikken, hvilke typer varer og hvilke skjæremetoder, får vi billigere og bedre varer til forbruker.
Nå bygger vi en kjempestor fiskefabrikk i Bodø, sammen med familiebedriften MaxMat. Der skal vi lage akkurat de produktene vi vil ha og i de porsjonene vi ønsker. Vi har to mål for øyet: best mulig kvalitet og mest mulig rasjonell logistikk, slik at vi får de laveste prisene. Jeg er forundret over denne forestillingen om at egne merkevarer automatisk blir sett å som billigvare, sa Reitan. Tvert i mot synes jeg at egne merkevarer er positivt, fordi vi kommer mye tettere på leverandøren. Vi får mye tettere kommunikasjonslinjer enn ellers, hvor vi møter selger og skal forhandle om tilbud og alt det der. Dermed blir det mer effektivt, med bedre kvalitet og lavere pris. Jeg vil påstå at kvaliteten på våre merkevarer er minst på høyde med leverandørindustrien. Vi har mye mer effektiv logistikk og dermed lavere pris.
Jeg har også et eksempel på egen merkevare, sa Leiro. Sammen med Lilleborg har vi utviklet en hårpleieserie; Define. Den har blitt en salgsuksess over natten.
NorgesGruppen har et eget selskap for produktutvikling som både jobber med egne produkter og som jobber inn mot leverandørene. Produkttester som er utført av FBI og TV2 viser at vår merkevare First Price kommer bedre ut enn tilsvarende produkter fra Gilde og Prior.
Mange av våre nye produkter er unike, men vi har også produkter hvor det er produsenten som eier resepten, sa Leiro. Vi legger vekt på kvalitetskontroll fordi dagligvarebranjen i dag har et objektivt ansvar, enten de varene vi selger er våre egne eller kjøpt fra Tine eller Gilde. - Det fikk vi klarhet i da myndighetene ville bøtelegge oss i forbindelse med salmonellaproblematikken.
Panelet, fra av. Bård Gultvedt, Wenche Frølich, Sverre Leiro, Ole Robert Reitan, Gunnar Gabrielsen
Flere leverandører – bedre konkurranse.
Vi ønsker oss flere leverandører å forhandle med, sa Reitan. Det er ikke lett å krangle om pris med en leverandør som er alene på markedet. Der er vi sjanseløse. Tenk deg at du skal gå til Orkla og krangle om pris på Pizza Grandiosa med den posisjonen som den merkevaren har. Det finnes ingen dagligvareforretning i Norge som tør åpne døren om morgenen uten å ha Grandiosa Pizza i fryseren.
Leverandørens markedsmakt er her så stor at vi ikke har noe forhandlingsrom. Vi ønsker oss flere leverandører av samme produkt, slik at vi hele tiden har alternativer. Toro supper har 90% av markedet. På veldig mange kategorier trenger vi mer konkurranse.
Her er nok Rema 1000 og mange av våre kjeder litt forskjellige, sa Leiro. På den ene siden ønsker vi at industrien skal være innovativ. Når man driver lavpris skal man være rasjonell og derfor ikke være den første som lansere et ledende produkt. Det ønsker de derimot på supermarkedsiden. Når et produkt er blitt en suksess, kommer det over på lavpris. Når en så stor del av dagligvaremarkedet er lavpris, er det ikke lett for industrien å være innovativ. Nye produkter kommer ikke til i mange av de kjedene vi har i dag. Det er jo litt pussig, fortsatte Leiro, men den største innovasjonen i vår bransje i senere tid, er Pizza Grandiosa uten paprika. Da er det noe som er galt.
Jeg har lurt på om produktutvikling bare er å skifte emballasje, sa Frølich. Da jeg jobbet i Norske Meierier hadde vi yoghurt med syltetøy. Plutselig ble det en stor innovasjon at man tok ut syltetøyet og la det i en egen boks sammen med yoghurten, slik at forbrukeren kunne blande selv. Emballasjen ble mye dyrere og vi fikk økt søppelmengde.
Tomatsuppe fra Toro er et eksempel på en sterk merkevare. Vi har flere forskjellige alternativer overfor tunge leverandører, sa Reitan. Det ene er å se om det ikke andre leverandører ut i verden som foreløpig ikke har brydd seg om Norge. Vi er et lite marked. Det finnes noen veldig stor, tunge suppeposeleverandører ute i verden som produserer like god kvalitet som de gjør i Bergen. Det kan hende at det er her løsningen ligger for å skape den konkurransen vi ønsker. Det andre alternativet er å begynne å produserer varen selv. Løsningen er forskjellig fra kategori til kategori.
Jeg synes ikke vi skal kritisere de leverandørene som er dyktige til å etablere smakspreferanser i Norge, sa Leiro. Knorr er tjue – tredve ganger større enn Toro, men de treffer ikke smakspreferansen på det norske markedet. Sunda, som jeg var med på å kjøpe en gang i tiden, er en liten dott oppe i det hele, hvor Nestlé er den dominerende søtpåleggprodusent, men det er den norske preferansen på smak som Sunda har fått til. Ære være dem for det.
I morgen tidlig kommer åtti leverandører til Norgesgruppen for å være med på et innovasjonsseminar hvor vi ønsker å ta del i produktutvikling sammen med våre leverandører. Da er det viktig at vi gir trygghet med hensyn til investeringsvilje. For noen år siden inngikk vi en 15 års leveringsavtale med Gartnerhallen. Reitan snakket om utvalg i tomater. Hos Jacobs har de hjertetomater til 600 kr per kilo. Det selges det også. Folk vil ha variasjon og det skal vi gi dem.
Tine og urimelig markedsmakt
Det som bekymrer meg på lang sikt, er at hvis vi opprettholder dagens sterke monopolsituasjonen for merkevarer, vil det skape ineffektivitet, mindre innovasjon, mindre incentiver for kostnadseffektivisering, mindre incentiver for rasjonalisering og dermed et dårligere produkt til en høyere pris, sa Reitan. Det vil alltid lønne seg å ha konkurranse i alle markeder. Når vi har en melkeleverandør som har nesten 90% av markedet for lettmelk, da er det ikke godt for forbrukeren på lang sikt.
I 1972 hadde vi to aktører på frosne produkter, sa Leiro. Den ene var Findus, den andre Frionor. Så kom Nora Matprodukter og deretter Stabburet. I 1977, da de to nye aktørene kom, vokste markedet med 25%. Jeg vil si at duopoler er mye verre å håndtere enn monopoler. Jeg er helt enig med Reitan at det er noe forunderlig med dette lille markedet med så få mennesker, og at vi likevel klarer det såpass bra. Jeg skulle ønske at man hadde hatt mye mer mangfold.
«Jeg husker at for en tid siden gikk NorgesGruppen ut mot Tine - er det noen lærdom man kan ta av det?» ble det spurt fra salen?
Det er ofte slik at man ikke blir enige i første fase av prisforhandlinger, sa Leiro. Jeg skal villig innrømme at selv om vi ga fødselshjelp til Q-meieriene, så har Tine en meget sterk posisjon. Jeg vil ikke gå inn i årsaken til at vi ikke ble enige, men vi har jo ikke så mange virkemidler. Vi hadde Q-meieriene og vi hadde Synnøve Finden, men det er klart at Tine har vært fantastisk dyktige - og det skal de ha – til å bygge sin merkevare Tine. Da er det ikke lett for oss å forhandle. Vi har noen virkemidler, men samtidig må vi ta forbrukerne på alvor. Det var kanskje ikke alle steder at det var godt nok med Synnøve Finden ost og Q-melk. Ute i regionene har vi ganske mange bønder som også er med i Norsk Bondelag. De reagerte ganske raskt med å komme til våre butikker, hvor de fylte opp handlekurven og gikk mot kassa og så forlot butikken. Det er klart et slikt er ikke moro, men det er slikt hjertet er fylt med hos disse bøndene. Heldigvis kom vi til avtale med Tine, takk og pris for det.
Ja, Tine fikk medhold i tingretten, sa Gabrielsen, men det er en ikke-rettskraftig dom. Så lenge det er slik, kan jeg hverken kommentere innholdet i dommen, eller hvorfor den dommen ble som den ble. Vi sitter og ser på dommen og ser en del svakheter som eventuelt kan danne grunnlaget for en anke. Det har aldri vært noen som har trodd at det er enkelt å bevise misbruk av markedsmakt. Det er ganske lang rettspraksis i EU, slik at vi vet omtrent hvor høyt den lista ligger.
Generalforsamling i PF.
Dert ble gjenvalg av Sissel Rogne som president og Sverre Lodgaard som visepresident.
|
Gjenvalgt president |
Gjenvalgt visepresident |
Valgkomiteens leder |
Referent: Nils Chr. Tømmeraas - bilder: Nils Chr. Tømmeraas
© Polyteknisk Forening
