NATOs strategiske konsept. Implikasjoner for nordområdene
NATOs strategiske konsept. Implikasjoner for nordområdene
Paneldebatt med innledningsforedrag av general Sverre Diesen, tidligere Forsvarsjef, oberstløytnant, dr. Tormod Heier, Forsvarets Høgskole og forsker, dr. Kristian Åtland, FFI
Ordstyrer: dr. Stina Torjesen, prosjektleder SIGLA
Plenumsmøte med PF Internasjonal Politikk og Økonomi.
Samarbeidsmøte med Oslo Militære Samfund
Oslo Militære Samfund, mandag 21. mars 2011
Sikkerhetspolitiske utfordringer i Nordområdene.
Sikkerhetspolitikk er mer enn forsvarspolitikk, særlig når det skjer så mye i Nordområdene som det gjør nå, sa Sverre Diesen. Jeg synes det er viktig å få frem at den strategiske betydningen av Nordområdene er mer enn det vi er vant til å tenke på. Det er mer enn en funksjon av fisk og den tradisjonelle militære betydning.
Klimaendringene skaper tilgjengelighet til nye energikilder og nye transportruter. Ny teknologi og nye markeder gjør dette interessant på en annen måte enn tidligere.
Legger vi på at mineralforekomster og kombinasjonen av energi, transport og råvarer gir en forutsetning for industriutvikling, da ser vi et helt nytt økonomisk bilde. Økende økonomisk betydningen av regionen har også betydd at området får en større sikkerhetspolitisk signifikans, ikke fordi det automatisk er en større konfliktfare, men områdene rykker oppover på listen for sikkerhetspolitisk oppmerksomhet og betydning.
Vi er ikke er alene i dette området. Det er også andre aktører. Det er de andre polhavstatene: Russland, USA, Canada og Danmark, det er EU og det er Kina – her som alle andre steder – og det er også i noen grad de andre fremvoksende stormaktene i Asia: Japan, India, Syd-Korea
Russlands interesser
Det er minst fem årsaker til at Nordområdene er av strategisk, militær betydning for Russland, sa Diesen:
- Områdets betydning som hjemmehavn for den russiske Nordflåten
- Områdets betydning for transitt av strategiske bombefly
- Områdets betydning for test av nye sjøvåpen
- Områdets betydning som sentralt forsvarsområde mot luftvåpen mot det sentrale Russland
- Baseområde for den strategiske gjengjeldelsen
I tillegg ser vi at området er økonomisk viktig for Den russiske føderasjon: 11% av Russlands BNP og 22% av russisk eksport genereres i Arktis. Området er i ferd med å få meget stor strategisk betydning på grunn av økonomi og energiressurser, både naturgass på Jamalhalvøya og det som måtte være av olje og gass på russisk sokkel og i det tidligere omstridte området. Både militært og økonomisk er dette et veldig viktig område for Russland.
I Russland har man nå to oppfatninger av hvordan landet skal gå videre med olje og gass og energi i Nordområdene, sa Diesen. Det er de som har en økonomisk tilnærming og er opptatt av lønnsomhet – i vestlig forstand. De er skeptiske til å gå ut på sokkelen. De ønsker kanskje en sterkere satsing på Jamalhavøya i Karahavet, hvor det er store ressurser på land, som er lettere tilgjengelig og hvor det er en utbygget infrastruktur på plass. Putin og de som er opptatt av Russlands rolle i verden og geopolitikken er antakelig villige til å betale vesentlig mer for å posisjonere Russland geopolitisk, uavhengig av lønnsomhet. Dette er bakgrunnen for de stadige utsettelsene av Shtokman-feltet og viser noe om uenigheten i Russland.
Man kan spørre seg om ikke Barentshavet vil bli det militærstrateger kaller et russisk kjerneland.
Panelet, fra v. møteleder Stina Torjesen, Sverre Diesen, Kristian Åtland, Tormod Heier
USA, EU og andre
USA har bare begrensede økonomiske interesser for det østlige polhavbasenget. Dette er ikke avgjørende for landets energiforsyning. Regionen er ikke lenger av samme militære betydning som under Den kalde krigen, selv om det er av en viss interesse for US Navy som har et program for å se hvilke kapasiteter marinen vil trenge for å gjøre seg gjeldende i Det indre Arktis.
Det som kanskje er av størst betydning for det amerikanske nærværet i Nordområdene er utviklingen i USAs statsfinanser. Man kan spørre seg om hvor lenge amerikanerne har mulighet til å opprettholde et militært nærvær i like mange områder som de tradisjonelt har hatt.
Ser man på US National Strategy for 2011 finner man at «landene på NATOs periferi fungerer som et stabiliserende element i sine områder.» Men med NATOs periferi mener de området fra Nord-Afrika, gjennom Midt-Østen og Balkan til Kaukasus.
En kombinasjon av en meget anstrengt økonomi og derav følgende stadig strengere prioriteringer og en oppmerksomhet som retter seg mot andre områder enn våre, vil føre til at det antakelig ikke er klokt å ta for gitt at amerikanerne vil ha den samme interesse og samme evne til å projisere makt i våre områder som de tradisjonelt har hatt.
Canada og Danmark har en prinsipiell interesse for nordområdespørsmål, knyttet til folkerett rundt på streder og kontinentalsokkel, men deres økonomiske interesser er helt andre steder enn i det østlige Polhavområdet og de har selvfølgelig meget begrenset evne til å projisere militær makt til denne regionen.
EU er derimot en aktør som er meget interessert i dette området. Det er en meget viktig energiprovins for to av de største EU-landene: Tyskland og Frankrike.
Kommer det i gang en stor utbygging på russisk side, vil det være betydelig plass for tysk medvirkning, både når det gjelder teknologi og finanser. Det er ikke fordi russerne ikke er i stand til å betale dette selv. Russiske statsfinanser er i meget god orden, men russerne vil antakelig foretrekke å bruke pengene på noe annet og knytte til seg de store kunde-nasjonene finansielt.
Hvis vi får en utvikling hvor førende EU-nasjoner og våre tradisjonell europeiske allierte får sine interesser, både med hensyn på energisikkerhet og økonomiske investeringer sterkt knyttet til den tyske utbyggingen på sokkelen og på Jamalhalvøya, vil det kunne påvirke de respektive regjeringers stillingtaken i en eventuell russisk-norsk konflikt i Nordområdene.
Kina er meget aktiv når det gjelder investeringer og kontroll over råvarer fra Arktis – men har foreløpig ikke hatt militær kapasitet å regne med i denne sammenheng.
Norske interesser og strategi.
Det er ikke noe av dette som tilsier at vi er i ferd med å få et fullstendig annet sikkerhetspolitisk bilde og en større grad av usikkerhet i Nordområdene, sa Diesen, men det er åpenbart slik at det er en dynamikk som gjør at områdenes strategiske betydning endrer seg i ulik grad og i ulik retning for de forskjellige aktørene.
Det blir en langt større strategisk dynamikk som vi gjør klokt i å følge med på, fordi den strategiske likevekten i regionen ikke vil bevege seg i norsk favør.
Når det gjelder norsk Nordområdestrategi, tror jeg at vårt viktigste bidrag til en konsistent og fornuftig Nordområdestrategi vil innebære at vi tar i bruk de områder vi har hatt eller har forhandlet oss til på en måte som gjør at det ikke skapes tvil om norsk evne og vilje til å utnytte ressursene. Vi må så å si ta hele landet i bruk økonomisk sett.
Det innebærer egentlig at diskusjonen om olje og gass og næringsutvikling i Nord ikke er et spørsmål om overskudd i Statoil versus sjøfuglene på Røst. Det er et spørsmål om hva som er av nasjonal betydning for vår politiske posisjon og anseelse i Nordområdene. Det er sikkerhetspolitikk like mye som det er miljøpolitikk og næringspolitikk.
Det nytter ikke bare å ha en policy for Nordområdene hvor vi sier hva vi ønsker å gjøre selv. Det må være en strategi i ordets egentlige betydning, hvor vi tar hensyn til andre stater og aktører: Hva er deres interesser og hva skal vi gjøre for at våre interesser er robuste og står seg i møte med deres?
Strategien være langsiktig. Den må være basert på en vurdering av flere trekk fremover, så langt det er hensiktsmessig og realistisk.
Sist men ikke minst må den være sektorovergripende. Det vil si at den må legge føringer på alle politikkområder. – Det er noe vi ikke har særlig tradisjon for i Norge. Det forutsetter en harmonisering, hvor det enkelte departement ikke kan opptre som aktivist på sin egen sektor, men må underordnes en nasjonal, overgripende strategi som får konsekvens på alle de politikkområder som statsforvaltningen omfatter.
Hvor sterkt står NATOs artikkel 5?
Jeg vil forsøke å illustrere det med situasjonen på Svalbard, sa Diesen. Her er det omstridt norsk forvaltningspraksis, med en ikke-anerkjent fiskerivern-sone. I Norge er det ulike oppfatninger om hvorledes man skal forstår vår suverenitet. Alle er enige om at Svalbardtraktaten gir lik rett for signatarmaktene til å drive virksomhet på Svalbard. De mest konservative kreftene i Norge vil helst at virksomheten skal begrenses til forskning og vitenskapelig virksomhet, samt en viss turistvirksomhet. Hvis dette synet vinner frem i Norge, betyr det da at de andre signatarmaktene skal pålegges samme begrensninger?
Jeg er ikke sikker på at vi vil få aksept for at ingen rett er lik rett, sa Disen. Russland har lange tradisjoner med nærvær og næringsvirksomhet. Vi må være klar over at våre viktigste allierte antakelig er mer på linje med de russiske synspunktene enn med våre.
Det som skjer på Svalbard er av marginal interesse for de andre 28 medlemsstatene i NATO og noen av landene vil ikke støtte norske synspunkter. Norge er ikke lenger en yttergrense i Den kalde krigen
Min konklusjon er at vi bør begrense den strategiske asymmetrien i forhold til Russland, ikke ved å flytte flere tropper til Porsangermoen, men gjennom skape en økonomisk virksomhet som sørger for at vi i hele den nordligste landsdel har en verdiskapning, en bosetning og alle de andre tegnene på statlig og privat virksomhet som signaliserer at Norge er opptatt av og har interesser i den regionen
Det betyr også at eierskap, det være til Svalbard eller tidligere omstridte områder forplikter i forhold til utnyttelse. Jeg tror ikke at 200 mils økonomisk sone fra en holme utenfor en folketom kyst står like sterkt som om denne kysten var bebodd og at det foregår virksomhet der.
Norges militære nærvær i nord: Behov og utfordringer.
Forsvaret av Nordområdene har vært basert på alliert hjelp sa Tormod Heier. For at slik hjelp skulle ha noen funksjon, måtte den forberedes godt i fredstid. Målet for den norske militære tilstedeværelsen i Nordområdene har etter min oppfatning vært å gjøre alliansens forpliktelser så håndfaste og konkrete som mulig.
Det har kommet til uttrykk ved de amerikanske forhåndslagrene, gjennom årlige NATO-øvelser i Nord, gjennom et tett etterretningssamarbeid med våre viktigste alliansepartnere og en øremerking av allierte styrke for innsats i Norge.
Norge var en strategisk nordflanke for alliansen.
Utviklingen har imidlertid gjort at det stadig har blitt vanskeligere for Norge å få oppmerksomhet om særnorske syn i de allierte foraene.
Siden midten av 90-tallet har det vært en økende usikkerhet som har stilt Det norske forsvaret og embetsverket overfor kritiske spørsmål: er vi fortsatt utsatt for angrep på Norge, vil NATO-styrker nå fram i tide og vil hjelpen komme med tilstrekkelig tyngde og omfang? - Kunne det være slik at Russland klarte å få til konflikter som var for store for Norge, men som var for små for NATO, altså en bilaterialisering av konfliktpotensialet.
Forsvaret har derfor lagt en strategi med «Trip Wire Effect» hvor en bilateral konflikt med Russland eskaleres til et nivå hvor det ikke lenger er mulig for våre allierte samarbeidspartnere å sitte med hendene i fanget.
Samtidig venter alliansen at hvis vi skal vente å få støtte, så må vi også bidra ute, andre steder.
Sett i lys av hvorledes det strategiske konseptet utvikler seg, hvor de nasjonale hovedkvarterene muligens vil knyttes tettere opp mot NATOs kommandostruktur, så tror jeg at alliansen vil stille særlige forventninger til at Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) som ligger utenfor Bodø skal ha dyp og god innsikt i de særegne sikkerhetspolitiske problemstillingene i dette området som er del av NATOs nordflanke.
Forsvarets yteevne
Mitt kritiske spørsmål er: Forsvaret, er det godt nok, er det stort nok, sa Heier.
Det skal kunne opprettholde en selvstendig, nasjonal krisehåndteringsevne, samtidig som vi i år etter år skal kunne levere løpende bidrag til internasjonale operasjoner.
Dette er et retorisk spørsmål, for bevilgningene til Forsvaret blir stadig redusert, i konkurranse med andre formål som helse, omsorg, osv.
Jeg tror at hovedutfordringen fremover er at utenlandsoperasjonene er så forskjellige fra Forsvarets hovedoppgave hjemme. Operasjonene som utføres ved fronten bygger på en helt annen organisatorisk logikk. Det er ikke de konvensjonelle, tradisjonelle, organisatoriske strukturene som vi er trent og opplært til her hjemme.
Det fører til to ting: En fragmentering av den nasjonale forsvarsevnene og krisehåndteringsevne og det bidrar i vesentlig grad til en suboptimalisering av ressurser som i utgangspunktet er veldig knappe.
Den andre utfordringen er mangel på volum. Den handler om mangel på utholdenhet, evnen til å kunne holde operasjonene gående i dager og uker og måneder - i et veldig stort område, med til dels veldig krevende klimatiske forhold. Jeg tror den største utfordring er at Forsvaret er for lite til å gå ut over det som er dagens nivå, begrenset til fredstidsoperasjoner. Kommer vi bare litt ut over det, tror jeg et mange vil få overraskelser.
Skulle det bli en mindre russisk sabelrasling et eller annet sted i havområdene som vil generere litt mer døgnkontinuerlig bemanning, litt flere flytokt, litt flere sjødøgn for u-båtene eller litt mer synlighet fra brigadene på land, så vil det merkes etter kort tid.
Jeg tror det skjer en forvitring av den detaljerte sanntidsforståelsen og at det dermed blir et mye dårligere beslutningsgrunnlag, både for politiske myndigheter, for de militære lederne og for de taktiske styrkesjefene rundt om i området. Det er fordi det er mangel på personell som kan gjennomføre bærekraftige rotasjonsordninger til vedlikehold, ettersyn og alt dette som skal til for å holde ved like de tusenvis av små systemer som er avhengige av hverandre.
Den tredje utfordringen går på beredskaps- og reaksjonsevnen på land. Luftforsvaret og Sjøforsvaret er etter min oppfatning relativt gode. De har en innretning som gjør det mulig å reagere, men det stiller seg helt annerledes for Hæren som består av tusener av enkeltindivider som skal fungere samme i et knirkefritt maskineri.
Brigaden i Nord er satt opp med to vernepliktige bataljoner. Disse bataljonene kalles inn to ganger i året og må bruke ni måneder før de er operative og i stand til å løse krisehåndteringoppdrag. Etter de første seks månedene er de kanskje i stand til å løse enklere oppdrag. Det betyr at på landsiden i Nordområdene, vil det være store deler av året hvor Norge er uten er innsatsstyrke som kan håndtere en sikkerhetspolitisk krise. I store deler av året vil ingen av brigadens bataljoner vil være i stand til å løse oppgaver som vi selv har definert som viktige. Nytteperioden er med andre ord forholdsvis kort, i forhold til hva det koster og hvilken innsats som legges inn.
Dette er et beredskapsproblem som ikke harmonerer med det trusselbildet vi selv har lagt til grunn for forsvarsstrukturen, nemlig trusler som kommer på forholdsvis kort varsel, med høy intensitet og med kort tidsrom, i et avgrenset geografisk område.
Den strukturen vi har i dag er tilpasse en lang varslingsperiode, slik vi hadde under Den kalde krigen.
Forsvaret har god kjennskap til de utfordringen som finnes i fredstid. Men når det står at vi skal bli en tydeligere del av NATOs kommandostruktur, da tror jeg at de operative utfordringene vil bli ubehagelig store ved et avvik fra det vi kaller normalsituasjon. Utfordringen er å opprettholde et forholdsvis sanntids situasjonsbilde av hvordan situasjonen er. Deretter å løfte en militær konflikt opp på de alliertes bord.
Norske myndigheter vil bruke Forsvaret til alle slags oppgaver. Norske politikere ønsker en bredest mulig eksponering for å unngå at Norge skal bli marginalisert, her vi ligger i utkanten av Europa. Derfor er de aktive både i FN og i humanitære bistandsorganisasjoner.
Når styrker fra Hæren settes inn i kamp mot Taliban i Afghanistan, blir det med et ensidig militært tyngdepunkt. Denne erfaringen er ikke overførbar til nasjonale krisehåndteringsoppgaver: Internasjonale operasjoner går på bekostning av nasjonal forsvarsevne.
Tillit og forebygging i nord: Norge - Russland relasjonen.
Jeg tror det er viktig at vi diskuterer NATOs nye strategiske konsept og vår situasjon med naboskapet til Russland, sa Kristian Åtland. NATO refokuserer nå på sine kjerneoppgaver, inkludert forsvar av alliansens territorium, men også på å engasjere partnerne, i særdeleshet USA.
Det som står om Russland i konseptet er : «Strategic partnership of NATO with Russia and we will act accordingly, with the expectation of a postitive response from Russia»
Altså et strategisk partnerskap mellom NATO og Russland.
Vi forskere liker gjerne å definere begreper før vi starter på våre foredrag. Jeg ble gitt stikkordet tillit og tillitskapende tiltak. Tillit i denne sammenhengen betegner en situasjon der det foreligge en forventning om ikke-fiendtlig atferd mellom NATO og Russland.
Med Nordområdene mener vi typisk Barentshavsregionen og det norske interesseområdet som er større enn det området som ligger under norsk juridistiksjon. Det er klart at vi har interesse av det som skjer på Kola-halvøya. Jeg må også understreke at utviklingen i våre nære Nordområder påvirkes av utviklingen ellers i Arktis. Som Diesen var inne på, er stikkord: klimaendringer og issmelting. Vi snakker om kysttrafikk, oljevirksomhet og annen form for virksomhet.
Russlands forhold til Nato og Norge
Forholdet mellom Russland og NATO er bedre enn på lenge. USAs bilaterale forhold til NATO har fått en ny dynamikk etter skifte av president i USA. Obamas beslutning om å skrinlegge missilforsvar i Polen gir nye muligheter. Stikkordet er «Reset» - omstart - som ble brukt av Joe Biden for tre - fire år siden. START-avtalen som trådte i kraft 5. februar i år kommer til å redusere USA og Russlands arsenal av kjernevåpen med omtrent en tredjedel. Veldig mange positive ting har skjedd i forholdet mellom Russland og USA.
Forholdet mellom USA og Russland etter slutten på Den kalde krigen har vært som en berg- og dalbane, med oppturer og nedturer. Det er bare to og et halvt år siden alt militært samarbeid mellom NATO og Russland ble suspendert på grunn av krigen i Georgia. Vi hadde en lignende situasjon på med Kosovokrigen i 1999 og i forbindelse med Russlands krigføring i Tsjetchenia. Vi må vel belage oss på at det fortsatt vil bli både oppturer og nedturer.
Norges bilaterale forhold til Russland er svært godt. Delelinjeavtalen som ble undertegnet i fjor representerer på mange måter et kvantesprang i vårt bilaterale forhold til Russland. - Det er positivt i et sikkerhetspolitisk perspektiv, bra for stabiliteten i regionen og skaper større forutsigbarhet. Det betyr imidlertid ikke at behovet for militær tilstedeværelse i de nordlige havområder er borte. Det er andre vanskelig spørsmål i Nord, slik Diesen og Heier har snakket om. Svalbard er et stikkord.
Et interessant spørsmål er hvor sårbare vi er i forhold til svingninger i Russlands forhold til NATO og Vesten. Det er et globalt spenningsfelt i Nord: det som var Warszawapaktens forhold til NATO og Vesten, og det er et lokalt spenningsfelt i Norges bilaterale forhold til Sovjetunionen og senere Russland.
Under Den kalde krigen utviklet disse spenningsfeltene symmetrisk og mer eller mindre parallelt. Supermarkedskonfrontasjonen førte Norge inn i det globale spenningsfeltet, som en viktig aktør på alliert side. Dette skapte grunnlag for et lokalt spenningsnivå som i realiteten bare var en refleksjon av det globale spenningsfeltet. Positive og negative variasjoner i det globale spenningsfeltet førte gjerne med seg tilsvarende i det lokale.
Dette bildet har endret seg sterkt etter slutten på Den kalde krigen. For det første er begge disse spenningsfeltene blitt svekket. For det andre, og kanskje det viktigste, er disse spenningsfeltene blitt koblet fra hverandre. Det har det skjedd en bilateralisering av vårt forhold til Russland.
Skulle det bli en varig avkobling av det lokale spenningsfeltet fra det globale, vil det kunne bety at Russlands terskel for militær maktbruk overfor Norge senkes.
Russland vil nok likevel legge bånd på seg i en eventuell konflikt med Norge. Allianseforpliktelsene i NATO og de vestlige stormaktenes interesser vil ikke tåle russisk aggresjon mot et medlemsland.
Det ligger en iboende spenning i NATOs nye strategiske konsept. På den ene side et ønske om å refokusere på kjerneoppgavene definert i Artikkel 5, og på den andre siden ønsket om å engasjere Russland.
Legger vi opp til en overdreven tilstedeværelse av NATO-styrker i Nord, vil det i verste fall kunne utløse en russisk motreaksjon i form av en styrket russisk tilstedeværelse og dermed vanskeliggjøre partnerskapet med Russland.
Jeg vil si at NATOs nye strategiske konsept er i tråd med det vi ønsker å arbeide for, med kriseforebygging, refokusering på alliansens kjerneoppgaver og reintrodusering av regionalt ansvar for alliansens regionale kommandoer.
Alle statene rundt Polhavet understreker Folkerettens betydning. Det er viktig å understreke at partene er opptatt av å sikre sine økonomiske interesser og at dét kan føre til at det blir ulike tolkninger av Folkerettens bestemmelser.
Ansikter fra debatten 1
|
|
|
|
|
Konfliktpotensialet i de nordlige havområdene
Det er en del uløste juridistiksjonsspørsmål i Arktis, sa Åtland, men ikke nødvendigvis flere eller mer presserende enn i havområder av tilsvarende størrelse andre steder. Man ser for seg at det kan bli konflikter om: olje og gass, tilgang til marine ressurser (fisk), og tilgang til de stadig viktigere seilingsrutene. Jeg tror det er viktig at vi ikke hausser opp dette konfliktpotensialet. Realiteten er at Arktis og Nordområdene er en rolig del av verden og sannsynligvis kommer til å fortsette å være det. Hvis vi sier om igjen og om igjen at her blir det bråk, kan det bli en slags selvoppfyllende profeti.
Selv om den politiske situasjonen i Arktis skulle bli stabil og rolig – og kanskje spesielt da – kan vi se for oss en økning i andre utfordringer av betydning for vårt forsvar. Jeg tenker særlig på uønskede bieffekter av økende menneskelig aktivitet i disse områdene: økende skipstrafikk, oljevirksomhet. Et oljeutslipp vil kunne få fatale konsekvenser for den økologiske situasjonen i deler av eller i verste fall hele regionen.
Jeg tenker også på søk og redning, for eksempel hvis et cruiseskip skulle havarere i vanskelige områder, langt fra land.
Spørsmål om søk-, rednings- og bergingsressurser er noe som står sterkt på agendaen til våre politiske myndigheter. Man er i ferd med å inngå en avtale om det i regi av Arktisk Råd i rådets møte på Grønland.
Alle disse nye oppgavene krever en styrket tilstedeværelse på overvåkning, etterretning, kontroll med virksomheten, støtte til den sivile virksomheten og et intensivert samarbeid både nasjonalt og mellom landene som omgir Polhavet.
Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke må ta tiltak som kan bidra til en remilitarisering av regionen. Det er det siste vi ønsker oss.
Det er viktig å vise tilbakeholdenhet, men det må også gjelde for Russland. Det har Russland gjort ved flere anledning, blant annet under episoden med «Elektron», men det finnes også eksempler på det motsatte, blant annet episoden i fjor høst, hvor en amerikansk fregatt som hadde vært på flåtebesøk i Murmansk ble overfløyet i lav høyde av et russisk bombefly med åpne bombeluker.
Russland må tenke gjennom hva slags signaler de sender. Det er også Russlands ansvar å opprettholde lavspenning i Nordområdene.
Ansikter fra debatten 2
|
|
|
|
|
|
Tillit og tillitsskapende tiltak
Sett i forhold til NATOs virksomhet og Forsvarets løpende virksomhet, kan man si at hensikten med tillitskapende virksomhet er å hindre at normal, løpende militær virksomhet medfører frykt, spenning og misforståelser, sa Åtland. Tillit og stabilitet fremmes av stabile forventninger. Forutsigbarhet og utveksling av informasjon om egen intern virksomhet er viktig. Militære disposisjoner av kortere eller lengre varighet - særlig de som ikke er varslet på forhånd - kan bli oppfattet som en potensiell trussel mot andre staters sikkerhet og i verste fall utløse mottiltak av militær karakter. Dett er en høyst aktuell problemstilling i Nordområdene.
Tidligere brukte man også ordet «Krisestabilitet». Krisestabilitet kan fremmes gjennom tiltak og mest mulig direkte kommunikasjon mellom partene. Jeg tenker blant annet på den direkte kontakten som er etablert mellom Forsvarets hovedkvarter og deres kolleger på russisk side, Nordflåtens ledelse i Severomorsk, samt kontakten mellom Forsvarets operative hovedkvarter og FSB, Den føderale sikkerhetstjenesten som holder til i Murmansk.
Dette er et praktisk og intenst samarbeid som omfatter besøksutveksling, informasjonsutveksling og operativt samarbeid, blant annet de russisk/norske marineøvelsene som har vært holdt siden 1994
Vi må være følsomme i vår håndtering av eventuelle kriser som måtte oppstå på den delen av norsk kontinentalsokkel som ligger ved Svalbard og fiskevernsonene. Det ene er beskyttelse av nasjonale interesser, det andre - som kanskje er vel så viktig - er å hindre at det skjer en eskalering.
Dette er det viktig å få inn i Forsvarets skoler, slik at de kan trene på det. Dårlig krisehåndtering kan få store, alvorlige og langvarige konsekvenser.
Debatt
Foredragene utløste en livlig debatt, med mange spørsmål til panelet. Noen av svarene er en naturlig videreføring av innledningsforedragene og bakt inn i referatet der.
Mange av innleggene dreide seg om forsvarets yteevne, om bevilgninger og om organisering. Her er to av sakene:
Ansikter fra debatten 3
|
|
|
|
|
|
Bedre bruk av forsvarsbevilgningene
Min erfaring er at det er lite sannsynlig at man i nær fremtid vil gi Forsvarssjefen fullmakter til å overskride budsjettet, sa Diesen.
Vi kan sende fartøy, fly og hæravdelinger til kortsiktige og konkrete utenlandsoppdrag, men vi har ikke evne til å delta med langsiktig innsats som strekker seg over flere år. Det er politikerne som bestemmer hvor stort volum Det norske forsvaret skal ha. Forsvaret kan bare si at her er det sprik mellom hvor mye som bevilges til Forsvaret og de oppgavene som Forsvaret skal fylle. Den politiske ambisjonene for hva Forsvaret skal kunne gjøre er et politisk ansvar.
Det ser ut til å være umulig å få til sterkere prioriteringer i Stortinget mellom hva Forsvaret skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre, sa Heier. For det første har forsvarsgrenene alt for mye makt. De har ingen ting med langtidsplanlegging å gjøre og lager vanvittige scenarier og budsjettutredninger og bruker massevis av tid og ressurser på det. Utredningene de holder på med i Forsvarsdepartementet bygger på innspillene fra forsvarsgrenene som har laget sine planer uten å se forsvarsgrenene i sammenheng. Det også slik at de enkelte forsvarsgrenen har sterke kontakter i private næringslivsorganisasjoner, fylkesadministrasjoner og Stortinget som gjør at de kjører sine egne løp.
I dag bruker vi store ressurser på å utdanne vernepliktige, som vi etter en kort nytteperiode her hjemme ikke gjenbruker, hverken nasjonalt eller utenlands, sa Diesen. Vi kan ikke gjenbruke dem innenlands, rett og slett fordi vi ikke har mulighet til å utruste dem med materiell. Vi kan ikke sende dem utenlands, fordi vi ikke kan sende vernepliktige ut av landet. Hvis vi endret balanseforholdet mellom vervede og vernepliktige, kunne vi greie mer for en lavere kostnad, rett og slett fordi i dag har tilpasset oss et lite gunstig balansepunkt mellom vernepliktige, vervede, utstyr, osv.
Vi må slutte å tenke at det alltid er om å gjøre å skrape sammen flest mulig mennesker. Det er ikke der problemet ligger. Det er som når man skal bake boller. Oppskriften krever balanse mellom innsatsfaktorene. Man kan ikke få flere boller enn det mengden av den kritiske innsatsfaktoren tilsvarer. Det hjelper ikke å øke bemanningen hvis man ikke har materiell og utstyr.
Hva om teknologien svikter? - Ja, da går det galt. Det er et resonnement man kan anvende på hvert eneste teknologiske fremskritt. Man kan ikke bruke det til å reservere seg mot å ta i bruk fremskrittene innen militær teknologi. Ny teknologi innebærer nye muligheter og nye sårbarheter.
Nordisk Forsvarssamarbeid
Det er noe som heter Nordengruppen på departementsnivå, sa generalmajor(p) Tellefsen. Vi at Sverre Diesen, som forsvarssjef, gjorde aktive forsøk på å vise at forsvarssamarbeid mellom Sverige, Finland og Norge kunne gi bedre utnyttelse av forsvarsbevilgningene. Vi vet at jagerfly fra Norge, Sverige og Finland øver sammen engang i uka. Jeg vet også at den nye, britiske forsvarsministeren har anmodet om å få være med i denne Nordengruppen.
Tolv minutters flyvning fra Bodø ligger verdens største luftoperative øvingssystem, sa Heier. På ukentlig basis står finske F18, svenske JAS Gripen og norske F 16 sammen i integrerte operasjoner. Russerne ser på de tre landene og på disse operasjonene som én felles operatør som de må håndtere. Amerikanerne oppsøker denne gruppen fordi her er det realistisk forband å trene sammen med.
Økonomi er en viktig premiss for hva vi er nødt til å gjøre for å få en tradisjonell, sikkerhetsmessig dekning, sa Diesen. Det er ikke alle miljøer som har ønsket å ta det inn over seg ennå, men slik er det. Et eksempel er at økonomi tvinger de gamle rivalene Storbritannia og Frankrike til å dele på utgiftene til å bygge og drive hangarskip.
Vi har forsøkt å gjøre mer innen nordisk forsvarssamarbeid enn vi gjorde tidligere.
Økonomien er bestemt av hva våre politiker ønsker å bruke av penger på forsvar. Hvis vi mener at det ikke er bra nok, da diskuterer vi budsjettet og politikk og ikke forsvar. Den debatten krever at vi har andre til stede i salen.
Se også:
Spillet i nord. Ressurser og risiko.
03. november 2010
Et forsvar for fremtiden: Hvilke muligheter skaper et nordisk samarbeid?
22. april 2008
Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr Tømmeraas