Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer, da medlemmene fant det nødvendig med utstrakt «misjoneringsvirksomhet» overfor politikere og andre beslutningsfattere i samfunnet, for å få dem til å forstå nytten av å ta i bruk moderne kunnskaper og teknologi. Derfor tok den lille foreningen på seg oppgaven med å gi ut et norsk polyteknisk tidsskrift. Forordet til første nummer av Polyteknisk Tidsskrift (No1/1854) sier litt om hvorledes stifterne så sin oppgave:
Det kan derfor ikke andet end vække Forundring og Bedrøvelse hos Enhver, der noensinde har gjort seg rede for denne Naturvidenskabernes store Betydning, at der hos oss hidtil er gjort særdeles lidt for deres fremme og utbredelse. Man finder derfor her tillands saare almindelig en fuldstendig Uvidenhet om de allervigtiste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, der selv hos dem, der ellers i andre retninger staa høyt i Kundskaab og Dannelse . Man feiler derfor neppe, naar man andtager, at Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde sig.
I dag er situasjonen snudd helt på hodet. Tilgangen på fagstoff gjennom fagbøker, fagtidsskrifter og ikke minst gjennom internett har gitt oss en informasjonsflom som ingen enkeltperson kan holde oversikt over. Utfordringen i dag er ikke å skaffe tilgang på fagstoff, men den nesten umulige oppgaven å trekke ut nyttig og korrekt informasjon. Polyteknisk Forening vektlegger i dag faglig tyngde og samfunnsaktualitet i sine møter, nettopp for å kunne være en lett tilgjengelig kilde til nyttig og korrekt informasjon, innsikt og overblikk.
Polyteknisk Tidsskrift ble videreført under navnet Teknisk Ukeblad (TU) i 1883. Det betyr at TU har eksistert lengre enn de fleste norske aviser og tidsskrifter, og at TU sannsynligvis er verdens eldst, eksisterende polytekniske tidsskrift.