Lavutslippsutvalget: Hva har skjedd

Lavutslippsutvalget; Hva har skjedd?

Paneldebatt med innledningsforedrag av professor Jørgen Randers.

I panelet stortingsrepresentantene Marianne Marthinsen(Ap) og Peter Skovholt Gitmark(H), samt generalsekretær Kåre Rygg Johnsen, Tekna

Frokostmøte Tekna Oslo og PF 27.november 2008

Lavutslippsutvalget som ble ledet av Jørgen Randers leverte sin innstilling høsten 2006. Utvalgets konklusjon var at det er fullt mulig å redusere de innenlandske utslippene av klimagasser med 2/3 innen 2050 og at dette hverken er dyrt eller vanskelig. (http://www.polyteknisk.no/Referater/Klimaproblemene-hva-boer-Norge-gjoere)

Det har nå gått to år og lite har skjedd. Jeg er skuffet over i hvor liten grad Det norske samfunnet har fulgt opp de 15 konkrete forslagene til tiltak som utvalget la frem, sa Randers. Jeg mener at klimaproblemet er forferdelig alvorlig, samtidig som det er meget enkelt å løse. Beslutningsproblemene er imidlertid så store at det nærmest er umulig å få på plass selv de enkleste tiltak. Jeg er skuffet over at ledelsen i Norge har valgt å satse på klimatiltak i utlandet frem for å ta tiltak i Norge.

Hvorfor kutte i Norge?

Storting og regjering har vært imponerende opptatt av klimaspørsmål, sa Randers. Det er etablert ambisiøse målsettinger for for kongerikets klimapolitikk. Vi har flotte mål, slik som å overoppfylle forpliktelsene etter Kyoto-avtalen med 10%. Likevel øker de norske utslippene av klimagasser. I stedet for å satse på utslippsreduksjoner i Norge, har Regjeringen valgt å betale for tiltak i utlandet.

De norske utslippene av klimagasser er forsvinnende små i global sammenheng og utgjør bare to promille av verdens samlede utslipp. Utslippene per hode er imidlertid blant de høyeste i verden og overgås bare av USA og noen gulfstater.

Hvis Norge, som et av verdens rikeste land velger å ikke begrense de innenlandske utslippene, så blir det langt merke til, sa Randers: Etter mitt syn vil vi ikke å få kinesere til å gå med på en klimaavtale, hvis ikke de rike landene går foran. I Norge slipper vi ut ca 18 tonn klimagassekvivalenter per innbygger, mens kineserne slipper ut 3 tonn. Vi kan ikke be kineserne om å begrense sine utslipp, hvis vi ikke reduserer våre. - Dermed blir det ingen løsning at Norge betaler for fullføring av vannkraftverk i Kina eller for etterisolering av skoler i Russland, eller for å plante trær i Tanzania, typiske tiltak som Finansdepartementet synes er en god løsning på klimaspørsmål.

Hva har skjedd ?

De samlede utslippene av klimagasser ligger nå over referansebanen. Det skyldes at utslippene fra olje- og gassvirksomhetene har hatt en kraftig økning og at det vært en økning i utslippene fra veitrafikk. Utslippene fra industri har imidlertid avtatt og ligger under lavutslippsbanen.BI har fulgt opp Lavutslippsutvalget og har laget en 60-siders rapport.

For å få en objektiv bedømmelse av hva som har skjedd i forhold til Lavutslippsutvalgets 15 forslag, laget BI en rundspørring hvor 120 personer som er engasjert i energi- og klimapolitikk ble bedt om å om å gi karakter fra 1 til 5:

• Er det fastsatt tilstrekkelig klare mål for tiltaket?
• Har man identifisert tilstrekkelige virkemidler?
• Er slike virkemidler i tilstrekkelig grad implementert?
• Har utslippsreduksjoner resultert?

Paneldebatt

Vi politikere er kontinuerlig utsattt for lobbying, sa Marianne Marthinsen. Derfor trenger vi referanser og glade for at BI har laget rapport om hva som har hendt siden Lavutslippsutvalget fremla sin innstilling. I tillegg til det etiske med å feie for egen dør, synes jeg det er viktig med innenlandske klimatiltak, fordi de kan fremme innovasjon.

Jeg er enig i at vi bør gå foran og vise vei, sa Peter Gitmark. Det er nettopp på innenlandske tiltak vi bør bruke pengene vår, i tillegg til å verne tropisk skog.

Hvor blir det av de grønne sertifikatene, spurte Berit Kvæven. De kommer, vi går nye runder for å finne gode løsninger svarte Marthinsen.

Når vi skal gjøre forandring, glemmer vi ofte at det er en treghet i det systemet vi har, sa Per Chr. Endsjø. Når vi nå skal stimulere norsk økonomi for å motvirke finanskrisen, gir det oss en mulighet til gjøre noe med infrastrukturen, slik at det blir enklere å gjennomføre forandringer. For eksempel kunne vi bygge bunkringsanlegg for LNG og dermed legge til rette for overgang til gassdrift av fiskebåter og båter i kystfart.

Vi kunne forsterke sentralnettet - fortsatte Endsjø - for å bedre sikkerheten, redusere overføringstap og legge bedre til rette for vindkraft.

Det snakkes mye om CO2-lagring, men det er fortsatt uklart om de potensielle deponiene er sikre nok. Får vi en halv prosent lekkasje i året, betyr det bare at vi kjøper oss litt mer tid, sa Endsjø. Hvorfor setter vi ikke inn større ressurser for å få avklaring?

Vi bør se på erfaringene fra oljesektoren, sa Kåre Rygg Johnsen. På starten av oljealderen i Norge var det få som trodde at vi kunne utvikle vårt eget teknologiske miljø. Samfunnsøkonomene sa at den nødvendige teknologien kunne vi kjøpe fra USA. Fremsynte politikere valgte å satse på å bygge opp et norsk oljemiljø. Miljøteknologi og fornybar energi kan bli like stort som oljesektoren. Jeg savner den samme satsingsvilje og forutsigbarhet hos politikerne i dag.

Jeg tror det er ekstremt viktig med politisk lederskap, sa Gitmark. Jeg mener at Norge skal være i forkant på miljøområdet, også av hensyn til norsk leverandørindustri. Det krever at vi tar et løft i forskning nå. I Norge er det alt for liten debatt om forskning og hva slags forskning som skal foregå.

Jeg tror at mange fikk øynene opp da FNs klimapanel la frem sin rapport høsten 2006, (http://www.polyteknisk.no/Referater/Climate-change-what-is-known-and-how-should-we-act), sa Marthinsen. Den høsten var det virkelig krisestemning. Da var folk villige til å ta stort ansvar og legge om sin livsstil. Men nå har det gått et par år og vi lever jo fortsatt. Nå har vi ingen følelse hos folk om at vi går løs på vår tids største utfordring. Kanskje skyldes det dette budskapet om at det er så lettvint og nesten morsomt og rasende billig og sånt. Det gjør det ikke lettere å drive politisk lederskap. Se på Sverige med Göran Persson som har fått gjennomslag for at her er det nødvendig å gjøre noe. - Som politikere må vi ta et kollektivt ansvar for politisk lederskap.

Panelet, fra v: Peter Gitmark, Marianne Marthinsen, Kjell Erik Saure, Kåre Rygg Johnsen, Jørgen Randers

Jeg er overrasket over at det er så liten fokus effektiviteten i energibærerne, sa Jon Samseth. For eksempel er fjernvarme en forholdsvis lite effektiv måte å distribuere varme til boligoppvarming. Det hadde vært mye bedre å si at elektrisitet er den beste og billigste energibæreren vi har, enten strømmen brukes i panelovner eller i varmepumper. Når det gjelder fornybar energi er det skapt helt urealistiske forventninger, som for eksempel å kjøre bil på solenergi. Det er neppe noen som vil være villige til å betale for det fornybar energi fra Norge vil koste. Det blir heller slik at våre naboer bygger kjernekraftverk og eksporterer strøm til oss.

Hvorfor går det så tregt?
Jeg tror det er vesentlig å finne ut hvorfor det går så tregt, sa Randers. Derfor er barriereforskning en av de tingene vi har tenkt å jobbe med på BI Hvorfor er det at ting ikke skjer?

I bunnen ligger nok at folk flest ikke er interessert i klimatiltak, fortsatte Randers. Foreslår du å øke energiprisen til det dobbelte - hvilket man absolutt burde gjøre – får du folket mot deg. Vi så reaksjonene da avgiften på bensin ble økt med fem øre. Vi kan ikke ensidig legge skylden på politikerne. De er veldig gode til å finne ut hva folk egentlig ønsker og å innrette seg etter det. Derfor er det behov for politisk lederskap, at noen politikere legger seg litt foran folkemeningen og prøver å trekke den i riktig retning.

Den andre grunnen til at det går så tregt, er at for hvert tiltak som foreslås er det en gruppe i samfunnet som taper, mens 99% har fordel. Da avgiften på SUV-biler skulle økes, gikk selgerne ut på gaten og demonstrerte om tapte arbeidsplasser. De kom på forsiden av Dagbladet, mens de 4,69 millioner som ville ha fordel av vedtaket forholdt seg tause.

Den tredje grunnen er mye alvorligere og nesten umulig å gjøre noe med, sa Randers. Den er at Norge styres av samfunnsøkonomer. Det er folk som har lært gjennom et langt liv, at dersom du har lite penger skal du alltid velge den billigste løsningen. Dette har de klart å spre til alt folket – og det lyder ganske fornuftig å være kostnadseffektiv. Men når de billigste løsningene ikke virker, hva skal man gjøre da? - Da skal man selvfølgelig velge en litt dyrere løsning som virker. Men det får du stort sett nei på i den mentale modellen til Finansdepartementet, hos Stoltenberg og hos de samfunnsøkonomene som styrer landet.

Ved BI er det opprettet et nytt professorat i klimastrategi med støtte fra Toyota. (www.climatestrategy.org ).

Referent: Nils Chr. Tømmeraas, bilder: Nils Chr. Tømmeraas