Tipping Point!

Tipping Point!

Dr. James E. Hansen, Director NASA Goddard Institute for Space Studies

Paneldebatt med: direktør Alexandra Bech Gjørv, StatoilHydro, leder Frederic Hauge, Bellona og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, Utenriksdepartementet.

Forberedte innlegg ved forskningsdirektør Knut Alfsen, IFE og forskningsdirektør Øystein Hov, DMI

Møteleder professor Jørgen Randers, BI

Plenumsmøte med PF Livsgrunnlag og miljøtrusler, i samarbeid med Utenriksdepartementet og Det norske Vitenskapsakademi.

Christiania Teater, mandag 16. mars 2009

Vi må handle nå!

Det haster med å få ned mengden av drivhusgasser i atmosfæren, sa James E. (Jim) Hansen. Situasjonen er mer alvorlig enn folk flest tror. Det er et kunnskapsgap mellom hva som er vitenskapelig forstått og hva publikum og politikerne har oppfattet.

600 forventningsfulle tilhørere med HM Kong Harald i spissen var samlet da presidenten i PF, dr Sissel Rogne kunne ønske velkommen og overlate møteledelsen til professor Jørgen Randers.

Det er en klar sammenheng mellom mengden av klimagasser i atmosfæren og temperaturen på jorda, sa Jim Hansen. Det har vært hevdet at variasjon i solinnstråling kan forklare den globale temperaturstigningen på 0,8 grader Celsius, men variasjonen i solintensitet over solens 11 års syklus utgjør bare 0,2 Watt per kvadratmeter, mens økningen i klimagasser fra det preindustrielle nivå på 280 ppm til dagens nivå på 385 ppm gir et bidrag på 1,6 W/m2

Klimamodellene og nyere forskning viser at vi kan leve trygt med 350 ppm. Blir konsentrasjonen høyere, er det fare for at selvforsterkende effekter i jordens klimasystem gjør at utviklingen løper løpsk, at vi har nådd et «Tipping Point»

Klimasystemet har en innebygget treghet, blant annet på grunn av de enorme vannmassene i havet. Derfor tar det tid før vi ser virkningene av dagens utslipp av klimagasser. Men tregheten betyr også at det tar tid å snu temperaturstigning og issmelting. Den store trusselen ligger i at vi kan nå et punkt hvor vi ikke lenger kan stoppe utviklingen mot en isfri verden. Smelting av polaris skjer mye raskere enn hva FNs klimapanel, IPCC, forutsatte i sin siste rapport.

Det har vært store klimaendringer på jorda tidligere. For 50 millioner år siden var gjennomsnittstemperaturen 12 grader høyere enn i dag, og planeten var isfri. Da var CO2 nivået 1000 ppm. Sydpolen fikk isdekke da CO2-innholdet var sunket til 450±100 ppm. Det er arrogant å tro at vi mennesker kan kontrollere klimaet eller å tro at det klimaet vi har i dag er det beste for planeten. - Selv små utslipp kan, over tid, ha dramatiske konsekvenser. Sannsynligvis ville utslippene av klimagasser fra én vanlig fabrikk for produksjon av hydrofluorkarboner vært tilstrekkelig at at vi hadde unngått istidene.

Våre utslipp av klimagasser blir lenge i atmosfæren og vil virke i lang tid fremover. Når vi slipper ut CO2 i dag, vil 1/3 fortsatt være igjen i atmosfæren om 100 år og 19 % vil være der om 1000 år.

Det vi gjør i dag, bestemmer fremtiden for våre barn og barnebarn.

Ut med kull og inn med CO2-skatt

Vi må sette oss som mål å komme under 350 ppm CO2-ekvivalenter, sa Jim Hansen. Det krever langt sterkere tiltak enn de vi har tatt hittil. Vi kan ikke basere oss på å brenne opp alt av tilgjengelige fossile brensler.

For det første, sa Jim Hansen, må vi fase ut den verste kilden til CO2-utslipp, kullfyrte varmekraftverk. Vi kan ikke tillate at det bygges nye kullkraftverk uten CO2-rensing, og vi må ha som mål at alle kullkraftverk skal være borte i løpet av 20 år.

Selv om vi faser ut kull innen år 2030, vil innholdet av klimagasser øke til 400 – 425 ppm om vi utnytter reservene av olje og gass.

Derfor må vi innføre en effektiv prissetting av CO2-utslipp som fremmer utvikling av og overgang til andre energikilder.

Kvotehandel, Cap&Trade, har ikke vist seg som et effektivt system, sa Jim Hansen. Handel med utlippskvoter åpner for manipulasjon og for store fortjenestemuligheter. Kraftselskap kan true med kraftkrise og dermed tvinge seg til større kvoter. Kyotoavtalen er et bedrøvelig eksempel hvor det har tatt ti-år å komme frem til avtaler

I stedet bør vi innføre en skatt på CO2-utslipp og føre disse skattepengene direkte tilbake til befolkningen. Det vil bety at de som har store utslipp må betale mer enn de får tilbake, og det vil belønne de som har lave utslipp. Dette er en ordning som kan innføres raskt og som vil være meget effektiv.

En slik ordning ville kunne innføres med en avtale mellom USA, EU og Kina, og det kunne innføres toll på produkter som krever fossile brensler i produksjonen. Det ville fremme internasjonal aksept for systemet.

Vi kunne for eksempel starte med 1 USD per gallon bensin (ca 2 kr per liter), for så å øke satsene gradvis. Det tilsvarer 115 USD per tonn CO2 (ca 800 kr/tonn).

Et system med skattlegging og tilbakeføring vil stimulere næringslivet til utvikling av metoder for energisparing og utnyttelse av alternative energikilder. Dermed kan vi unngå offentlige tilskudd til utvikling og drift av fantasifulle, alternative energikilder.

Problemet vårt i dag, sa Jim Hansen er at fossile brenseler er priset for lavt, de er subsidiert, og det er ikke lagt inn kostnader for helseskader, etc.

Regjeringene er under press fra lobbyen for fossile brensler. Derfor blir tiltakene bare symbolpolitikk (Greenwash). I Washington hersker svingdørsystemet, hvor tidligere politikere blir godt betalte lobbyister.

Vi ser allerede nå noen av de truslene global oppvarming kan føre med seg: mer og kraftigere uvær, tørke, skogbranner, nedsmelting av isbreer og polaris.

Vi må finne ut hvorledes vi kan leve uten fossile brensler. Det er tross alt ikke mange år før reservene er brukt opp. Hvorfor ikke starte nå, slik at vi unngår å forandre planeten.

Den demokratiske beslutningsprosessen virker ikke så godt som den burde, fordi det settes inn store penger for å påvirke den. Selv i land hvor regjeringen har sagt at de skal føre en grønn politikk, kan det gå galt. I Australia sier regjeringen at utslippstaket skal settes til 550 ppm, et nivå som garanterer katastrofe for våre barn og kommende generasjon.

Jeg tror at velgerne må ta større ansvar og si klart fra at de forventer at regjeringen skal vareta befolkningens langsiktige interesser, sa Jim Hansen.

Vi må gjennomføre energieffektivisering, forbedre distribusjonssystemet for elkraft og vi kan ta i bruk fornybare energikilder. Det er er imidlertid klart at dette ikke er nok, sa Hansen. Derfor mener jeg at vi må satse på utvikling av avansert kjernekraft, trygg kjernekraft. Fjerdegenerasjons atomkraftverk vil utnytte nesten all energi i brenselet. Dermed unngår vi problemet med lagring av radioaktivt avfall. Dagens kjernekraftverk utnytter snaut én prosent av energien og forårsaker enorme problemer med avfall som er radioaktivt i titusener av år.

Vi bør også se på karbonfangst og -lagring.

Jeg vil slutte med å peke på ulik forhandlingsstyrke mellom generasjonene. Dagens politiske prosesser løser ikke problemene.

Verre enn IPCC-rapporten viser?

Det bildet du tegner er verre enn siste rapport fra FNs klimapanel, IPCC, viser, sa Knut Alfsen. Hvorfor er det slik?

IPCC driver ikke egen forskning men bygger på forskningsresultater som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter, sa Jim Hansen. Det tar tid fra resultatene foreligger til de kommer på trykk, og redigeringsprosessen hos IPCC tar to til tre år. Forskningsresultatene var derfor minst tre år gamle da rapporten ble offentliggjort.

Rapporten har derfor ikke fått med seg økende issmeltingen i arktiske områder, stadig raskere tilbaketrekning av isbreer og at de subtropiske områdene har vokst med et par breddegrader. Forskjellen mellom IPCCs rapport og det materialet jeg bygger på ligger hovedsakelig i observasjoner av hva som hender i naturen, men det bygger også på økende innsikt i paleoklimatiske forhold som har gitt bedre forståelse av hvorledes verden tidligere har reagert på endringer i mengden av klimagasser.

Dessuten er det ofte en misforståelse om havnivåstigningen. IPCC bestemte seg for å ikke inkludere virkningen av issmelting på Grønland og i Antarktis, men begrenset seg til å ta hensyn til havets varmeutvidelse og nedsmelting av isbreer. - Jeg støtter meg til noen av verdens ledende vitenskapsmenn. Hvis president Obama hadde spurt dem, er jeg overbevist om at de ville ha bekreftet at situasjonen er langt alvorligere enn vi trodde for noen år siden.

Er klimamodellene gode nok?

Hva er den viktigste utfordringen innen klimamodellering spurte Øystein Hov.

Utviklingen ser ut til å gå raskere enn tidligere forutsatt, sa Jim Hansen. Det er omtrent 30 modeller som tar for seg utviklingen i havis og ingen av dem klarte å forutsi den reduksjonen vi har fått. Utfordringen ligger i å fange opp virkningene av de ikke-lineære prosessene, sa Jim Hansen. Dette er vanskelige spørsmål, slik som å anslå når isbarrierene i Antarktis bryter sammen.

Vi vet ikke hvor lenge vi kan fortsette å leve med det overhenget vi har, før utviklingen kommer ut av kontroll. Vi har allerede nådd Tipping Point for havisen i Arktis, men ikke for isbarrierene i Antarktis. Isbarrierene kan tåle en klimagasskonsentrasjon på 1000 ppm i dagesvis, men vi vet ikke hvor lenge. Slike spørsmål må vi skaffe oss bedre forståelse av.

Dette dreier seg om tilbakekoblingseffekter og hvorledes disse vil påvirke utviklingen av klimaet. Det finnes også selvsvekkende effekter, men det viser seg at tilbakekoblingene i allminnelighet er selvforsterkende. De fleste effektene dreier seg om vann, vanndamp, skyer, is og snø. Vanndamp har kraftigere drivhuseffekt enn CO2. Når temperaturen stiger, øker vanndampinnholdet i atmosfæren. Om sommeren er det derfor mer vanndamp i atmosfæren enn om vinteren. Hvis det direkte pådraget fra solen ville ha gitt en temperaturstigning på én grad, vil økt vanndamp forsterke med en halv grad til 1,5 grad. Men denne økningen vil i sin tur øke vanndampinnholdet.

Vi vet ikke om klimamodellene har klart å få med alle tilbakekoblingseffektene. Der kommer det fine med å se på de historiske sammenhengene inn. Vi kan se hvorledes temperatur og klimagasskonsentrasjoner følger hverandre. Vi kan sammenligne forholdene under siste istid for 20 000 år siden med mellomistidene. Det gir oss empirisk grunnlag til å si at den samlede virkningen fra is, hav, vanndamp, klimagasser, aerosoler, osv. gjør at den direkte solinnstrålingen forsterkes med en faktor på 2,5.

I tillegg har vi lært at det er langsomtvirkende tilbakekoblinger, slik som at når klimaet blir varmere vil tundraen smelte og slippe ut metan, samtidig som den reflekterende virkningen fra isbreer og is minsker etter hvert som isdekningen avtar. Resultatet er at vi har veldig store endringer i klimaet, selv om endringene i klimapådrag er veldig små. Små endringer i jordas bane bringer oss inn og ut av istider.

De menneskeskapte økningene i klimagasser skjer langt raskere enn de naturlige, derfor kan vi være bombesikre på at klimasystemet kommer til å svare med kraftige endringer, sa Hansen. Hittil har global middeltemperatur steget med 0,8 grader, men det er mer i vente hvis vi ikke får ned konsentrasjonen av klimagasser.

Hva skjer med iskappene på Grønland og i Antarktis?

IPCC har fokusert på hvorledes klimaet vil være om hundre år, mens utviklingen i løpet av de nærmeste ti-år har fått mindre oppmerksomhet. Utviklingen siden IPCC framla sin siste rapport har forbauset oss, og vi må forvente at utgangspunktet om noen ti-år vil være et ganske annet enn i dag, sa Øystein Hov.

Det er vanskelig å si noe sikkert om utviklingen innen slike ikke-lineære systemer på kort tidshorisont, sa Hansen. Jeg tror at vi skal følge nøye med på isbarrierene. Det er stor treghet i disse store ismassene, men vi vet at da ismassene trakk seg tilbake etter siste istid steg havnivået med 20 meter i løpet av 400 – 500 år, gjennomsnittlig én meter per 20 – 25 år. Dette er noe jeg er spesielt bekymret for, sa Hansen, men jeg venter ingen stor endring i havnivået i løpet av kommende ti-år. Jeg tror vi kommer til å få kraftigere uvær.

Temperaturforskjellene fra pol til ekvator kommer til å øke, fordi issmeltingen vil holde polhavene kalde selv om den globale middeltemperaturen stiger.

Jeg liker å forholde med til det som hender i den virkelige verden, sa Hansen. Noen mener at når temperaturen stiger er det karbonlagre som vil frigjøre CO2 og dermed forsterke drivhuseffekten. Hittil har det vært slik at vi bare finner igjen 56% av den menneskeskapte CO2 som slippes ut i atmosfæren. De resterende 44% forsvinner inn i karbonlagre. Noe absorberes i havet, men ikke på langt nær alt. Selv om CO2-utslippene har økt, har ikke andel som forsvinner inn i karbonlagre avtatt. Det gir grunn til en viss optimisme. Til tross for at klimamodellene forutsier at Amazonas ikke vil øke opptaket av CO2, men tvert i mot frigi CO2, og at vi ikke har klart å stoppe avskoging, er er det fortsatt 44% av den menneskeskapte CO2 som ikke finnes igjen i atmosfæren. Det gir oss grunn til å håpe at det vil fortsette være slik, dersom vi klarer å stabiliserer nivået på 350 ppm.

Det ser ut som om avsmeltingen på Grønland er større enn tidligere og at smeltevannet gjør at iskappen beveger seg raskere mot havet. Temperaturstigningen fører til økt snøfall om vinteren som bygger opp igjen isdekket, men sunn sans sier at høyere temperatur vil gi mindre iskappe. Satellitmålinger viser at Grønlandsisen svinner med 100 kubikkkilometer per år og at det samme er tilfelle for iskappen i Vest Antarktis.

Jordas historie viser at for å holde iskappene på dagens nivå må vi holde CO2-konsentrasjonen under 350 ppm. Derfor vil dagens nivå på 385 ppm vil føre til at iskappene vil avta.

Hva skal vi gjøre? - Paneldebatt

170 nasjoner er enige i at vi skal unngå farlig menneskeskapt påvirkning av klimaet, men hva betyr det, spurte Jim Hansen? Jeg tror at to ting må høyt på listen. For det første må vi unngå utrydding av arter, fordi det er en irreversibel prosesss. Vi har hatt global temperaturstigning på fem til seks grader tidligere i jordas historie, og hver gang har det ført til utslettelse av store deler av livet. Det andre som er nesten irreversibelt er økningen i havnivå, for det tar lang tid å bygge opp iskappene igjen.

Hvis vi fortsetter å brenne olje og gass, fortsetter å bruke de eksisterende kullkraftverkene i deres økonomiske levetid og utstyrer alle nye kullkraftverk med fangst og lagring av CO2, vil vi nå en topp for CO2 konsentrasjon på ca 400 – 425 ppm.

Da kan problemet være løsbart, selv om vi må finne metoder for å få konsentrasjonen ned igjen til 350 ppm eller lavere. Vi må forbedre skogbruk og jordbruk slik at trær og jordsmonnet kan ta opp mer CO2.

Teknisk sett er det mulig å nå målet på 350 ppm, men det forutsetter at vi faser ut kull, at vi lar være å utnytte tjæresand og oljeskifer og at vi setter prisen på karbonutslipp høyt nok. Vi får det ikke til hvis prisen på fossilt brensel fortsatt blir holdt lav. Derfor argumenterer jeg for en høy karbonskatt som i sin helhet bli betalt tilbake til befolkningen, sa Jim Hansen

Vitenskapelig litteratur støtter opp under hva Jim Hansen sier, sa Frederic Hauge. Vi må lete etter nye løsninger.

Vi har en milliard mennesker som lever på én dollar per dag og to milliarder på to dollar, samt at vi vil ha en milliard mennesker som leter etter arbeid. Hvorledes skal vi kunne bekjempe både Global oppvarming og fattigdom i en slik verden?

Jeg mener at vi må finne bedre metoder for å dyrke biomasse, blant annet dyrke alger.

Jeg mener at karbonfangst og lagring er den eneste teknologien vi kjenner som kan løse problemene i fremtiden. Kombinert med biomasse kan det bidra til å trekke CO2 ut av atmosfæren. Vi må også forandre livsstil, energieffektivisering, spesielt for bygninger, og vi trenger å bygge ut så mye alternativ energi som mulig.

Jeg tror at industrien må spille en viktig rolle for å finne løsninger, sa Alexandra Bech Gjørv. Energisystemet vårt er enorm stort, og å forandre på det er som å snu en supertanker. Det tar tid og det er ikke noen av oss som vet hva som er det riktige mål for klimagasskonsentrasjon, enten det er 350 eller 450 ppm.

Vårt første mål i StatoilHydro er å forbedre vår energieffektivitet. Utslippene fra olje- og gassindustrien er de nest største i Norge, men vi er stolte over å kunne si at av alle verdens olje- og gassproduserende land har vi de laveste utslipp per produsert enhet og ligger på halvparten av verdensgjennomsnittet. Skulle det være slik at olje- og gassindustrien må fases ut, burde norsk sektor derfor være den siste til å slukke lyset.
Kunne vi erstatte alle kullkraftverk med verk fyrt med naturgass, ville det ha en enorm innflytelse.
I StatoilHydro arbeider vi i fullskala med karbonfangst og lagring, hvor vi er operatør på vegne av Den norske stat.

Jeg vil sette fokus på forskning og synes at vi alle burde takke deg, James Hansen, for din innsats, sa Erik Solheim. Din redegjørelse for Kongressen i 1988 var starten på den internasjonale klimadebatten. Verden har riktignok ikke tatt ditt vitnesbyrd alvorlig, men du startet den moderne klimadebatten.

Jeg holder veldig nær kontakt med lederen for FNs klimapanel, og jeg tror jeg ikke han ville finne mye å være uenig i det du har presentert for oss her i dag. Betydningen av FNs klimapanel er at det ikke bare er rapport fra én forsker, men fra flere hundre opp til noen tusen forskere, hvor rapporten er en konsensus av deres beste anslag.

Selv om systemet har svakheter, er det viktig å fokusere på Klimapanelets rapport, fordi dette nå danner grunnlaget for tenkning hos alle verdens ledere. Det betyr ikke at de er i ferd med å ta tiltak ut fra rapporten, men vi har kommet dit hvor alle verdens ledere sier til sitt folk at vi må legge denne rapporten til grunn.

Dette er en triumf for forskningen. Aldri tidligere har lederne for verdens nasjoner tatt en forskningsrapport og sagt at vi vil bygge våre beslutninger på dette felles grunnlaget. Det betyr også at når forskningsresultatene endrer seg, er det nødvendig å tilpasse politikken til det.

I forrige uke var det en usedvanlig viktig konferanse i Köbenhavn som fanget hele forsiden på avisen «The Independent» og halve forsiden på «The Guardian», men som knapt ble nevnt i norske media. Hovedpoenget var at forskerne forutsa at vi vil oppleve at havnivået stiger mye raskere enn vi har trodd hittil. 700 millioner mennesker bor i dag innenfor én meter over havnivået. Bare i Bangladesh dreier det seg om titalls millioner, og det er mange områder i USA og Europa som ligger i faresonen Selv en så liten endring som én meter havstigning, har så dramatiske konsekvenser at vi tvinges til å ta utviklingen alvorlig. Dette burde gjøre det lettere både for politikere og bedriftsledere å forandre holdning og gi mer støtte til miljøbevegelsen.

Kvotehandel eller karbonskatt?

Snart vil det være 9 milliarder mennesker på jorda, sa Erik Solheim; tre milliardene som er fattige og de tre milliardene som ennå ikke er født vil strebe etter å få samme levestandard som de tre milliarder i middelklassen har. Det finnes ingen politisk mulighet til å nekte dem denne retten. Noen vil til og med gå til krig for det.

For meg fremstår det bare en mulig løsning: Vi trenger en enorm teknologisk revolusjon som gjør det mulig for de fattige og for de ennå ufødte for å oppnå tilnærmet vår levestandard. Vi trenger nye teknologier som har like stor virkning som innføringen av jernbane og som hva Bill Gates gjorde for datateknologi. I dag har omtrent halvparten av verdens befolkning mobiltelefon. De fleste i middelklassen er på Internett. Dette har skjedd i løpet av 12 år. Vi må få til noe tilsvarende innen klima som gir oss bærekraftig energi. I dag vet vi ikke hva som er viktigst, her dreier det seg om en kombinasjon av mange teknologier. Derfor er forskning viktig.

For å løse problemene må vi trekke inn de mest talentfulle i næringslivet, sa Jim Hansen. Det er de som må gi oss de teknologiske løsningene. For å få dem til å gjøre det, må vi lage et belønningssystem. Vi må endre reglene slik at vi gir de riktige insentiver til næringslivet. Det enkleste er å øke prisen på karbon.

Jeg mener at kvotehandelssystemet er lagt opp slik at folk prøver vri seg unna kravene i stedet for å forsøke å løse problemene. Det er mange særinteresser som tjener på dette systemet, men det ser ikke ut til å gi tilstrekkelig innovasjon. Det haster med å forstå dette. Vedtar vi en dårlig internasjonale avtale, kan det settes oss tilbake ett ti-år.

Både Alexandra Bech Gjørv, Frederic Hauge og Erik Solheim sa seg enige i at det er viktig å få opp prisen på fossile brensler og kvotehandelssystemet ikke har vist gode resultater. Likevel mente de at problemene med å innføre et globalt skatteregime, slik James Hansen foreslår, har mindre sjanse for å lykkes enn et forbedret kvotehandelssystem.

Ungdommen slipper til.

For å markere at våre beslutninger om klimapolitikk i dag vil bestemme den verden våre barn og kommende generasjoner skal leve i, var det barna som fikk slippe til.

Med selvmalte bilder takket de foredragsholder, debattanter og møteleder for innsatsen.

Musikk

Før foredraget holdt Øysteins Sevåg og hans orkester en 15 minutters konsert.

Nyttige lenker:

FNs klimapanel: http://www.polyteknisk.no/Referater/Climate-change-what-is-known-and-how-should-we-act

Kjernekraft: http://www.polyteknisk.no/Referater/Nuclear-Risks-Safety-and-Security

James Hansen: http://www.columbia.edu/~jeh1/

Videoopptak av møtet: http://media01.smartcom.no/Microsite/dss_01.aspx?eventid=4090

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas