Blogg (2:4): Framtidsforskeren om Framtidens Kunnskapsmiljø

Publisert: 16. desember 2014

Av Erik F. Øverland , Framtidsforsker

Erik Øverland er styremedlem i nettverket PF Millenium, foreleser ved Institut Futur, Freie Universität Berlin og styremedlem i World Futures Studies Federation.

I forbindelse med møteserien ”Framtidens Norge”, som gikk av stabelen høsten 2014, har Polyteknisk Forening og Fritt Ord engasjert fremtidsforskeren Erik Øverland til å komme med sine refleksjoner fra møtene. Dette er det andre av i alt fire blogginnlegg.

 

Tilgang til internasjonal spisskunnskap er en forutsetning for et avansert kunnskapsbasert næringsliv som kan være globalt konkurransedyktig i høykostlandet Norge. Dette vil kreve topp kvalitet, kapasitet og kompetanse i utdannelse, forskning, innovasjon og produksjon. Norge ligger ikke i front i internasjonale rangeringer av elever, universiteter eller innovasjonsevne. Hva skal vi gjøre for å bli bedre? Hvilke visjoner skal vi ha for kunnskapssamfunnet Norge? Hva bør vi strekke oss etter?

Dette var spørsmålene innlederne og kommentatorene ble bedt om å forholde seg til i det første av de tre plenumsmøtene. Temaet for dagen var Fremtidens kunnskapsmiljø. Erkjennelsen av at det skjer utrolig mye på kunnskapsfeltet for tiden, og det at 99 % av all kunnskap produseres utenfor Norge viser hvor viktig det er at Norge deltar i den internasjonale kunnskapsallmenningen med engasjement, klokskap og styrke.

Hovedinnlegget
Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister
Første innleder var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det er selvsagt hyggelig at statsråden siterer undertegnede på følgende utsagn: ”Poenget er ikke å ha rett i ettertid, men å ta feil på interessante måter.” Selv om sitatet reflekterer kjernen i framsynstekningen, og på mange måter bidro til å sette en viss standard for den videre behandlingen av temaet, var dette langt fra det viktigste budskapet fra ministeren. Kunnskapssamfunnet handler, ifølge Isaksen, ikke om kontingentandelen i EUs forskningsprogrammer, ressurstilfanget i høyere utdanning eller %-andelen som vi bruker på forskning. Det er ikke dette vi strekker oss etter. ”Kunnskap er viktig for å forstå historie, estetikk, og å forstå hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Kunnskap det er frigjørende!”

Visjonen for kunnskapssamfunnet er for kunnskapsministeren ”et Norge som bidrar til at vårt land blir bedre, og at verden blir bedre. Det handler om å forhindre klimakrise, løse kreftgåten, eller utvikle teknologiske løsninger som hjelper oss å håndtere eldrebølgen. Det dreier seg om å få folk ut av fattigdom. Det er det som er visjonen, alt annet er virkemidler”.

Dette er interessante betraktninger for alle oss som har vært skeptiske til instrumentaliseringen av politikk og politikkutvikling. Her ser vi konturene av en oppriktig tro og vilje til å benytte forskning for å løse de store samfunnsproblemene. Statsråden representerer her et perspektiv som kan minne om framtidsoptimismen i amerikanske forsknings- og tenketankmiljøer i tidlig etterkrigstid slik de for eksempel blir beskrevet av Robert Jungk. Betydningen av forskningsgjennombrudd kan være stor, slik det for eksempel var med oppdagelsen av insulin.

Det store spørsmålet er imidlertid hvordan man skal få dette til. Her kom statsråden inn på en rekke tiltak og virkemidler som regjeringen enten har satt i gang, eller planlegger å sette i gang. Denne delen av hans foredrag ble nødvendigvis noe mer nærsynt, særlig fordi man her gikk inn på dagens politiske virkemidler og budsjettet for 2015.

Et viktig spørsmål han stilte var: Hvordan kan det ha seg at vi har store ressurser, men scorer middels på alle rangeringer? Hva gjør vi galt?

Bakgrunnsteppet for dette var det faktum at Norge ofte havner ofte midt på treet i sammenliknende studier og rankinger. Og det til tross for betydelige ressurser. Politikkens viktigste oppgave er å finne løsninger som kan endre denne situasjonen. Nøkkelen for framtidens kunnskapssamfunn ligger i å få mer ut av systemet enn hva vi putter inn i det. Kunnskap legger grunnlaget for det framtidige samfunn.

Kunnskapsministeren trakk dernest særlig fram tre diagnoser og mulige løsninger:
1) Status – det er i dag bred enighet om at norsk høyere utdanning har noen utfordringer. Få miljøer er i verdensklasse. Færre siteringer enn i sammenliknbare land. Vi henter for lite fra EU. Det er avgjørende at norske forskningsmiljøer henter igjen mer fra EU, men enda viktigere er det at de får anledning til å bryne seg på europeiske forskningsmiljøer. I skolen er det mye bra, men for mange går ut av grunnskolen uten gode ferdigheter. Norge er det landet der færrest elever gjennomfører videregående skole (VGS) på normert tid. I USA er tallet 90 %. I Norge er det 57 %. Vi må løfte de som jobber i skolen, ikke minst de flinke må løftes ytterligere.
2) Struktur – antallet høyere utdanningsinstitusjoner er ikke viktig. Strukturen må være så optimal som mulig. Man må unngå små, lite robuste institusjoner med få studenter. Kunnskapsministeren vil snart legge fram en stortingsmelding om strukturen i høyere utdanning og forskning.
3) Forskning – når det gjelder forskning, må vi tørre å ha enda høyere ambisjoner enn i dag. Det er viktig å ha høye ambisjoner. Men hvordan klare å heve disse ambisjonene? Forskningen er for fragmentert, mangler en goalgetter-vilje, mangler prioritering og evnen til å prioritere. Gjennom lansering av langtidsplanen for forskning vil regjeringen bøte på dette. Denne innebærer en spissing, tydeligere prioriteringer og et langtidsbudsjett. Prioriteringene er hav, klima, miljø, fornyelse, muliggjørende teknologier, innovativt og omstillingsdyktig næringsliv, samt verdensledende fagmiljøer.

Kommentarer
Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO
Ottersen var tydelig i sitt budskap. Vi trenger langsiktighet i forskningsinvesteringene, og vi må ha flere alternative kilder til finansiering, eller såkalte ”multiple finansieringsmuligheter”, som han uttrykte det. Norge har store ressurser, men vi har også store utfordringer. Sats på utdanning, sats på forskning!

Ottersen uttrykte store forventinger til regjeringens annonserte «taktskifte» (nytt budsjett). Han benyttet også anledningen til å hylle årets mottakere av nobelprisen i medisin, ekteparet Moser, og deres forskning, som han selv kjente meget godt til. Da ekteparet Moser arbeidet på UiO, satt han i kontoret ved siden av nobelprisvinnerne. Spesielt interessant var hans kommentar til måten de har finansiert sin forskning på. Utgangspunktet for ekteparet Moser var jo også at dette var risikosport, med høy grad av usikkerhet festet ved seg. Ottersen pekte på en rekke forhold han mente var viktige forutsetninger for at de hadde lykkes. En ting var dette med det langsiktige. Forskningen til ekteparet Moser fikk bl.a. finansiering gjennom et såkalt senter for fremragende forskning (SFF). SFF er et av myndighetenes viktigste instrumenter for å sikre langsiktighet og kvalitet i forskningen. Sentre for fremragende forskning, sentre for fremragende innovasjon (SFI) og den nye langtidsplanen til regjeringen er alle viktige instrumenter i så måte. Ottersen var ellers tydelig på at dette er viktige redskaper for langsiktighet og suksess, men ikke tilstrekkelig.

Interessant var derfor eksemplet Ottersen benyttet, nemlig Christopher Columbus. Vi trenger finansieringsmekanismer som ikke følger såkalt ”normal risk game ratio”, altså som ikke har en normal risikoprofil, hva nå enn dette måtte være. Christopher Columbus og hans vanvittige prosjekt måtte søke rundt i det europeiske aristokratiet i hele Europa for å finne støtte. Han møtte mye skepsis, og uten flere muligheter (multiple finansieringskilder) ville hans forehavende ikke blitt noe av og historien sett ganske så annerledes ut.

Som Christopher Columbus måtte også ekteparet Moser henvende seg til en rekke ulike finansieringskilder, og forskningen deres er finansiert gjennom en rekke ulike kilder (EU, Kavli, NFR/SFF osv.). Vi trenger mer privatfinansiert forskning. ”Vi trenger flere Kavlier!”, var en av hans spissformuleringer. Ellers viste Ottersen til Danmark, som han mener er et godt eksempel på en multippel struktur for forskningsfinansiering. Videre la han stor vekt på at forskningspolitikken må tillate en relativt høy grad av risikovillighet. Vi må akseptere risiko, men denne kan fordeles ved å ha flere kilder til finansiering (flere Finn Kavlier). Ottersen pekte også på en annen forutsetning for suksess, nemlig iherdighet. Iherdighet er avgjørende, å aldri gi opp. Dessuten, føyde han til må vi unngå å ha en forskningspolitikk som tillater utviklingen av såkalte ”feite katter“, en metafor den øverste embedsmannen i EUs forsknings- og innovasjonsdepartement (DG Research & Innovation), Robert-Jan Smith, for en tid tilbake benyttet for å beskrive det norske utdannings- og forskningssystemet. Norske forskeres deltakelse i EUs forskningsprogrammer er avgjørende på sikt!

Ottersen responderte på enkelte av de innledende spørsmålene slik: Norske fagmiljøer må ta del i det internasjonale kunnskapstilfanget (99 % produseres utenfor Norge). Vi må tørre å tenke langsiktig. Ofte skapes ideen i miljøene som har vært der i generasjoner (Ottersen refererte her til bl.a. Fridtjof Nansen). Det trengs derfor langsiktige strategier for å bygge opp miljøer. ”Kvalitet” har akkurat samme egenskap som virus og basiller. ”Kvalitet” smitter! ”Verdens beste land“ må holde seg med de beste miljøene. Til slutt kunne rektoren – som det seg hør og bør for gode rektorer – ikke dy seg for å nevne at UiO faktisk er plassert som nr. 16 av de ikke engelskspråklige universitetene (69 totalt) i en av de viktigste internasjonale rankingene!

Gunnar Sivertsen, Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning NIFU
Innlegget til Gunnar Sivertsen var morsomt. Ikke fordi han framstod som komiker, snarere tvert imot. Innlegget var sprenglærd og interessant. Han satte fingeren på en rekke fundamentale utfordringer som vi må håndtere for å skape framtidens kunnskapssamfunn. Han trakk spesielt fram dagens finansieringssystem og spurte retorisk: «hva slags finansieringssystem har vi?» Hvorpå han selv umiddelbart gav svaret: Vi har et finansieringssystem som først og fremst er rettet mot universitets- og høyskolesektoren. For å skape framtidens kunnskapssamfunn må vi gå utover UH-sektoren, og se på helseforetak, sykehus, næringsliv osv. i sammenheng med utdannings- og forskningsinstitusjonene. Nå er det jo fristende å innvende at – ja, det er viktig, og det blir faktisk gjort. Se bare på regjeringens langtidsplan og EU-strategien, som begge legger vekt på forsknings- og utdanningssystemets samarbeid med andre sektorer. Om man gjør dette godt nok er selvsagt et annet og meget relevant spørsmål. Jeg tolket Sivertsens innlegg dithen at det er i oppfølgingen og gjennomføringen av slike målsettinger vi blir satt på prøve, og at vi per i dag ikke er gode nok.

Norsk forskning er gjennomgående blitt mer internasjonal de siste tiårene. De fleste norske artikler har medforfattere fra andre land. På den annen side gjenstår det ennå mye, ifølge Sivertsen, for å kunne ta tilstrekkelig del i andre lands forskningsinvesteringer. Dersom vi er gode nok, vil andre land bidra – også til den daglige forskningen, ikke bare EU. Forskningen, slik også Ottersen var inne på, er delvis finansiert av private midler. Sivertsen pekte spesielt på at Norge mangler store private forskningsfond. ”Vi må bruke sjansen før det er for seint. Vi kan ikke ha forskere som bare fokuserer på statsbudsjettet. Vi mangler privat forskningskapital!” Når man ser på statistikken viser den at norsk næringsliv forsker altfor lite. Få selskaper finansierer det meste av næringslivets forskning (Hydro, Statoil osv.). Slik sett kan dette synes å være en av de viktigste utfordringene i årene som kommer. Spørsmålene undertegnede stiller seg etter å ha hørt Sivertsen er: Hvordan gjøre forskning relevant for samfunns- og næringsaktører? Hvordan utvikle et kompetansetungt næringsliv som ser tilstrekkelig langt fram i tid, bidrar til radikale innovasjoner og legger grunnlaget for et norsk kunnskaps- og velferdssamfunn ”far beyond oil & gas”?

Sivertsens første forslag til virkemiddel i så måte henter han fra Danmark, nemlig Carlsbergfondet og liknende privatfinansierte fond og stiftelser. ”Det framtidige nærings- og samfunnslivet i Danmark skapes av disse fondene. Dette må vi få til i Norge også,” inngikk i hans sluttpledering. Sivertsen avsluttet sin innlegg med følgende påstand: ”Åpen innovasjonsarena (fondene var tidlig ute med dette), er avgjørende. Det er også lærdommen av nobelprisen. Private forskningsfinansiører er profesjonelle forskningsmuliggjørere”.

Anne-Kjersti Fahlvik, Norges forskningsråd
Anne-Kjersti Fahlvik brakte oss umiddelbart litt ned på jorda. Hun tok utgangspunkt i dagens forskningspolitiske landskap og begynte med å ønske regjeringens langtidsplan og foreleggelsen av statsbudsjettet velkommen. Hun mente videre det er viktig å koble forskning og innovasjon – hvilket er jo hennes ansvarsområde i Forskningsrådet. ”Markedet for kunnskapstjenester skjerpes!” Vi scorer ”midt på treet“ i den internasjonale Innovation-scoreboard undersøkelsen. Fahlvik refererte til det som nå i de fagpolitiske sammenhengene går under begrepet ”Den norske gåten”. Kort fortalt er det en gåte hvorfor Norge gjør det så bra rent ytelsesmessig (liten arbeidsløshet, høy vekst), samtidig som vi scorer lavt på indikatoranalysene. Deler av de norske policymiljøene ynder å forklare dette med det særpregede ved den norske modellen, at indikatorene ikke får med seg den tunge kunnskapskomponenten innen olje- og gass-sektoren osv. Andre ser på dette som rene bortforklaringer. Slike forhold kunne man også i større grad ta hensyn til i andre land. So was soll es? Jeg lar fasiten ligge her, og lar Fahlvik konstatere at Norge ligger på 17. plass. Hun spurte også om hva denne 17.- plassen kan gi oss. Hvor scorer vi høyt? Forskningssystemet åpne og attraktive, høyt utdanningsnivå, samarbeids- og tillitsbasert. Uansett hvilket syn man måtte ha på den norske gåtefullheten, så presiserte Fahlvik at Norge er for dårlig til å konvertere kunnskap til innovasjon, og til å tjene penger på forskning. Vi er for dårlige på design og på tjenesteproduksjon. Her må Norges forskningsråd bidra. En interessant påpekning var at 3 ½ mrd. av forskningsmidlene er næringsrelevante. 1 mrd. av dette er, fra næringslivet, hvilket er uttrykk for en for dårlig innsats fra næringslivets side. På spørsmålet om hva vi gjør for å få dette til, refererte hun så til virkemidlene i Forskningsrådet: 1) programmer, 2) åpne arenaer for næringslivet (nærings-phd, brukerstyrt arena, skattefunn med mer).

Videre påpekte hun at vi har et relativt bra FoU-system i Norge, men får for lite ut av det. Kommersialisering, bruk av teknologioverføringskontorer (TTOer), mer eksperimentering, knytte sterkere bånd mot virkemiddelaktører (Innovasjon Norge mm.). EU er vært relevant. Noen norske bedrifter gjør det knallbra i Europa. Kort fortalt var Fahlviks budskap at vi har et bra system, men fremdeles mange utfordringer. Løsningen er mer av de samme virkemidlene, videreutvikling av disse.

Marte Gerhardsen, Agenda
Her fikk vi en leksjon i mye god og konvensjonell sosialdemokratisk tekning. Gerhardsen startet sin kommentar med å lovprise bruken av det statlige eierskapet aktivt. Videre var hun helt enig med statsråden, da hun deler hans ambisjoner for videreutviklingen av kunnskapssamfunnet, virkemidlene innen forskningspolitikken osv. Gerhardsen understreket også betydningen av å prioritere og satse på utvalgte institusjoner. Problemet tidligere har vært at man har smurt ting for bredt utover. Å konsentrere ressurser er viktig – strukturdebatten om innretningen av det høyere utdannings- og forskningssystemet er viktig.

Hun var den eneste av innlederne som tok en sveip innom skolepolitikken på veien. Noen av meldingene var: ”Mer ressurser til lærere og skolene er viktig. Ukesjekk – bør ikke starte for tidlig. Første klasse er altfor tidlig”. Hun viste også til Malcom Gladwells artikkel i New York Times som påpekte at alle på det kanadisk ishockey landslaget var født i januar-mars, hvilket betyr at vi ikke bare må ta hensyn til årstall når skolestart skal vurderes, men også når på året man er født. Ikke overraskende kanskje – Gerhardsen la vekt på at vi også må backe de som tidlig kanskje ikke virker så flinke.

Rangeringer mente hun var gøy. Men, spurte hun, hvorfor ligger vi ikke bedre an? Uten å gi noen eksakt diagnose på dette understreket hun at det aller viktigste imidlertid er det internasjonale – at vi er internasjonalt konkurransedyktige. Gerhardsen pekte også på at vi i olje- og gass-sektoren har vært helt i front på teknologiutvikling. Nå synker imidlertid investeringene, og den store utfordringen synes nå å være: Klarer vi å ta spisskompetansen innen olje og gass over i andre næringer og industrielle sammenhenger (slik at de ikke forsvinner eller forvitrer)? Vi må aktivt skape framtidas industri. Når det gjaldt spørsmålet om hvor virkemidlene skulle settes inn, var budskapet klart: Innovasjon foregår ute i de enkelte virksomhetene, ikke minst blant fagarbeidere. Derfor er det viktig å stimulere til høy standard på disse (disse er gode i dag, men har store utfordringer). Vi må derfor satse på enda mer på fagarbeideren. Hele kunnskapssamfunnet er viktig! Det er viktig å ikke sile for tidlig. Og, la hun til i med tradisjonell arbeiderpartiretorikk, sosial dumping må bekjempes – uten å gå inn på kompleksiteten i dagens demografiske utvikling i de internasjonale arbeidsmarkedene.

”Vurdering”
Både innlederen (Isaksen) og flere av kommentatorene trakk fram vektige og gode argumenter for å videreutvikle dagens system. Mange av forslagene som ble nevnt er også ganske radikale, og vil på sikt kunne endre utdannings- og forskningslandskapet i Norge. Jeg tenker spesielt på forslagene om å endre finansieringsmodellen for forskning (Ottersen, Sivertsen), og regjeringens langtidsplan, som er en innovasjon i budsjettsammenheng i Norge. Spesielt vil oppfølgingen av denne på sikt kunne bidra til konsolidering og videreutvikling av det vi kaller kunnskapssamfunnet Norge.

Enkelte av bidragene var direkte originale (Ottersens sammenlikning med Columbus og hans tenkning rundt langsiktig finansiering; Isaksen, Sivertsen og Fahlvik om betydningen av å mobilisere næringslivet aggressivt). Deler av debatten og innleggene bar også preg av en vilje til å frigjøre seg fra rene framskrivninger, enten dette var i form av visjoner for Kunnskapssamfunnet Norge (Isaksen), tanken om å utvikle fondsstrukturer slik de har i Danmark (Sivertsen) eller betydningen av å tenke fagutdanning og fagarbeideren inn i helheten på nye måter (Gerhardsen). Ingen av bidragene bar preg av dommedagstenkning, snarere tvert imot. En stor porsjon optimisme, entusiasme og vilje til endring preget diskusjonen. – Om enn med tilløp til forsiktig resignasjon med tanke på realisme i gjennomføringen.

Til tross for flere anekdoter fra historien var bidragene framtidsorienterte og langt fra bundet av denne, selv om det helt spektakulære heller ikke fikk nevneverdig plass i møtet. Eksempler på spørsmål som ikke ble diskutert er:
– Hvor langt fram i tid vil vi fremdeles trenge Norges forskningsråd?
– Det europeiske forskningssamarbeidet er beheftet ved usikkerheter. Dersom dette bryter sammen – hvilke konsekvenser vil dette kunne få for Norge og norsk forskningspolitikk? Bør vi ha en alternativ strategi? Hvis ja, hva slags strategi bør dette være?
– Dersom enkelte av de radikale forskningsgjennombruddene og innovasjonene som vi allerede i dag ser konturene av blir en realitet (løsning av kreftgåten og liknende helserelaterte utfordringer, opphevelsen av energi som knapphetsressurs, effektiv robotteknologi, aksentuering av 3D- og 4D-teknologier mv.) hvilke konsekvenser vil dette få for det norske samfunn på sikt?
– Vi har akkurat rundet 6000 mrd. på bok i oljefond utland. Hvilke følger kan det få dersom vi kanaliserer en del av dette fondet mot målrettede investeringer i det globale forsknings- og utdanningslandskapet (altså noe langt utover for eksempel eiendomsinvesteringer)?

For diskusjonen av slike spørsmål er både formatet for krevende og omfanget av plenumsmøtene for lite.