Helse og internasjonal politikk

Helse og internasjonale politikk

Plenumsmøte med PF Helse, PF Millennium og PF Tverrfaglig sikkerhetsforum

Tirsdag 17. November 2009-11-19

Foredrag av professor Hans Rosling, Karolinska Institutet

Paneldebatt med innlegg fra helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, Helsedirektoratet, avdelingsoverlege Erik Fosse, Universitetssykehuset i Oslo og leder Marte Gerhardsen, Care.
Ordstyrer Hans Borchgrevink, styremedlem PF Helse.

video-opptak fra møtet

Helse er en av de grunnleggende faktorer for livskvalitet og for vekst og utvikling i våre land, sa Sissel Rogne, president i PF. Det er ikke nok å ha medisiner, vi må ha rent vann, vi skal ha utdanning og vi trenger faktisk fred og frihet fra fattigdom. Det er altså mange andre faktorer i helse enn vaksine og medisin. Derfor er det viktig at vi ser dette komplekse bildet i sammenheng. Vi kan si at genetikk og flaks og uflaks er viktige elementer i helse, men det kanskje til sist politikk som blir det viktigste elementet for helse.

En konvergerende verden
Det mine studenter lærte på skolen var riktig det året lærerne deres ble født, rundt 1950. Den gangen var det de andre og så var det oss. De andre var fattige, hadde store familier og kort liv, mens vi var rike, hadde små familier og levde lenge.
For å vise hvorledes det ser ut i virkeligheten laget jeg dataprogrammet gapminder, sa Hans Rosling. Her viser størrelsen på boblene folketallet, gult er USA, brunt er Europa, rødt er Sør-Asia og Stillehavet, mørkeblått er Afrika og grønt er arabiske land, osv.
La oss nå se hva som har hendt. Har U-begynt med familieplanlegging, fått mindre familier og lengre liv, eller har de fått vaksiner og rent vann og alle de faktorer som gjelder, slik at de fortsatt kan ha stor familie og likevel få lengre liv? Ligger fortsatt de muslimske landene med stor barnedødelighet? Har det skjedd noe? Dette er to grunnleggende avgjørende faktorer, familiestørrelse og levealder.

Diagrammet over viser situasjonen i 1950. Horisontalaksen viser antall barn per kvinne og vertikalaksen viser forventet levealder. Den gangen var verden delt i to, en klynge med land med små familier og høy forventet levealder en annen gruppe med mange barn og lav levealder.

Kolonnen til høyre gir mulighet til å krysse av ett, to eller flere land som man vil sammenligne. Nederst i bildet er skala for årstall.
Programmet Gapminder som er utviklet av Hans Rosling gir mulighet til å studere den historiske utviklingen fra 1800 og fremover. Programmet ligger til fri bruk på www.gapminder.org. Prøv det ut!
Hvorledes ser samme bilde ut for året 2007? Hele bildet er nå forskjøvet mot venstre og oppover. Barnetallet synker og forventet levealder øker - og verden er ikke lenger delt i to. Vi ser det tydelig for den røde boblen som representerer Kina.

Ser vi sammenhengen mellom inntekt og antall barn per kvinne, er det sammen tendens. Vi snakker om lavinntektsland, som har mindre enn 1000 dollar per capita, og de som har mer enn 10 000 dollar i høyinntektslandene. Dere har kanskje hørt uttrykket The Bottom Billion, den fattigste milliarden. Den utgjør et spesielt problem med land som ikke fungerer, som Afghanistana, Somalia, Kongo, Daifur, land om er i oppløsning.

De fleste land ligger i midten, det som Thomas Fridman kaller The Flat World. Det har skjedd en utjevning. Derfor er det så forbausende for meg at man fortsatt snakker om en todelt verden. Det gjør at vi i utenrikspolitikken og handelspolitikken, i bistandspolitikk og klimapolitikk ikke ser verden som den er.

Hvis jeg sammenligner USA med Kina ser vi hvor dramatisk utviklingen har vært. Kina hadde i 1952 seks barn per kvinne, men i dag ligger de på samme nivå som USA, både når det gjelder familiestørrelse og helse som USA hadde for én til to generasjoner siden, men ser jeg på inntekt per person, da ligger Kina langt etter og jeg må gå helt tilbake til hva USA hadde i 1930.

Vi har altså to forskjellig mønster. Hvis jeg går helt tilbake til 1800 – gapminder er som et slags digital museum på Internett – da ser vi at Nord-Amerika og Vest-Europa de ble først rike – industrialisering og teknikkutvikling – og så sakte kom helse og sosialpolitikk – og så fikk vi bedre helse. I de asiatiske landene, i Midt-Østen og Latin-Amerika derimot, der ble de fikk de først bedre helse og så ble de rike.
Nå har vi kunnskapene, vi vet om hygiene og vi har vaksiner. Vi vet også om betydningen av utdannelse. Alle fornuftige regjeringer gir skolegang til alle barn og bygger opp menneskelig kapital, Så kan de bli rike. Jeg tror at dette er noe av det viktigste vi kan forstå: at man blir frisk først og deretter rik. I Nord-Amerika og i Vest-Europa derimot, var det slik at man først ble rik og så ble man friskere og friskere, fordi teknologien måtte utvikles og fordi man manglet klokskap i politikken.

La oss se på hvorledes inntektene er fordelt i verden
Studentene mine sier: gapet mellom de rike og fattige blir større. Ser vi imidlertid på inntekt per person, ikke BNP, men på studier hvor man har intervjuet familiene om deres økonomi rundt omkring i verden, da får vi et bilde som ser slik ut. Ved grensen på 1,25 dollar er dag, går man sulten til sengs hver dag.
Ser vi på Afrika. Det er 10% av jordens befolkning, der finner vi de fleste under fattigdomsgrensen, men vi ser at det også er mange som tjener godt. Sammenligner vi med OECD-landene ser vi at det er overlapp, så kommer Latin-Amerika og der finner vi hele spekteret av inntekter. Øst-Europa er nesten som Latin-Amerika. Øverst i diagrammet ser vi Øst-Asia og Syd-Asia.

Da jeg begynte å forelese om global helse sa jeg at fattigdom er årsaken til sykdom. Størstedelen av verdens befolkning lever mellom sult og velferd. Størstedelen av jordens befolkning gir ikke bistand og får ikke bistand. De klarer seg selv.
Vi har én milliard mennesker som lever på fattigdomsgrensen, som: Malawi, som Tanzania, som store deler av Afrika. Det er der bistanden gir størst nytte. – Så fort de begynner å investere skal man ta bort bistanden.

Vi kommer til å få nye supermakter og må lære oss å tenke på en helt ny måte.
Her er vi inntektene per person i USA, Japan og Kina fra 1820. I 2048, når jeg fyller 100 år, sa Rosling, da kommer Kina til å ha samme kjøpekraft per person som i USA.
Vi har betraktet Japan som et unntak, de er omtrent like rike som USA. Vi kommer til å få samme utvikling i Kina som i Japan. Naturligvis kan det hende noe som gjør at det ikke skjer, men det er mest sannsynlig at Kina klarer det.
Kinas valutareserve er nå på 2 trillioner dollar. Det er først i de siste årene at valutareserven har bygget seg opp. I løpet av snaut 10 år går Kina helt til topps. Det er USA og til en viss grad Europa som kjøper varer fra Kina og låner penger fra Kina for å kjøpe mer. Nå begynner kineserne å bli urolige for denne utviklingen selv.

Den totale bistanden til helse for de to milliarder i de fattigste landene er 10 milliarder dollar. Bill og Melinda Gates gir i tillegg to til tre milliarder. For Kina tar det to – tre uker å øke valutareservene like mye.
Kina akkumulerer i løpet av ett år så mye at de kunne føre fire Irak-kriger samtidig, uten å låne fra utlandet. USA kan ikke føre én Irak-krig uten å ta opp lån. Jeg synes det er skremmende hvorledes USA ser ut i dag, med en galopperende negativ handelsbalanse, et galopperende negativt statsbudsjett og med en galopperende negativ oljeøkonomi. Dette ser meget truende ut.

Helse, inntekt og legemiddelindustrien
Det er klar sammenheng mellom inntekt og hvor mye penger som kan brukes på helse. I et av verdens fattigste land, Malavi er helsebudsjettet på 10 dollar per person og år. Da kan man behandle jernmangel, men ikke sykdommer som krever dyre legemidler. - Hemofoli, den arvelig blødersykdommen kreves det 10 000 dollar for å behandle
2 millioner barn dør hvert år av fordi de ikke får antibiotika. Vi er bekymret for antibiotikaresistens, derfor er det ikke noe bistandsprogram som gir antibiotika til fattige barn – vi håper på en vaksine som enda ikke finnes.

Noen sykdommer kan få behandling, og noen sykdommer er det bare noen som kan få behandling for. Det finnes ingen menneskelige rettigheter annet enn når det gjelder vaksine. Jeg vil gi honnør til Norges rasjonelle, langsiktige støtte til GAVI, alliansen som sørger for at vaksine kommer ut. Spesielt vil jeg nevne Tore Godal, sa Rosling.

Størstedelen av bistandspengene går til Aids-medisin, ikke til antibiotika. Man har forsøkt med Aids-medisiner i 35 åt, men man gir ikke antibiotika til barn som man kan redde på en uke. Det er veldig urasjonelt – vi styrer ikke verden på en rasjonell måte!

Vekst uten klok helsepolitikk hjelper ikke. Det er nødvendig med en klok prioritering for pengebruken. Men har man ingen penger, hjelper det ikke om man er klok. Til og med i Norge ønsker Helsedirektoratet seg større budsjett. Hvorledes skal de som har to nuller mindre innrette seg?

Vi trenger en mye mer rasjonell legemiddelpolitikk. Det ville være bra om utviklingsland kunne produserer medisiner uten å betale patentavgifter . Kreftmedisin burde kunne selges uten patentavgift, men da må regjeringer og myndigheter passe på at det ikke blir eksport. Vi kan ikke stille krav til legemiddelfirmaene om dette.

Legemiddelfirmaene er som hesten på bondegården i gamle dager, sa Rosling. De er kjempesterke og hjelper oss til å få maten på bordet, men man kan ikke spørre hesten om råd. Man må bestemme hva hesten skal gjøre og da er den veldig nyttig – og man skal ikke slå hesten!

Legemiddelindustrien kommer til å forandre seg dramatisk. Den kommer til å flytte ut til India og Kina, for det er der man uteksaminerer det beste kjemikerne. Det velger fortsatt høyt begavede studenter kjemi. Det gjør de ikke hos oss. Vi må også føre en politikk slik at enkelte medisiner kan selges uten å dekke inn forskningskostnadene i enkelte land

Klimaendringer, kan gi en forferdig effekt på helse, men det som klimaendringer kan gi finnes allerede: dårlig hygiene, dårlig vann, dårlig høst. Når vi ikke kan håndtere disse problemene før klimaendring, hvorledes skal vi klare dem med?
Det verste miljøproblemet i dag er fortsatt at én til to milliarder mennesker drikker sin nabos fortsatt varme avføring.

Panelet, fra v: Bjørn-Inge Larsen, Erik Fosse, Marte Gerhardsen, Hans Rosling

Afrika i vekst og utvikling
Jeg mener at du er for pessimistisk på Afrikas vegne,sa Kjell Roland fra salen. Det fantastisk som har skjedd i Afrika Sør for Sahara i de siste 10 år, , er at Afrika har begynt å vokse like raskt som The Emerging Economies. Jeg tror det er slik at hvis du ikke får en vekst i økonomien som kommer nedenfra og som har en forankring i samfunnene og interessene i samfunnene, så kan du i veldig liten grad komme utenfra og skape holdninger og skape helsevesener. Det er gjennom økonomisk vekst at d andre landene har løftet seg ut av fattigdommen.
Afrika har gjort det fantastisk bra og har gjennomført 700 års utvikling i løpet av ett hundreår, svarte Rosling. Afrika var aldri på sammen nivå som Thailand, Kina eller Brasil. Vi må slutte å bruke det idiotiske ordet utviklingsland. Det går veldig bra i mange land i Afrika. Barnedødeligheten i Tanzania har falt med seks prosent per år siste seks år og regjeringen har doblet helsebudsjettet.
Det går bra i mange land i Afrika, men noen land ligger etter. Der er det nesten like ille som det var i Europa for 100 til 200 år siden. Da var det krig og elendighet. Afrika må ha bra politikk og Afrika må ha investeringer. Det er positivt at Kina, India og Brasil investerer i Afrika. I flere land startet universitetene med hvite professorer, nå har afrikanske overtatt og de ligger på et veldig høyt faglig nivå

Dobbelt så mange helsearbeidere - hvor skal de kommer fra?

11% av alle jobber i Norge er i helse- og omsorgssektoren og hver sjette som går inn i arbeidslivet begynner i vår sektor, sa Bjørn-Inge Larsen. Med den aldersbølgen vi har foran oss, i løpet de neste 30 årene vil vi få dobbelt så mange mennesker over 67 år. Når antallet dobler seg fra 600 000 til 1,2 millioner, da trenger vi kanskje mellom 60 og 100% vekst i antall helse- og omsorgspersonell i Norge.
Jeg tror ikke det er realistisk at Norge og de andre industrialiserte landene skal legge hvert trede nye årsverk inne i helse og omsorg. Da vil ikke de andre samfunnssektorene gå rundt.

Vi utdanner for få selv og dekker behovet ved å tilby stillinger som er attraktive for mennesker som bor i verdens fattige land, land som har påkostet disse menneskene en utdannelse til sykepleier eller lege eller andre utdannelse vi kan bruke. Slike innvandrere utgjør i dag 5% av de som jobber i norsk helsetjeneste. Få av disse er fra Afrika. De fleste kommer fra land som igjen rekruttere fattigere land og i enden av den rekken ligger Afrika.
Norge har bedt WHO lage en internasjonal politikk hvorledes verden skal løse dette problemet. Dette handler ikke bare om kunnskap, men om moral og etikk. Store, viktige landene i verden er ikke interessert i å bremse migrasjon, ikke en gang ut av de landene som har så dramatisk mangel på helsepersonell at de får gjort de alle mest elementære for sin befolkning.

Helsepersonell som flytter til utlandet gjør det fordi de vil ha lønn og den største kostnaden i helsevesenet er lønn til personalet, sa Rosling. I de fattige landene har man 10 dollar til helsevesen og bistanden gir ytterligere fem dollar. Da mangler det fortsatt 15 dollar.
Jeg er dypt uenig med Hans Rosling når det gjelder migrasjon, sa Larsen. Det er mye positivt med migrasjon. Veldig mye penger sendes til verdens fattigste land fra folk som har migrert ut derfra – like mye som vi bidrar med i U-hjelp – men jeg mener det er uetisk når vi, de rikeste og best skodde land i verden reiser for å rekrutterer fra skoletrappa i Malavi. Vi skal aldri begrense den individuelle retten til å migrere, men hvis Norge, Sverige og andre velstående land neglisjerer å utdanne for det økende behovet for helsepersonell og dekker behovet med rekruttreing fra utlandet, så vil Europa alene kunne tømme de fattigste landene for kvalifisert helsepersonale i flere tiår fremover. Det må vi ikke gjøre. Vi må ikke belaste disse landene med vår manglende evne til å planlegge.

Overvekt, inaktivitet og tobakk
Verden lenger er dominert av uhelse fra smittsomme sykdommer, sa Larsen. I de fleste land i verden har livsstilsykdommene overtatt. Den viktigste årsaken er tobakk. Ettersom vi i den utdannede, rike del av verden slutter å røyke, så pusher tobakksindustrien røyking inn i alle utviklingsland. Der røyker nå 60 – 70% av den mannlige befolkningen og kvinnene kommer snart etter.
Fedme er det vi skal være bekymret for i Norge. Vi vet at all elendighet de legger seg til i USA diffundere langsomt over til Europa og så brer det nordover og til slutt kommer det til utposten Norge. Det er ikke så mye uhelse i det, men fysisk inaktivitet og dårlig form, det er den nye livsstilsykdommen. Det er ikke så mye uhelse i at folk blir feitere. Det er fysisk inaktivitet og dårlig form som er den nye livsstilsykdommen.
Dessverre treffer dette ikke bare den rikeste delen av verden, men også de fattigste landene. Når de beveger seg fra sult, er det inn i verdens dårligste mat, med mye tilgang på energi. Mange av verdens fattigste land har en mystisk blanding av smittsomme sykdommer, tobakksepidemien som rammer dem og samtidig sult og overvekt.
Det som er lettest er å fortelle folk om dette og be de endre livsstilen sin, men det virker veldig lite. Det som virker, det er de strukturelle tiltakene. Det er at vi har en prispolitikk som gjør den elendige maten dyr og den sunne maten billig, det er at vi regulerer internasjonale markeder slik at de ikke dumper den dårlig maten. Men det er politikk.
Vi trenger å gjenskape WHO som den arenaen som drøfter helse, og da ikke teknisk helse, men helsepolitikk!

I Den vestlige verden har folk har aldri vært friskere. Vi har aldri levd lenger. Hvert femte år har forventet levealder økt med ett år. Forskning viser at den økte levealderen stort sett er med god livskvalitet. Den perioden hvor folk virkelig blir syke på slutten av livet blir ikke noe lenger.
Den største utfordringen er at vi har bevilget oss 22 år med lediggang mot slutten av livet. Det er ikke bærekraftig og er en stor utfordring for vårt samfunn. Vi kan ikke tenke på det som et privilegium å forlate arbeidslivet når vi 58, når gjennomsnittlig levealder er mer enn 80.

Helse som maktmiddel

Jeg vil snakke bottom up, sa Erik Fosse. Vi har snakket om de store linjene og fått bekreftet at helsetilstanden i verden bedres av stabilitet, bedret økonomi og en generell velstandsutvikling i landene. Samtidig så drives det en masse helseprosjekter som nødhjelp og som langsiktig hjelp. Jeg vil bruke Palestinaspørsmålet som en case-study og si litt om min erfaring med å jobbe 30 år med helseproblemer blant palestinere.

Det ble gjort klart helt fra starten at det ikke var helseinnholdet, men å sette fokus på konflikten som var det viktigste, at helsearbeidere synliggjorde situasjonen for flyktningene og viste at den generelle helsetilstanden til palestinerne kunne bare kunne bedres hvis de generelle forholdene for palestinerne endret seg.

Jeg merket meg tidlig at når du kommer inn med helseprosjekter og med masse penger hvor det kreves at du levere rapporter tilbake til Norge som skal være revidert og tilfredsstille norsk standard, da velger du samarbeidspartnere som snakker vårt språk. Det vi oppdaget på Vestbredden og i Gaza på 1980-tallet var at de som snakket vårt språk, de representerte ikke-grupper i samfunnet. Det tok oss ganske lang tid å finne ut hvilke organisasjoner som representerte main-stream i Det palestinske samfunnet og som vi kunne støtte uten å blande oss inn i interne politiske forhold. - Jeg har lyst til å sitere Bob Dylan, sa Fosse: You're gonna have to serve somebody. Well, it may be the devil or it may be the Lord. But you're gonna have to serve somebody.
Jeg synes at organisasjoner som arbeider i de fattigste landene bør være kritiske til hvem de støtter, sa Fosse. Det å komme inn i et land med kompleks maktstruktur og skaffe seg partnere, og starte prosjekter er en krevende oppgave og man griper inn i et system som på mange måter ligger på ryggen. Det kan få svære konsekvenser på lang sikt. Derfor er det å være en do-gooder rundt om i verden et svært ansvar.

Som dere har forstått ønsker jeg et kritisk blikk både på nødhjelp og rent humanitær bistand. Jeg tror at veldig mange av disse prosjektene virker totalt mot sin hensikt og har større langsiktige skadevirkninger enn fordeler.

Jeg tror at rene helseprosjekter har en veldig begrenset virkning. Den viktigste virkningen er den politiske. Derfor gjelder det å analysere de politiske forholdene i landene og velge partere slik at man ikke endrer maktstrukturen.
I krisesituasjoner er det krisen og de medisinske forholdene som får mest oppmerksomhet, mens de politiske forholdene kommer i bakgrunnen.
Når vi diskutere helsepolitikk i Norge derimot, er det svært ofte de politiske forholdene som bestemmer om sykehus blir opprettholdt eller nedlagt og ikke helsepolitiske forhold.

Når en katastrofe inntreffer, kommer selve naturkatastrofen først og så følger katastrofe nummer to fordi helseorganisasjonene som kommer fra hele verden og trenger tolker og infrastruktur. Skolene stenges og alle lærerne begynner som tolker eller sjåfører og hvor man ofte demonstrer en arroganse i forhold til lokalsamfunnets politikk og dets egne planer.

Helse blir brukt i Palestinakonflikten som et direkte maktmiddel mot palestinerne. I 2006 stemte palestinerne på feil parti. Dette førte til en internasjonal isolasjon og stopp av direkte overføringer fra Vesten til de palestinske myndighetene. Dette gikk spesielt ut over helsevesenet. I dette tilfelle ble helsetilstanden og palestinernes eget helsevesen direkte rammet som et politisk pressmiddel fra hele Vesten, Norge inkludert . Dette ble enda mer spesielt i 2007, da Israel blokkerte grensene til Gaza og stoppet byggematerialer, elektrisitet, bensin, osv, men også medisinsk utstyr og eter hvert også helsearbeidere.

I slike konflikter får ofte tapstallene veldig stor oppmerksomhet, men det som for befolkningen i Gaza i dag er hovedproblemet, er de virkemidlene som brukes for å hindre gjenoppbygging av landet, hindre rent vann, hindre økonomisk vekst, hindre en normal økonomi. – Helse kan brukes både til å bygge opp et land og til å rive det ned!

Ansikter fra den meget livlige debatten

Mødredødelighet og politikk

Care jobber i noen av verdens aller fattigste land, sa Marte Gerhardsen. Vi ser at helse er det området hvor det er aller størst forskjell mellom å være født i Norge og det å være født i Niger. I forhold til FNs tusenårsmål, er det på mødredødlighet og barnedødlighet hvor vi er kommet absolutt kortest. I Niger dør hver sjuende jente i forbindelse med graviditet. 99% av alle de som dør i forbindelse med fødsel dør i utviklingsland.
De tekniske og medisinske løsningene er der. Vi vet hva som skal til for å redde liv. De sjokkerende tallene viser at kunnskapen ikke brukes. Den aller viktigste forklaringen er at i mange samfunn er ikke kvinnene viktige nok. Det dreier seg ikke bare om fattigdom. Mødredødeligheten er mye høyere i land der kvinnestatusen er lav.
I Tanzania føder fortsatt flertallet av kvinner hjemme. En spørreundersøkelse viste at de aller fleste ikke hadde penger til transport.
Vi ser det samme i forhold til skole. Hvis familien ikke kan sende alle barna på skole, da holdes jentene hjemme. Det er fortsatt sånn at 70% av verdens analfabeter er kvinner og jenter.
Vi må jobbe internasjonalt for å sikre at verdens ressurser allokeres til disse spørsmålene.
Det har aldri vært større støtte blant verdens ledere enn nå til å reduserer mødredødelighet. Første dagen Barack Obama kom på kontoret i Det hvite hus gjorde han en utrolig viktig ting. Han endret amerikansk politikk i forhold til å støtte familieplanlegging.
Internasjonal politikk skjer ikke bare ved at diplomater møtes, skal vi få gjort noe må flere aktører og perspektiver på banen!
Minimum innsats i helsebudsjettet for å hindre mødredødelighet er 30 dollar , sa Rosling. I de fattige landene har man 10 dollar til helsevesen og bistanden gir ytterligere fem dollar. Da mangler det fortsatt 15 dollar.
Når det gis bistand spør man ikke hvor mye penger som virkelig må til. Vi kommer aldri til å få ned mødredødeligheten på landbygda i Afrikas fattigste land uten at landene får økonomisk vekst.

Helsereformen i USA - hvilket helsesystem er best?

Hvilke konsekvenser internasjonalt kan det få om USA vedtar sin helsereform, ble det spurt fra salen.
USA bruker 15% av BNP på helsetjenester. Det er bare Øst-Timor som bruker like mye, sa Rosling.

Barnedødeligheten i Washington er like stor som i Vietnam. Enslige svarte mødre får ikke de helsetjenester de trenger. Tre prosent av BNP går som til forsikringsbransjen, som inntekt fra transaksjonskostnadene.
Problemet er at Kina har samme helsesystem som i USA. De har ikke penger nok til å finansiere et offentlig helsesystem. I Kina må man få kontroll på røykingen, ellers vil de ikke klare å håndtere veksten i lungekreft.
Det er en kamp i verden om hvilket helsesystem som er best, sa Larsen. Det amerikanske som er privat basert og som bruker veldig mye penger, gir ikke dekning til hele befolkningen. I Norge har vi et system som har mange feil. Det gode ved vårt system er at det er nesten like tilgjengelig for alle. Da vet vi at det også er tilgjengelig for de som trenger det aller mest, og det er ikke de mest kjøpesterke delen av befolkningen. De har best helse. Det er den svakeste delen som trenger det mest. Vårt system er solidarisk finansiert og universelt tilgjengelig. Det er et system det er verd å hegne om, men de utfordres nå, for i øyeblikket vokser privat velstand raskere enn den offentlige velstanden i Norge og viljen vår til å bruke penger på helse er nok veldig stor i det norske folk. Vårt system kommer nok til å bli utfordret og det blir en spennende debatt.

Andre lenker:

http://www.gapminder.org/videos/ted-us-state-department/

http://www.ted.com/talks/hans_rosling_reveals_new_insights_on_poverty.html

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas