Kull - Europas "nye" energikilde?

Verdens energiforbruk fordobles hver 20. år og utslippene av CO2 vil øke med 60% frem til år 2030. Hvis vi skal ta IPCC, FNs klimapanel på alvor, blir det en klimakatastrofe om vi ikke reduserer CO2-utslippene slik at CO2-innholdet i atmosfæren stabiliseres.
Kyotoavtalen har ikke forutsett den sterke veksten i Kina, India, Brasil og Indonesia. Det må langt sterker virkemidler til, og avtalene må omfatte både industrilandene og utviklingslandene.
På kort sikt er det likevel forsyningssikkerhet som preger utviklingen. Europa importerer ca 50% av energibehovet. Importandelen ventes å stige til to tredjedeler innen 2030. Importavhengigheten for olje vil da ligge på 88% for olje og 81% for gass.
To tredjedeler av verdens oljeforsyning kommer fra MidtØsten, og hovedtyngden av verdens naturgassforekomster ligger i MidtØsten og det tidligere Sovjetsamveldet. Verdens forekomster av kull er langt bredere fordelt og 90% av forbruket skjer innenfor produksjonslandets grenser. Derfor bygges det stadig nye kullkraftverk, både i EU, i USA og spesielt i Kina. På verdensbasis ventes det en økning i kullforbruket til elektrisitetsgenerering på 60% innen 2030.
Verdens kullreserver er store og tilstrekkelige til å dekke dagens forbruk i 300 år.

Renessanse for kjernekraft?

I dag kommer vel 85% av verdens primærenergi fra fossile brensler, andelen ventes å øke opp mot 90% innen 2050.

Kullkraftverk produserer i dag ca 40% av all elektrisitet. Det ventes vekst i gasskraftverk, men fortsatt vil kullkraft være størst. Vannkraft og kjernekraft er omtrent like store og står til sammen for omtrent en tredjedel av elektrisitetsproduksjonen. Bidraget fra alternative energikilder er marginalt, og det vil det også måtte være i 2050, sa Bendiksen.
Utslippene av CO2 per kWh er mer enn dobbelt så høye fra et kullkraftverk som fra et gasskraftverk. Derfor er det spesielt bekymringsfullt at Kina bygger kullkraftverk som er enkle og billige, men som har lav virkningsgrad.
I Frankrike dekker kjernekraft omtrent 80% av elektristetsproduksjonen. Prisen er konkurransedyktig med kraft fra varmekraftverk.
Kjernekraft er langt mer robust mot økning i brenselpris enn f.eks gasskraftverk. En dobling av gassprisen gir 75 % økning i elpris, mens en dobling av prisen på uran bare slår ut med 5% i elpris.
Det er rikelig tilgang på spaltbart brensel, og det er enkelt å lagre brensel for flere års drift.  Kjernekraftverk har ingen utslipp av klimagasser.
Det er derfor mange gode grunner til å satse på kjernekraft,  slik de gjør i Finland og i Asia. I India er i dag ca 3 % av elproduksjonen fra kjernekraft. Det er planer om å tidoble kapasiteten i løpet av to tiår og deretter en ny tidobling frem til 2050. Da vil kapasiteten være  230 000 MW. I Japan og Indonesia bygges det nye kjernekraftverk.
I industrilandene har det vært tabu å snakke om ny kjernekraft, men hensyn til forsyningssikkerhet og frykten for klimakatastrofe kan snu bildet raskt. Kanskje er det på tide å av-demonisere kjernkraften, sa Bendiksen.

Utfordringen ligger i utviklingslandene.

Det som gjør klimautfordringen ekstra vanskelig er at veksten i energiforbruk kommer i utviklingslandene. I de siste 20 årene var over halvparten av veksten  i OECD-området. I kommende 20 år vil over 90%  av veksten gå med til økt levestandard i Kina og India, Brasil, osv. Det er i praksis ingen vekst i den industrielle verden lenger.
Veksten i elproduksjon i OECD-området var stort sett basert utelukkende på beste teknologi. Virkningsgraden for gasskraftverkene økte fra 40%  til 60. 
For de beste kullkraftverkene er elektrisk virkningsgrad nær  40%. På verdensbasis ligger den på godt under 30%.

Moralen er, hvis veksten skal dekkes av kullkraft - og det skal den for eksempel i Kina - så er avgjørende at det brukes beste tilgjengelige teknologi.  Kina alene vil stå for 60% av økningen i verdens kullforbruk de neste 20 - 30 år. Hvis vi ikke gjør noe, vil CO2 utslippet i Kina, India, Brasil, Indonesia osv  eksploderere. I Kina alene vil det tredobles. Dette er den egentlig utfordringen.

Deponering av CO2 eller kjernekraft?

Det er bare en verdensomfattende katastrofe som kan stanse økningen i energiforbruk, sa Bendiksen. Hvis vi vil unngå at polarisen smelter og verdenshavene stiger med 70 cm, må vi stabilisere CO2-innholdet i atmosfæren. Det krever en drastisk reduksjon i CO2-utslipp. Hvis energien fortsatt skal komme fra fossilt brensel, må vi innen 2050 ha utviklet teknologi for å fange opp og deponere 15 - 20 milliarder tonn CO2 hvert  år.
For å få det til må vi sette en tilstrekkelig høy pris på utslipp av CO2, for eksempel 50 USD/tonn, og det må gjelde både industri- og utviklingsland, selv om innføringen kan komme 10 - 15 år senere i U-landene enn i I-landene.
Vi har ikke ferdig utviklet teknologi, og vi har ikke full oversikt over risiki og mulige skadevirkninger. Vi vet heller ikke om det er mulig å få til et globalt system som håndterer dette enorme volumet av CO2.
Vi kan velge å fange opp og deponere CO2 fra fossilfyrte varmekraftverk eller vi kan gå over til kjernekraft. Her er det ingen enkel og billig løsning.
Det største hinderet for kjernekraft er den offentlige opinion. Sikkerheten er blitt bedre, og egentlig har vi ikke hatt mange store kjernekraftulykker. Det er bare Tsjernobyl som er klassifisert som katastrofe. Andre uhell ved sivile kjernekraftverk har ikke ført til utslipp av betydning.
Vi har nå 40 års erfaring med sivil kjernekraft, og teknologien er langt utviklet. Men de fleste kjernekraftverk er 30 til 40 år gamle, og de er ikke idiotsikre. Skulle vi få en ny kjernekraftulykke, vil kjernekraftutbyggingen stoppe opp. Her er det nulltoleranse.

Ny teknologi og nyeste teknologi.

Både innen kullkraft, gasskraft og kjernekraft er det utviklingsprosjekter som kan bidra til økt virkningsgrad, lavere utslipp og økt sikkerhet. Problemet er at dette tar tid. Idealet er fusjonsreaktoren. Den lover nullutslipp og at energibehovet til en EU-borger kan dekkes fra deuteriuminnholdet 500 liter sjøvann. Problemet er at forskerne sier at det er 30 års utviklingsarbeid frem til en funksjonsdyktig prototyp. Det sa de også i fjor og hvert år tidligere.

Hele tiden må det bygges nye kraftverk for å dekke etterspørselen. Det er viktig at beste tilgjengelige teknologi blir brukt. Levetiden for et kraftverk er 30 - 40 år eller mer, og det er både kostbart og vanskelig å oppgradere eksisterende verk.
Vi kan ikke stoppe utviklingen i U-landene. De trenger energi for å øke sin levestandard. Det er ikke de som bruker for mye energi, det er I-landene.
Vi kan ikke stoppe Kina i å bygge kullkraftverk. Utfordringen er å få  Kina til å dekke sitt kraftbehov med lavest mulig utslipp av klimagasser.
Det kan vi gjøre gjennom å bidra til at Kina og de andre U-landene velger nyeste og beste tilgjengelige teknologi.

Kullkraft er kommet for å bli. Det er "Store Norske" også.

Kull er billig, kull er tilgjengelig, kullkraftverk er kjent og rimelig teknologi. Uansett hvilken pris det blir satt på CO2-utslipp, tror jeg kull vil være konkurransedyktig med gass, sa Hermansen. Det er enklere å fange opp klimagassene fra et kullkraftverk enn fra gasskraftverk.
I et moderne kullkraftverk oppnås det en samlet virkningsgrad på 85%.
I Tyskland bygges det nå 19 nye varmekraftverk. Ni er gasskraftverk og ti er kullfyrte kraftverk.

Vi i Store Norske Spitsbergen Kulkompani tror på fremtiden for kull. Produksjonskapasiteten er vel 3 millioner tonn per år. Omsetningen er ca 1,5 milliarder NOK og vi er ca 250 ansatte. Store Norske er verdens mest effektive gruveselskap, målt i produksjon per ansatt. Fra å motta driftsstøtte fra staten på 100 millioner NOK per år, er nå underskuddet snudd til et overskudd før skatt i 2004 på  216 millioner NOK.

Møteleder: Per Anker-Nilssen

Nyttige lenker:

Store Norske Kulkompani
www.snsk.no/internet/

Institutt for energiteknikk, IFE
www.ife.no/

FNs klimapanel, IPCC
www.ipcc.ch/

CO2-fangst og deponering
www.ipcc.ch/activity/ccsspm.pdf

Kjell Bendiksen: Norges fremtidige energiforsyning
www.ife.no/filer/Nyhetsfil/ntava_kb_100905/fss_download/Attachmentfile

Referent: Nils Chr. Tømmeraas.