Politisk økonomi etter finanskrisen: Globale maktforskyvninger (møte 2)

Politisk økonomi etter finanskrisen

Del 2: Globale maktforskyvninger.

Plenumsmøte med Nasjonaløkonomisk gruppe, i samarbeid med Fritt Ord

Litteraturhuset, tirsdag 13. oktober 2009.

Paneldebatt med innledningsforedrag av professor Erik Reinert, Tallin universitet, forsker Martin Sandbu, lederskribent i Financial Times og journalist Sten Inge Jørgensen, Morgenbladet.

Ordstyrer journalist Maria Reinertsen, Morgenbladet.

Panelet fra v: Sten Inge Jørgensen, Martin Sandbu, Erik Reinert og møtelederen Maria Reinertsen

Konklusjoner og sammendrag

Erik Reinert:
Finanskriser skyldes at det er et misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi

Når pilene i realøkonomien peker nedover mens pilene på Børsen peker oppover, da er det noe galt. Det kan bare skyldes at vi ikke har sett den fundamentale forskjellen på realøkonomi og finansøkonomi.

Finanskriser er ganske vanlig og vi ser en tydelig topp i publikasjoner innen økonomifaget i forbindelse med krisene. Hver gang gjenoppfinner man kapitalismen

Finansboblene kommer i forbindelse med teknologiske vekslingsfelt, slik som overgang fra kanaler til jernbane og fra dampkraft til elektriske motorer. Sist hadde vi en IT-boble som brast i 1999

Teknologisprang, slik som industrialiseringen i England kan føre til voldsom produktivitetsvekst og skifte i styrkeforholdet i forhold til andre nasjoner

Martin E. Sandbu:
Mange så på nyliberalismen som noe guddommelig bestemt og velgjørende. Etter finanskrisen er det ikke lenger mulig å påstå at uregulerte markeder tilpasser seg til samfunnets beste. Selv i de mest frihetsregulerende land ser man nå forståelse for offentlige inngrep og regulering.

Kritikerne av nyliberalismen har imidlertid ikke klart å komme med noe troverdig alternativ. Derfor ser vi at politikken svinger til høyre i de fleste land. Norge er et unntak.

Man skulle tro at finansnæringens makt ville bli svekket etter krisen, men myndighetene i land etter land ser ingen annen utvei enn å gjøre det som tjener finansnæringen. Vi har ikke råd til å la bankene og finansinstitusjonene gå over ende. De fleste av oss ønsker og ser fordel av det finansnæringen har å tilby. Politikerne ønsker ikke høyere rente og folk flest ønsker ikke reguleringer som gjør det vanskeligere og dyrere å få lån.

Sten Inge Jørgensen:
Vestens makt er fallende, men det er en utvikling som startet lenge før finanskrisen. Et USA som er avhengig av lån fra Kina har redusert handlingsrom i utenrikspolitikken.

Det var seierherrene etter Andre verdenskrig som skapte de internasjonale organisasjonene som FN, Verdensbanken, IMF og Valutafondet som ble til WTO. Etter hvert som Kolonitiden og Den kalde krigen tok slutt kom det til en rekke nye land som begynte å hevde sine rettigheter. Dermed ble det vanskeligere for Vesten å dominere organisasjonene. De fleste står i stampe, slik WHO gjør. Den økonomiske integrasjonen fortsetter imidlertid, men i økende grad som bilaterale og regionale handelsavtaler.

Først og fremst handler det imidlertid om økonomisk makt. Her var Vesten suveren. Vi hadde de største markedene, kapitalen og den beste produksjonsteknologien. Det har imidlertid skjedd en stor omveltning. Mest kjent er fremskrivningen som sier om et par, tre tiår vil BRIC-landene økonomisk sett være større enn de gamle G-7 landene.

Sikkerhetsrådet speiler maktforholdene i verden 1945, mens det er G-20 landene som speiler maktforholdene i dag.

Kina og Russland har sagt klart fra at de har andre definisjoner av menneskerettigheter enn Vesten og veldig mange land i SørAmerika og Afrika er motstandere av at andre land skal blande seg inn i interne anliggender.

Møtet ble åpnet av presidenten i PF som trakk forbindelsen til det første av de tre møtene om Politisk økonomi etter finanskrisen: Økonomene og finanskrisen.(Referat)

De tre innledningsforedragene utløste en livlig debatt. Akkurat som på første møte i serien kom det kommentarer og spørsmål om økonomenes rolle i forbindelse med fattigdomsbekjempelse, miljøtiltak, menneskerettigheter, redusert forbruk.

Referatet her er begrenset til temaet Globale maktforskyvninger. Det er videoopptak som dekker både innledningsforedragene og debatten. (trykk her for videoopptak fra møte 1 og 2 - Klikkk/dra i listen til høyre for å gå rett inn i debatten)

Güterwelt und Rechenpfennige – realøkonomi og finansøkonomi

En finanskrise er et misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi, sa Erik Reinert. Da David Ricardo oppfant økonomifaget, glemte han å finne opp penger. Det er et fenomen som vi sliter med fortsatt, men alle som kommer fra den tyske tradisjonen hadde med penger i sin økonomimodell. Derfor så de at penger og realøkonomi kunne skille lag. Der skiller man mellomto sfærer: realøkonomi = die Güterwelt verdenen av varer og tjenester og finansøkonomi = Rechenpfennige.

Det er veldig viktig å være klar over at regneenhetene ikke er det samme som økonomien. Hvis man sitter inne i en økonomi og tror at man har en ting å styre med og at det er renter, så er det et helt annet bilde.

I gode tider er finanskapitalen veldig viktig for realøkonomien. Keynes sier at penger en slags bro i tid. I vanlige tider går dette veldig bra, men av og til finner finansøkonomien ut at det er veldig kjedelig å tjene penger på å hjelpe realøkonomien og så begynner de å tjene penger på å lage pyramidespill inne i pengeøkonomien. Pengeøkonomien begynner å gro uavhengig av realøkonomien. Verdens ledende forsker på finanskriser, Hyman Minsky sa at spillet ville ta slutt når finansøkonomien begynner å låne ut penger til folk som ikke en gang er i stand til å betale renter av lånene sine. Hadde man hatt Minsky i tankene og så SubPrime, da ville man sagt aha, her gir vi penger til noen som ikke kan betale renter - men det gjorde jo ikke noe - for eiendomsprisene skulle gå opp hele tiden.

Bobler og teknologiske vekslingsfelt

Finanskrisene er ikke bare kriser, de er også en renselsesprosess. Joseph Schumpeter sa at de er som en kalddusj for økonomien. Gamle trær dør ut og må erstattes med nye. Det er ingen tilfeldighet at General Motors og andre storbedrifter har problemer. Det har noe med strukturen bak finanskrisen, med boblene å gjøre. De kommer i forbindelse med teknologiske vekslingsfelt, slik som overgang fra kanaler til jernbane, eller fra damp til elektrisitet. Vi hadde en kanalboble med spekulasjon i kanaler. Vi fikk en jernbaneboble hvor alt for mange investerte i bygging av jernbane.

Nå har vi hatt en IT-boble som brast i 1999. Luften gikk ut av den, men så skapte vi finansbobler etterpå. Jeg tror at dette ikke bare er en dip, jeg tror det er en www. Ser vi på aksjekurser i 1930-årene så de også slik ut.

Teknologi og forflytning av makt

Ser vi på supermaktskifter fra 1300 til 1800, lå Italia veldig godt an i perioden 1400 – 1450. På den tiden var England langt nede. Her begynte veksten i 1600 og passerte Italia ca 1680 og fortsatte deretter å vokse raskt. Nasjonalproduktet i Holland topper seg omkring 1720. Det var året for den første store finanskrisen som inntraff samtidig i London, Paris og Amsterdam og året da England begynte å ta over etter Holland. Årsaken var industrialisering. På slutten av 1700-tallet var arbeidsproduktiviteten i bomullspinning ca 30% per år.

”Moores law” sier at regnekapasiteten for mikroprosessorer dobles hver 18 måned. Slik har det vært siden 1970-tallet.

En stund ser det ut som om et tre kan vokser inn i himmelen, men når du har laget den perfekte steinøks, da er det ikke slutten på historien, men slutten på steinalderen.

Et eksempel er arbeidsproduktivitet for å produsere et par sko i USA. I 1850 tok det 15,5 timer. I 1900 var det redusert til 1,7 timer. Deretter flatet kurven ut og i 1954 var tidsforbruket 0,9 timer.

Generelt er det slik at rike land eksporterer produkter med bratte lærekurver, og fattige land eksporterer når lærekurvene blir flate. Dette er en av de tingene som forsterker ulikhetene.

Verdens ledende produsent av golfballer er i Massachusetts og der tjener arbeiderne tjener 14 USD i timen. Baseballer er fremdeles håndlaget. Verdens beste produsenter er på Haiti og der tjener arbeiderne i beste fall én USD i timen. Vi snakker om verdens beste produsenter, men i to ulike grupper.

Synlig og ikke så synlig makt

Det er sagt at fred kommer til den som søker den, mens makt kommer til den som tar den. Dette er et gammeldags syn, sa Martin Sandbu. I dag snakker vi om iboende makt i det økonomiske systemet og om at stadig mer makt bli konsentrert innenfor de store selskapene, spesielt selskap i finansnæringen. Vi har fått demonstrasjoner mot Verdensbanken, mot IMF og til og med demonstrasjoner mot at lederne i G-7 landene møtes.

Finanskrisen ga håp om det store maktskifte, at sør skal kunne reise seg mot nord, at markedet ville miste makt til staten og at finansnæringen endelig ville bli knesatt.

La oss bruke sosiologen Steven Lukes teser om makt til å se hva som virkelig har skjedd, sa Sandbu.

Lukes definerer tre former for makt:

1. den mest opplagte er synlig makt i synlige konflikter
2. mindre synlig, men minst like viktig er makten til å definere hvilke krefter det skal velges mellom og hvilke konflikter som skal være synlige, hvem som får sine foretrukne alternativer på dagsorden
3. den ypperste, snedigste og mektigste er makten til å få andre, helt frivillig til å ønske det som gagner en selv, det å få andre til å ville det man selv vil fordi de tror det er guddommelig bestemt, til det felles beste og velgjørende for dem

Tidligere var det mange som så nyliberalismen med sin markedsanarkisme som noe guddommelig bestemt og velgjørende. Nå er det ikke lenger mulig å påstå at uregulerte markeder tilpasser seg til samfunnets beste. Selv i de mest frihetselskende land ser vi nå forståelse for offentlige inngrep og regulering. Her er det et stemningsskifte, men det endrer ikke på de eksisterende maktforhold, sa Sandbu.

Dette burde ha vært det ideelle tidspunkt for å innføre en annen verdensorden, men seriøse venstrepartier, i land etter land takler krisen etter samme oppskrift. Venstrepartiene har lite annet å by på enn alle andre. Det er bare en ting som er radikalt. Det er størrelsen på motkonkunkturpolitikken. Vi skal derfor ikke være forundret at vi nå ser at nesten hele Europa svinger mot høyre. Norge er et unntak, men det skal sies at vi har en venstreside som ofrer ideologi til fordel for pragmatisme - i et land som ærlig talt ikke har hatt noen krise.

Ser vi derfor på de virkelige endringer i maktbildet ut fra de tre modellene til Lukes, finner vi at endringen i synlig makt allerede var godt i gang før finanskrisen. Vi har ikke fått noen andre valg på dagsorden og vi har ikke fått noen endring av hvilke systemer som er velgjørende.

Vestens fallende makt

Det er mange eksempler på at Vesten taper makt, sa Sandbu. Det typiske er USAs hjelpeløshet overfor til Kina. Så langt har Kina villig lånt til USA. Den kinesiske sentralbanken holder opp mot 10 000 mrd USA i amerikanske statsobligasjoner og lignende verdipapirer.

Et USA som er avhengig av kinesisk finansiering har selvfølgelig redusert politisk handlerom i utenrikspolitikken. Det er i økende grad i USAs interesse å gjøre det Kina vil – Lukes tredje dimensjon av makt. USA levde over evne lenge før finanskrisen, det var kanskje en av årsakene til krisen. Derfor gjør finanskrisen lite for å forandre avhengighetsforholdet mellom USA og Kina.

Vi er for avhengige av finansnæringen til å regulere den

For å redde oss fra finansnæringens feilgrep har vi blitt nødt til å redde finansnæringen fra seg selv. Banker verden over har fått kapitalinnsprøytninger og statlige likviditetsgarantier. Dette er pressmidler som statlige myndigheter kunne ha brukt overfor finansnæringen, men de vegrer seg for å gjøre det. Grunnen er at de ikke ønsker at bankene skal gå med tap for da vil staten selv tape på sine kapitalinnsprøytninger og hvis bankene taper, går de under.

Pengefondet har beregnet at det gjenstår noe sånn som 1500 milliarder USD i tap for verdens banker som ennå ikke er nedskrevet.

Derfor er det i myndighetene egen interesse å ville ganske mye av det som bankene vil. Det har vært mye snakk om å regulere lønninger og bonus i finanssektoren, men staten trenger finansfolk til å drive bankene og har ingen annen mulighet enn å betale det de vil ha for å bli.

Finansnæringens makt ligger i at politikerne og velgerne ønsker seg det finansnæringen har å tilby, og det er oppblåste pengestrømmer som er drevet av alt for lav egenkapital. Har dere hørt noen politiker ønske seg høyere rente eller møtt én velger som ønsker at det skal bli vanskeligere og dyrere å få lån, noe strengere reguleringen ville føre til.

Vi har lært mye av krisen, sa Sandbu. Vi vet hva som skal til. Veldig mye godt arbeid er lagt inn i å forstå hvordan finansmarkedene bør reguleres. Hvis det hadde blitt iverksatt, hadde vi fått en reel maktforskyvning, men det står på evnen og viljen til å få til det. Vi trenger strengere regler og at reglene håndheves av de organisasjonene som er i stand til det. Det er organisasjoner som EU, WHO, IMF og også den nye grupperingen av G-20 landene må finne en ordning for å binde seg til det de skriver i sine kommunikeer. Det ville bety at enkeltlandene måtte temme sin egen, nasjonale egenrådighet. Det gjelder ikke bare USA, det gjelder også Europa, det gjelder små land i den rike verden og det gjelder fremvoksende makter i øst og i sør. Det er lov å håpe, men det ser ikke ut til at landene vil overføre makt til overnasjonale organisasjoner, bortsett da fra innen EU.

Vesten mister grepet

Det internasjonale systemet med FN, Verdensbanken, IMF, Valutafondet som etter hvert ble til WHO, osv. ble skapt av seierherrene i Andre verdenskrig. Det var et transatlantisk preg på det hele, sa Sten Inge Jørgensen. Det var markedsøkonomi og det var liberalisering og så var det ønske om å ha en sterk rettsorden, at man skulle forplikte seg globalt.

Etter hvert tar Kolonitiden slutt og så tar Den kalde krigen slutt. Det kommer en mengde nye land som begynner å hevde sin rettigheter og det ble mye vanskeligere å få enighet om ting. Systemet begynner å rakne.

Først og fremst handler det om økonomisk makt. Her har Vesten vært suveren. Vi har hatt de største markedene og vi har vært suverene på produksjon og vi har hatt kapitalen. Helt frem til i dag har det vært slik, men nå har det skjedd en stor omveltning. Mest kjent er de fremskrivningen som sier at BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) i 2025 – 2050 økonomisk sett kommer til å være større enn de gamle G-7 landene (de største vestlige industrilandene + Japan)

Etter hver som Vesten har mistet det økonomiske grepet har de også mistet grepet på de internasjonale organisasjonene. Nå har aldri FN spilt noen rolle på det økonomiske planet, men organisasjonen har blitt mer irrelevant etter hvert.

IMF og Verdensbanken har mistet sin priviligerte posisjon, begge fordi begge ikke lenger er eksklusive kapitaltilbydere. Penger finnes andre steder. Det er klart at hvis du er et fattig land eller et land som er i økonomisk krise, så går du ikke først og fremst til den organisasjonen som krever mye tilbake av deg på politikk-området, hvis du har alternativer. Nå er det først og fremst Kina men også rike oljestater som tilbyr kapital.

BBC rapporterer at Guinea som er et fattig land i Afrika og i stor krise, holder på å sluttføre forhandlinger hvor et konsortium av nasjoner og bedrifter skal investeringer 7 milliarder USD i landet. Kina tar kanskje 2/3 av beløpet – og det er like mye som hele Guineas BNP. Verdensbanken og IMF er satt helt på siden.

I WHO var det tidligere slik at noen få land ble samlet i The Green Room hvor beslutningene ble fattet. Nå setter land som India og Brasil foten ned og krever liberalisering og fri bevegelse av arbeidskraft. Vesten klarer ikke å håndtere denne utfordringen. I stedet får vi bilaterale handelsavtaler. WHO har i praksis stått i stampe i mange, mange år. I mens har verden fått en eksplosjon i bilaterale handelsavtaler, mange også på regionalt plan.

Dette viser at de fremvoksende maktene ikke er sterke nok til å diktere hvordan verden skal være, men de er sterke nok til å blokkere løsninger de ikke vil være med på. Foreløpig er vi bare et stykke på vei til at disse nasjonene blir de dominerende – hvis de finner sammen. Det eneste som er klart er at Vesten svekkes betydelig.

Sikkerhetsrådet i FN har også stått i stampe. Det er satt sammen av seierherrene fra Andre verdenskrig og alle forsøk på å endre sammensetning har blitt nedstemt.

Sikkerhetsrådet speiler maktforholdene i verden i 1945, mens det er G -20 som speiler maktforholdene i dag.

Nye maktkonstellasjoner

Med sorg kan man slå fast at tiden hvor løsninger mellom to land kunne finnes gjennom FN er over. Men heller ikke dette vet man med sikkerhet. Kyotoavtalen som skal reforhandles nå i København kommer inn under FN-paraplyen, så organisasjonen er ikke helt på sidelinjen.

Foreløpig har G-20 knapt levert noe som helst. De skal komme med retningslinjer til finansnæringen med krav til likviditet, egenkapital og sånne ting. Løsningene skal fastsettes innen utgangen av neste år og de skal implementeres innen 2012. Men det er ingen økonomer som tror at G-20 vil finne de løsninger som skal til for å forandre systemet så mye at man vil hindre kriser.

Nå kan G-20 - i motsetning til G-8 - ha stor innflytelse på det som skjer globalt. Deltakernasjonene sender sine beste folk til G-20 møtene og det er løfterikt at man setter nye standarder for hva man gjør innen økonomi.

Verdensbanken og IMF vil få økende konkurranse, blant annet fra regionale løsninger, sa Jørgensen. Vestens innflytelse vil svekkes av at organisasjonene i økende grad slipper inn fremvoksende økonomier og U-land i styre og stell.

Jeg tror at vi vil se regionalisering og at det blir enda viktigere. Innen EU er det stor styringsvilje. Hvis også andre regioner kunne utvikle lignede løsninger, så hadde det kompensert for det man ikke får til globalt. De regionale løsningene i LatinAmerika er laget nettopp for at landene skal slippe å gå til USA. Det gjenstår å se hvor stor Banco del Sud blir.

Det mest spennende som skjer er sub-regionalt, slik vi ser i Afrika. I Sør-Amerika er det enkelte land som er mer villige enn andre til å inngå regionalt samarbeid med Brasil. Vi ser slike klynger som går sammen og finner løsninger

Den dagen Japan, Kina og Korea går sammen, da har du en global spiller som vil ha enorm betydning.

Menneskerettigheter og global handel

I et globalt handelssystem, slik vi har, er man avhengig av en viss tillit og respekt til systemet. Ting som utfordrer er lavkonjunkturer og trusler for arbeidsplasser og lignende. USA vurdere kontinuerlig om de skal øke tariffene for varer de importere fra Kina – nå ser det ut som om de gjør det igjen for sko.

Det er vanskelig å opprettholde handelsrelasjoner hvis du får rapporter om at det foregår grove overgrep i forhold til menneskerettighetene mot arbeidere i det landet varene produseres. To av de viktigste landene når det gjelder å definere den internasjonale orden, Kina og Russland har sagt helt klart at de har andre definisjoner av hva som er menneskerettigheter og demokrati enn i Vesten. Det er symptomatisk at Victor Lukasjenko, Hugo Chávez fra Venezuela og Mahmoud Amadinejad fra Iran vekslet på talerstolen i FN med sin egen definisjon.

Man kan lure på hva som ligger i begrepene og har nå fått betegnelsen Democracy Western Style.

Dette kan bli et veldig viktig spørsmål når man skal bygge tillit den slags verdensordninger. Samtidig ser det ut som om prinsippet om ikke-innblanding styrkes. Kina og Russland er veldig gode eksempler, men det er mange land i Sør-Amerika og i Afrika er motstandere av at andre skal blande seg inn.

Ansikter fra debatten:

Solnedgang for Vesten?

Det er viktig å merke seg at det er veldig lite konkurranse på idéeplanet. Det er ikke slik at de nye maktene som nå kommer opp har en klar analyse av den ideologi de skal bruke overfor verdenssystemet.

Selv om det er slik at EU og USA mister makt globalt, økonomisk sett, så har ikke de utnyttet sitt potensial til å drive global politikk, i hvert fall ikke på institusjonsplanet. Ved bare å hente igjen det potensialet de har i utgangspunktet, så er de ekstremt sterke globalt, sa Jørgensen.

Nå er det er ikke slik at Vesten har stått for et system som er riktigere og som ville bringe verden fremover, mens de andre har vært de store motstanderne. Land som India og Brasil seiler opp og deres løsninger kan kanskje bidra mer til å skape fred i verden enn hva USA og EU har stått for.

Til slutt vil jeg si at G-20 virker lovende, sa Jørgensen. Det er kamp om å være med i G-20. Analyse av hvorfor FN har klart seg så ekstremt dårlig viser at landene ikke har sendt sine beste eksperter dit. De har sendt folk som har falt gjennom hjemme og som mildt sagt har gjort ting vanskelig. De landene som er med i G-20 er veldig fornøyde med å være med der og sender sine beste folk på å lage rapporter, forberede seg og implementere det. Dette viser at det er et sterk ønske om å være med å lage regler globalt. Selv om G-20 ikke er representativt globalt, i den forstand at det bare er 19 land puss EU, så har de 70% av verdens befolkning og mellom 80 og 90% av Verdens samlede økonomi.

Hva kan Norge gjøre?

Er det noen konstruktiv rolle for Norge i dette globale maktforskyvningsbildet, spurte møtelederen Maria Reinertsen.

Jeg tror at den rolle Norge kan spille er større gjennom aktivt eierskap i Oljefondet enn gjennom Norge som fredsnasjon, sa Sandbu. Oljefondet eier nå omtrent én prosent av alle de offentlig noterte aksjene i verden. Vi er av de største spillerne. Oljefondet bør å knytte seg til andre store institusjonelle investorer. En helt konkret ting er å se nøyere på aksjonærenes rettigheter i forhold til styrer og ledere i bedrifter. Hos mange store banker og bedrifter har det vært slik at aksjonærene ikke har hatt noe de skulle sagt.

Jeg mener vi kan slutte med å bidra til den globale oversparingen ved å investere mer i realøkonomien og mindre i aksjemarkedene, sa Reinert. Det er forskjell på sparing og hamstring. Når sparing ikke møter investering, heter det hamstring. Hamstring er noe ekorn gjør om høsten og de må regne med stort svinn. Det regner jeg med at vi også må gjøre. Vi kan bidra med å investere mer i realøkonomi og med å finne nye energikilder.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas