Hvordan påvirker globaliseringen utviklingen i Kina?

Hvordan påvirker utviklingen globaliseringen i Kina?

Paneldebatt med innledningsforedrag av forsker Harald Bøckman, UiO, professor Arne Jon Isachsen, BI og styremedlem Gerhard Heiberg, IOC.

Forlegger Hans Butenschøn leste kinesisk lyrikk.
Møteleder: seniorforsker Gørild Heggelund, FNI.

Bare Kina kan redde kapitalismen?

Bare sosialismen kan redde Kina var slagordet da Mao kom til makten i 1949. Noen spøkefugler i Kina har ajourført det slik, sa Harald Bøckman:

•1949: ”Bare sosialismen kan redde Kina”
•1979: ”Bare kapitalismen kan redde Kina”
•1989: ”Bare Kina kan redde sosialismen”
•2009: ”Bare Kina kan redde kapitalismen”

Kina har sett på seg selv som verdens sentrum, som Riket i Midten. Det gjorde også de andre oldtidskulturene. Det spesielle med Kina er at denne forestillingen varte i 2000 år, helt frem til keiserdømmet falt i 1912. I dag er Kina det eneste imperiet som er intakt – som en folkerepublikk med de utfordringen det medfører. Kineserne er solipsistiske – de mener at de kan bare forstås ut fra sine egne referanser.

Hans Butenschøn sa det slik:

Det er meningsløst å tro at vi kan forstå kinesisk kultur ved å ved å studere kultur - Kina har verdens største kultur. Men det er meningsfullt å la oss berike av kinesisk kultur og kunst, og det er vesentlig at vi kan vise respekt for denne kulturen når vi har med kineserne gjøre. Dessuten tror jeg at det er livsviktig for vår egen kultur at ikke minst våre ledere forstår mest mulig av denne store kulturen, når den globaliserte virkelighet slår inn som en realitet hos oss. Butenschøn leste dikt fra fire kinesiske dynastier, fra Konfutse (500 fvt) og frem til vår tid.

Den økonomiske veksten i Kina har ligget på ca 10% de siste 30 årene. Likevel er Kina et fattig land, sa Arne Jon Isachsen. Veksten har vært stor, men startpunktet var lavt.

Forutsatt at Kina klarer å beholde politisk stabilitet kan veksten i BNP fortsatt ligge på 8 – 9% per år i 20 til 30 år fremover, sa Gerhard Heiberg. Kina har store valutareserver og et voksende innenlandsmarked. Kinesiske bedrifter er nå i ferd med å kjøpe opp bedrifter i USA og Europa, og kineserne investerer i infrastruktur i Afrika og i MidtØsten. Kina er i ferd med å flytte verdens tyngdepunkt fra Vesten til Østen. Vesten 500 års hegemoni er over, sier kineserne.

OL i Beijing – Kina som kulturnasjon.

Åpningsseremonien fra de olympiske lekene er kanskje det sterkeste eksemplet på hvorledes kineserne vil presentere seg som en gammel kulturnasjon – en demonstrasjon av myk makt, sa Bøckman. Det er interessant at man hopper fra 1600-tallet og rett til dagens populærtema.

Uansett hvordan man ser på det, så var OL i Beijing en fenomenal suksess, for Kina, for verden, for IOC og for alle som var involvert, sa Heiberg. En kanskje enda større suksess for Kina var Paralympics som fulgte etterpå. Den ga større forståelse for og håp om en bedre hverdag for de nærmere 80 millioner handikappede i Kina.
Hvorfor søkte Kina OL? Jeg ser to grunner, sa Heiberg: For det første ville man prøve å samle befolkningen rundt en stor begivenhet, 1,3 milliarder mennesker fordelt på 56 tidligere kalt minorities, nå heter det ethnic groups. Dette var en enestående anledning til å få samlet befolkningen. Siste gang var for over 70 år siden, da Mao hadde sin lange marsj og samlet Kina til ett rike.

OL var en enestående suksess. Åpningsseremonien ble sett av 86% av kineserne, nærmere en milliard mennesker.
Den andre grunnen til at Kina søkte OL, er at de så på dette som en mulighet til å bli en del av verdenssamfunnet og til å delta på lik linje med andre nasjoner og å være med på å ta ansvar.

Det blåser en kulturnostalgisk vind over Kina i dag, sa Bøckman, dels initiert av Partiet for å disiplinere befolkningen, dels drevet av et behov for kulturelle ankerfester i en stadig mer turbulent verden. Ironisk nok ble nettopp den tradisjonelle kulturens sterke hegemoni sett på som årsaken til Kinas tilbakeliggenhet av reformatorer rundt forrige århundreskifte, og spørsmålet om den tradisjonelle kulturens rolle i landets framtid diskuteres friskt.

Kina har opprettet 60 Konfutse-institutter rundt om i verden, der det tilbys kurs og undervisning i kulturkunnskap og språk. En av dagens ledende ideologer, Zheng Bijian, ser for seg framtidas Kina som en moderne sivilisasjon kjennetegnet av en distinkt kultur og med en viss velferd.

Hundre års nasjonal skam
Kolonialmaktene England, Frankrike og USA dominerte Kina fra Opiumskrigen i 1839 til Mao tok makten i 1949. Kineserne kaller dette «Hundre års nasjonal skam».

Det var imidlertid ikke slik at Kina tidligere hadde vært et lukket land, sa Bøckman. På 1500 og 1600-tallet hadde Kina større innenrikshandel enn Europa, og landet ble trukket inn i et globalisert handelsnettverk. Varene var porselen, silke og the – betalt med sølv og etter hvert med opium. Også den gang hadde Kina et betydelig overskudd på handelsbalansen. Fra ca 1830 var handelsoverskuddet blitt så stort at kolonimaktene måtte gjøre noe for å snu pengestrømmen. Det førte til opiumskrigen i 1839. Nå er Vestens 500 år over, sier kineserne. Med det 21. århundre har forholdene vendt tilbake til det normale. Men minnet om kolonimaktenes dominans er ikke borte.

Økonomisk stormakt?

Til tross for den sterke økonomiske veksten er Kina fortsatt et fattig land, sa Isachsen. Det er velstand og middelklasse langs kysten og fattigdom inne i landet. 55 – 60% bor på landet og har en levestandard som vi ikke kan tenke oss, og forskjellene er økende. Målt på en skala fra 0 til 100 har forskjellen økt fra 25 for 30 år siden til 45. I Norge har den steget fra 28 til 30. I USA er den 40. Kina har altså gått fra et samfunn som var mer egalitært enn det norske, til et som har større forskjeller enn i USA.
Vi snakker om Kinas store vareeksport, men eksporten utgjør bare 6000 kr i året per innbygger. I Norge er eksporten 110 000 kr per innbygger – olje og gass holdt utenfor.

Den arbeidsføre befolkningen i Kina topper seg i 2010. Ettbarnspolitikken har gitt et vindu med «gratis lunch». men så kommer boomerangeffekten. Kina vil få veldig mange gamle i forhold til arbeidsføre. I dagens Kina er det seks arbeidstakere per pensjonist. Det faller til to i 2050 og vil gi mindre fart i økonomien. Men så er det også slik at pensjonistalderen er ca 51 år, offisielt 55 år for kvinner og 60 år for menn. Derfor har Kina en arbeidskraftreserve ved å øke pensjonsalderen, etter hvert som levestandarden og dermed levealderen øker.

Dessuten er det slik at de som går ut av arbeidslivet har veldig mye dårligere utdannelse enn de som går inn. Det gir også økonomisk uttelling. Endelig har Kina i dag 300 millioner bønder som dyrker omtrent like mye jord som to millioner amerikanske bønder.
Det er derfor en stor reserve av arbeidskraft på landsbygda. Vi ser det i form av verden største folkevandring noen sinne – 12 – 15 millioner kinesere er hvert år på vei inn til byene. Denne arbeidskraftreserven borger for økonomisk vekst, men er også et problem. De som kommer til byene ikke har samme rettigheter som de som bor der.

60% av Kinas befolkning er stort sett bønder, mens det i Vesten er 5%. Det er årsaken til folkevandring til byene, sa Heiberg. Den skjer forholdsvis raskt, og man klarer ikke å ta unna. Men det viser også at man er seg dette bevisst, og at man må nærme seg amerikanske standarder også i jordbruket. For tre år siden tjente 300 millioner kinesere to dollar per dag eller mindre. Nå er det en million kinesere som kommer ut av fattigdommen hver uke. Det vil gi en enorm økning i kjøpepress, hvis disse får lov å bruke pengene slik de selv ønsker.

Så har vi investeringen som skal skje i infrastruktur. Flere hundre milliarder dollar skal inn i infrastruktur for å bedre konkurransekraften for kinesiske bedrifter. For å illustrere kappløpet med USA: Kineserne sier med et smil: Siden 2001 har amerikanske investeringer gått til bekjempelse av terrorisme. Våre investeringer har gått til utbygging av infrastruktur, så vi nærmer oss også amerikanerne også der. Det passer oss veldig bra at amerikanerne fører krig i Irak og Afghanistan. De kaster pengene ut av vinduet og oppnår ingen ting.

Fra v. President i PF Sissel Rogne, Arne Jon Isachsen, Gerhard Heiberg og møtelederen Gørild Heggelund

Kineserne sitter igjen med en voldsom selvtillit etter OL. Det er ikke på noe område de føler seg underlegne: Vi kan kappes med alle på alle områder og sånn sett gir dette oss en enorm styrke fremover, sier kineserne.

Vi kan se er at Kina er ute på en lang, lang reise. De har tilbakelagt mye, men har fortsatt en lang vei foran seg. Selvtilliten etter OL gjør at toget kommer til å gå enda mye raskere, sa Heiberg.
Det er sagt at Kina skal ha et fredelig forhold til USA, men det er ingen tvil om at Kina er i kappestrid og skal slå USA, helst på alle områder. Ved OL i Athen hadde man en medaljefordeling hvor USA var nummer én, Russland to og Kina tre. Det skulle kineserne gjøre noe med! Ved OL i Beijing ble Kina nummer en, USA nummer to og Russland nummer tre.

Kina er en status quo-nasjon, sa Isachsen. Kina har vært veldig flinke til å ta til etterretning hvordan det internasjonale systemet er og tilpasse seg best mulig. Vi så det tydeligst i desember 2001. Da ble Kina medlem av WTO. Det gjorde de, både fordi det da blir lettere å motta utenlandske investeringer, lettere å forhandle osv, men også fordi de dermed påla seg selv en utenforstående dommer nå når Kina valgte å skifte kurs til en markedsøkonomi. Lederne sa at om fem år, i 2006 ville banker fra utlandet få anledning til å etablere seg ganske fritt i Kina.

Det betød at de kinesiske bankene, som bare var utbetalingskontor til statseide foretak, forsto at de hadde et tidsvindu på fem år for å få orden på saker og ting. Kineserne satte seg i en situasjon hvor de visste at om fem år er det game over, og vi må bruke tiden. Den tiden brukte de utrolig dyktig og endte med å invitere inn Bank of America, Goldman Sachs, osv til å være strategiske partnere og lære kineserne bankhåndverket. Det er smart og samtidig kan disse partnerne ha maksimum 20% av aksjene – så det er fortsatt solid statlig eierskap.
Man kan lure på hva det er som gjør at disse utenlandske bankene går inn, men investeringene har gitt god avkastning. De har kjøpt aksjer for 11 milliarder dollar og de er kanskje verd 50 nå. På den andre siden har kineserne kjøpt aksjer i Morgan Stanley for omtrent 50 milliarder USD og de er verd 11 nå – så tallene har ikke akkurat gått kinesernes vei.
Utgangspunktet for globalisering er enkelt. Kinesiske bedrifter har kapital. De tjener enorme beløp på hjemmemarkedet, de er beskyttet og kan bruke penger til å etablere seg i utlandet.

Kineserne er litt skremt av styrken av finanskrisen i Vesten, men det kommer ikke til å stoppe dem.
Kina ønsker å bli tatt på alvor og bli sett på som en aktør som fortjener å være med i det gode selskap. Vi ser at kineserne har lagt frem en finanspolitisk stimulanspakke på 586 milliarder dollar. Det betyr kort fortalt at Kina vil øke sine utgifter på statlig hold med tilsvarende 14% av BNP på to år. Det er 7 – 8 % per år og er veldig veldig mye, sa Isachsen. USA la frem en pakke på 500 milliarder dollar på ett år. Det er ca 4% av BNP. Det er også mye. Poenget er at Kina er seg sitt ansvar bevisst. Det er viktig at kinesisk etterspørsel holdes oppe når etterspørselen etter kinesiske varer går ned i andre land. Hvis kinesiske husholdninger blir tryggere på fremtiden vil de spare mindre og dermed bruke mer. Det vil gi rom for at amerikanske husholdninger kan spare mer. Da vil summen være konstant og holde verdensøkonomien tikkende.
I 1996 fikk Kina en valutakurs på 8,28 yuan per dollar. Prisen sto fast frem til juli 2005. Da var konkurranseevnen bedre enn den burde være. Derfor startet Kina en gradvis oppskriving. Idag koster en dollar 6,63 yuan. Jeg tror at yuanen fortsatt vil styrke seg, sa Isachsen.
Det som er viktigere er at det private konsumet i Kina øker. I samme grad som det øker, går handelsoverskuddet ned. Det primære er ikke valutakursen, men det er realøkonomien. Kina er i farta når det gjelder å stimulere privat etterspørsel. Det er ikke i Kinas egen interesse å bygge opp produksjon av varer og tjenester uten å bruke noe selv. Jeg tror at denne utviklingen vil gå seg til fortere enn det mange tenker. Vi ser allerede tegn på det.

Panelet, fra v: Harald Bøckman, Arne Jon Isachsen, Gerhard Heiberg

Legend, Lenovo – IMB - et eksempel
Også i bedriftene føler man denne selvtilliten som OL har skapt, sa Heiberg. Ambisjonene er nå ikke å eksportere mer og mer. Nei, sier bedriftene, vi har tjent nok på hjemmemarkedet. Nå skal vi ut, med myndighetenes hjelp, og kjøpe opp bedrifter i Europa og USA. Intet passer bedre enn at bedrifter og banker har problemer i Vesten. Vi har penger og det blir sett på som en stor hjelp når vi kommer. Samtidig oppnår vi vår målsetting å kunne konkurrere med USA, og så sakte men sikkert overta hegemoniet. Det er en drive som er utrolig sterk i Kina.

Jeg var borti den første bedriften som prøvde dette. Det var en PC-leverandør som het Legend. Etter en diskusjon med styret ble vi enige om at den må skifte navn. Det ble Lenovo. bedriften ville ikke bare bli inetrnsjonal, den ville bli global. Fremdeles var ikke navnet godt nok. Så gjorde man en genistrek som jeg må få lov å si at jeg var med på. Bedriften kjøpte PC-divisjonen i IBM. Amerikanske myndigheter sa først nei. Det førte til at navnet Lenovo ble veldig godt kjent. Men så sa myndighetene til slutt ja. Nå er bedriftens verdens tredje største leverandør av PC, etter Hewlett Packard og Dell.(http://www.pc.ibm.com/no/lenovo/about/companyhistory.html?no ) Dette har skapt en presedens for kinesiske bedrifter.

Kineserne er jo pragmatikere – Viktige spørsmål for Lenovo var: Hvor skal vi ha hovedkvarteret, hvor skal vi ha salg og markedsføring, hvor skal vi ha forskning og utvikling? Hovedkvarteret ble lagt til USA. Fremdeles er det viktig for å fremstå som en internasjonal virksomhet. Salg og markedsføring ble også lagt til USA, for der kan man mer om internasjonal markedsføring enn vi kan, sa kineserne. Men forskning og utvikling skal vi ha i Kina, for vi er kommet mye lengre. Amerikanerne sitter med en masse ballast fra tidligere. Vi har utdannet unge dyktige folk. Vi er mye bedre til å håndtere fremtiden enn amerikanerne på dette området. Så langt har dette vist seg veldig bra valg.

Nå står en strøm av kinesiske bedrifter i kø for å komme ut og de fleste sier rett ut: Vi vet ikke hvordan. Du må hjelpe oss med både strategi og kontakter. Det er samme problemstilling enten det er China Mobile som er verdens største mobilselskap eller andre. Men kinesiske bedrifter kommer til å komme både til Europa og til USA.

Nykolonialisme?
I forhold til USA har Kina valgt å holde en lav profil. Kina går inn i Afrika og bygger infrastruktur, jernbaner, veier, stadion, sykehus, Hensikten er selvfølgelig å få tilgang til å ta ut råvarer, olje, gass mineraler og metaller. Jeg har snakket med afrikanske statsledere som sier at de er meget fornøyd, sa Heiberg. De sier at dette er noe annet enn kolonialiseringen fra europeerne. Det var ren utbytting.

Kineserne tar ut det vi har av råvarer, men de legger igjen infrastruktur. Derfor er vi langt mer fornøyd med kineserne enn med europeerne.

Kineserne prøver nå å gå inn på samme måte i MidtØsten. Amerikanerne kriger. Kineserne holder en relativt lav profil og inngår avtaler med land i MidtØsten for å sikre seg olje og gass.

Kineserne er også i SydAmerika og kommer til å gjøre akkurat det samme her.

Kinesernes primærområde er selvfølgelig områdene rundt Kina. Det er en sterkt villet politikk å bedre forholdet til Japan til SydKorea – NordKorea snakker vi ikke om. Det regjerer de allerede. Selvfølgelig er forholdet til India viktig .

Kina konkurrerer med USA, men her er det snakk om å få flyttet verdens tyngdepunkt fra vest til øst. Det går i den retningen, spesielt når landene i Østen holder sammen.

Å skyte nesehorn med sprettert
Kina er veldig opptatt av å ha et veldig godt forhold til USA. Jeg var nettopp var i Kina og snakket med en kinesisk kollega, sa Isachsen. Han var veldig klar på at Kina er veldig lite, militært sett. Det er to millioner mann under våpen. Det er en stor landbasert styrke, men Kina har ikke noe å stille opp med av marine eller luftvåpen i forhold til USA.
Det militære bildet er helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Når du er i USA, får du følelsen av at Kina puster USA i nakken når det gjelder våpenkappløp. Når du er i Kina får du følelsen av at deres styrke i forhold til USA er som å skyte nesehorn med sprettert. Uten å kunne bedømme realiteten, er det spennende å se de ulike oppfatningene. De er i seg selv er en realitet som kan ha betydning.
På havet er USA enerådende. USA holde Malakka-stredet åpent og holder ro og orden ute på Stillehavet. Dette er kineserne avhengige av og er derfor ikke uinteressert i at USA har en militær kapabilitet på dette området. Hvis Kina begynner å bygge opp en marine – og det kan godt tenkes at de vil, fordi det vil gi dem prestisje og gjøre lederne populære i Kina – da kan det bli vanskeligheter med USA.

Demokrati i Kina.
Ord betyr ikke alltid det samme i forskjellig kulturer, sa Isachsen. Har vi en klar formening om hva demokrati er? Vi rekker opp hånden hvert fjerde år og sier heia Jens eller heia Kjell-Magne eller Siv. Dermed har de vi har valgt fått legitimitet og makt.

I Kina snakker man også mye om demokrati, men innholdet i ordet er helt annerledes. Min forståelse er at de mener at demokrati betyr at de er fri til å reise hvor de vil, de kan bo hvor de vil og de kan gå på skole hvor de vil – og de kan nesten si hva de vil. Dette er helt nytt.

Kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976 er et tema som er helt bortenfor vår fatteevne – tror jeg. Jeg tror ikke vi kan forestille oss hva som foregikk. Hvis du har gjennomlevd en slik anarkistisk periode, hvor det gjaldt å rive ned, så er nok en følelse av å kunne snakke fritt, flytte fritt, få pass og kunne reise hvor du vil, høyt verdsatt og sett på som demokrati.

Vi sier at vårt demokrati innebærer en deling av makten mellom en lovgivende, den utøvende og den dømmende, fortsatte Isachsen – I Kina arbeider man hardt for å bygge opp en dømmende funksjon. I 1978 var det to Law-schools, nå er det 300, så det lages jurister i lange baner. Kina ønsker å være et lovstyrt samfunn, der rettsapparatet er en selvstendig aktør. Det kan du ikke få hvis du vil ha et ett-partisystem som betinger seg rett til å stå over lovverket. Vil kineserne komme dit at partiet i vil være underlagt lovene, eller vil partiet i siste instans stå over loven, slik de fleste kinesere mener at det er nå?

Kineserne forsøker å få til en maktfordeling, uten å ha et demokrati i vår betydning. I det kinesiske marktapparatet er det er syv nivåer, med landsbyen som det laveste og presidenten på toppen. I dette systemet ønsker kineserne at det skal være ansvar og myndighet begge veier. Hvis du er sjefen i provinsen, er du utnevnt av regjeringen og er ansvarlig overfor regjeringen, men du er samtidig andsvarlig overfor dine sideordnede og dine underordnede nivåer. Du skal ikke bare kunne tre beslutninger ned over hodet på dine underordnede. Dette arbeides det med. Vi kan se det som et forsøk på demokrati med kinesiske kjennetegn. Årsaken er ikke at de kinesiske lederne vil innføre demokrati, men å bevare kommunistpartiets monopol på makten. Partiet er interessert i politiske reformer fordi det må til for å bevare legitimiteten og stabiliteten til partiet.

Hva er kvintessensen av demokrati – hva er det viktigste med demokrati? Den østerrikske filosofen Karl Popper mener at det viktigste ved demokratiet ikke er å velge de beste lederne, men å bli kvitt de dårligste. Demokrati er en dannet måte å bli kvitt ledere på.

Det er litt artig å diskutere med kinesiske toppledere om hva er demokrati, sa Heiberg. De smiler og viser til USA og sier at hvis du ser godt ut, kan du ende som guvernør i California eller sogar som president. Hva slags demokrati er dette?

I Kina tar vi de unge, dyktige menneskene og sender dem ut i provinsen. På den måten utdanner vi dem. Så plukker vi sakte, men sikkert ut de beste og kjører dem frem som ledere i Kina. Dette har vi god erfaring med. Vi vet at de blir sittende i et visst antall år og så blir de skiftet ut i rolige, ordentlige former. Det er vår form for demokrati.

Det er riktig som det ble sagt at vår form for demokrati prøves ute på landsbygden. Det er ikke for å prøve ut et demokrati, men for å motstå korrupsjon. I Vesten leser vi om at det er et antall tusen oppstander rundt om i Kina hvert år. Disse er ikke mot sentralregjeringen men mot de lokale regjeringene hvor det hersker korrupsjon. En måte å unngå korrupsjon på er at de lokale lederne skal gjenvelges hvert fjerde eller femte år. På den måten blir man kvitt ledere som er korrupte og tar i mot bestikkelser.

Menneskerettigheter i Kina

Jeg synes at menneskerettigheter burde hatt en mye større plass i dette møtet, sa Peder Giertsen, formann for Nettverk for Menneskerettigheter i Kina. Da tenker jeg ikke på menneskerettigheter som retten til å reise og sånt, men at man torturerer folk, til og med til døde, for deres overbevisning. Noen tror at de var før. Under Kulturrevolusjonen foregikk det for åpen scene. Det fortsetter også nå. Kulturen i Kommunistpartiet er den samme. Nå gjør de det bak bambusteppet. Det er kanskje den forskjellen som globaliseringen har ført til for Kina, at de har måttet gjemme bort tortur og henrettelser fordi verden ikke godtok det.
Vi har satt tortur og dødsstraff på agendaen siden Kina fikk OL i 2001, sa Heiberg. Jeg har vært involvert i samtaler om tortur og henrettelser med kinesiske ledere, helt til toppen. I løpet av de syv årene vi sett at de er mer og mer villige til å lytte og diskutere disse problemstillingene. Men det nytter ikke å gå ut og skjelle ut kineserne, slik en del organisasjoner gjør. Det må skje i en dialog. Jeg vi påstå at den dialogen er åpen og at har en sjanse til å påvirke dem. De vet at dette står på på agendaen, og de vet at dette kommer man tilbake til.
Da Kina ble tildelt OL hadde vi et møte og forlangte at det måtte bli slutt på at henrettelser skjedde på idrettstadioner. Vi kunne ikke påvirke hvor mange som ble drept hvert år – men det har ikke vært en henrettelse på en idrettstadion i Kina siden den gang.
Under OL var det 25 000 vestlige journalister i Kina. Alle journalister slapp inn og slipper fortsatt inn i Kina. Foreløpig er det ett unntak: Tibet.

Til Amnesty International og Human Rights Watch og alle de andre organisasjonene vil jeg si: tortur og dødsstraff står på dagsorden og vi må diskutere det med kineserne, men vi kan ikke vente at de skal snu en 5000 år gammel praksis i løpet av syv år. Her må vi lære av kineserne og vise litt tålmodighet. Vi tror at det faller på plass, men at det vil ta tid. I målsettingen om å bli en nasjon på like linje med andre, ligger også spørsmålet om menneskerettigheter.

Det var altså slik at under OL falt kineserne litt tilbake til gamle synder, sa Bøckman. Det var faktisk en del henrettelser på fotballbaner, slik det var tidligere. Men det var sikkerhetsmyndighetene som styrte showet, ikke kulturdepartementet. Jeg synes OL var en interessant øvelse for å se hvordan kineserne reagerer under stress – hvordan den politiske ledelsen reagerer under stress. Går du OL etter litt i sømmene, vil du nok se at flere nasjoner har reagert på samme måte. Det er bare det at kineserne gjør det litt mer åpenbart og mer klossete.

Miljøvern

Det er enorme miljøproblemer i Kina, sa Inge Johanne Wiese, Miljøverndepartementet. Det er klart at knapphet på vann og vannforurensning og etter hvert også smelting av breer i Tibet/Himalaya vil bli en kjempeutfordring. Jeg vil understreke er at vi faktisk ser mange positive utviklingstrekk også i Kina på det området. Vi ser at de er villige til å ta på seg større internasjonale forpliktelser og bli flinkere til å følge opp. De jobber systematisk innenfor kapasitetsoppbygging.

For eksempel ligger Kina foran sine internasjonale forpliktelser etter Montreal-protokollen som regulerer Ozonødeleggende stoffer. De har bygget seg opp tungt, både sammen med Norge og med USA og vi og forutsetter at dette sprer seg over til klimagassutslipp. Vi ser at kineserne setter seg ambisiøse mål når det gjelder energieffektivisering og fornybare energikilder. Innen 2015 skal de ha sitt første anlegg for CO2 fangst og lagring i drift. Dette viser at Kina er på rett spor og at Kina viser åpenhet mot Vesten og en interesse for å lære og henter inn de mest oppdaterte rådene fra OECD-landene.

Kina har et stort potensial for å håndtere miljøutfordringene sin.
Jeg tror dette kommer til å gå forholdsvis raskt, sa Heiberg. Da vi forhandlet med Kina 2000/2001 om de skulle få et OL, var miljø en veldig viktig del av agendaen. Kineserne var ikke interessert, men de var nødt til å gå inn på det vi forlangte, ellers ville de aldri fått et OL. Sakte men sikkert har de sett hva dette kan føre til. Sammenligner du Beijing i dag og med hvordan det så ut for 15 – 20 år siden, er det en helt ny og annen by, ikke minst på miljøsiden. Kineserne har sett er at det lykkes og at miljø må vi gjøre noe med. Lederne ser at hvis de skal beholde den politiske stabiliteten er de nødt til å gripe fatt i miljøproblematikken og sørge for at hele Kina er involvert. Det krever selvfølgelig mange hundre milliarder dollar, men Kinas ledere vil vise at de også på dette området er et foregangsland. Derfor tror vi ikke at kineserne vil kutte på denne delen av investeringene. Hvis de nå får en vekst i BNP på 8 – 9 % i 20 – 30 år fremover, vil en stor del komme på miljøsektoren.

Dette gjelder jo ikke bare miljøvern, sa Bøckman, men i hvilken grad en autoritær stat har mulighet til å snu seg raskt. Jeg tror at både når det gjelder miljøvern og finanskrisen har kineserne et mye større handlingsrom enn det vi har i Vesten i vår integrerte, globaliserte økonomi. Nå er nok Kina mer integrert enn det var for 10 år siden, ved den forrige finanskrisen i Asia. Likevel har Kina et mye større handlingsrom. Det er ikke bare sidrompa og tregt. Her må vi revidere våre forestillinger om det kinesiske samfunnet.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas