Globalisering og avindustrialisering: Blir Norge et rent filial-land?

Globalisering og avindustrialisering: Blir Norge et rent filial-land?
Referat fra møte i PFs gruppe for fremtidstenkning, onsdag den 15.03.2006.

Vi vet at mange er bekymret over hva som skjer med norske arbeidsplasser, sa Jan Dietz, leder i PF Nettverk for fremtidstenkning. Vi liker å kalle oss en kunnskapsnasjon, men klarer vi å holde tritt med den kunnskapsopprusting som skjer over hele verden?

Vi elsker at nordmenn kjøper opp virksomheter i utlandet, men hva sier vi når utlendinger kjøper opp i Norge? Hvilke effekter har investeringer over landegrensene? Er kapitalen verdinøytral?
Foredrag av Leo A. Grünfeld, forsker og partner Menon AS, kommentar fra Marte Nilsen, påtroppende leder i Attac Norge og Terje Strøm rådgiver i NHO, åpen debatt.
Hvem flytter virksomhet ut av landet i årene som kommer?

Det blir store avisoverskrifter når det er snakk om legge ned norske arbeidsplasser: " Fjord Line legger ned 150 arbeidsplasser i Norge, flytter dem til Færøyene". Vi blir pepret med kriseoverskrifter basert på globaliseringens konsekvenser for norsk næringsliv.
Tidsskriftet Mandag Morgen gjorde en undersøkelse som viser at 80 000 arbeidsplasser skal ut av Norge innen år 2010. En medlemsundersøkelse blant bedriftene i TBL (nå del av Norsk Industri) i 2001 viste at de ventet dobbelt så stor utflytting som året før.
Tall kan lyve, sa Leo A. Grünfeld. Norsk næringsliv er meget dynamisk. Hvert år går omtrent 10% av arbeidsplassene tapt, men de erstattes av like mange nye. Sett på den bakgrunnen er utflytting av 80 000 arbeidsplasser i løpet av fem år ikke skremmende.
Avisoverskriftene kan også lyve. Ca 80% av de varslede utflaggingene blir aldri gjennomført. Fjord Line flyttet ikke til Færøyene. Næringslivet må passe seg for å rope opp alt for mye om fare for utflytting.
Avisoverskriftene setter fokus på nedlegginger, slik som Union i Skien, innskrenkninger slik som Hydro i Årdal og utflytting slik som da SAS flyttet vedlikehold fra Sola til Arlanda. Summerer du opp tallene fra disse og lignende eksempler utgjør det imidlertid en relativt liten del av utflaggingen. Det er langt flere arbeidsplasser som blir flyttet ut ved at bedriftene gradvis skalerer opp virksomheten i utlandet og samtidig reduserer i Norge.
Det er flere drivkrefter bak utflytting av virksomheter. Den klassiske er at norsk arbeidskraft er for dyr. Teko og sko flyttet ut fordi norske bedrifter ikke klarte konkurransen fra lavkostland og produksjonen i Norge ble lagt ned. Vi ser imidlertid også eksempler på at norske bedrifter flytter virksomheten ut gjennom å kjøpe konkurrenter i lavkostland. Da beholder vi i alle fall avkastningen, selv om arbeidsplassene går tapt.
Men bedrifter etablerer seg også i utlandet for å komme nærmere til markedene eller til nærmere til råvarer og energi, og bedrifter etablerer seg ute for å komme innenfor handels- og tollbarrierer.

Uteetablering betyr ikke nødvendigvis tap av arbeidsplasser i Norge, sa Grünfeld. En undersøkelse over årene 1998 - 2002 viser at det er forskjell på høyteknologi og lavteknologi. Når høyteknologiske bedrifter investerer i utlandet, fører det til nye arbeidsplasser i Norge. Bildet er omvendt for lavteknologi. Undersøkelsen viser også at det har betydning om virksomheten investerer i ett land ute eller i flere. Investering i flere land tyder på at bedriften er globalisert. Da skaper investeringer ute arbeidspasser i Norge. Investering i ett land tyder på utflytting av virksomhet.
Det er ca 1300 norske bedrifter som har strategiske investeringer i utlandet, med eierposter i mer enn 5000 selskap (eierposter på mer enn 10% av selskapets verdi).
Til sammen dreier dette seg om eierposter på ca 500 mrd kr. Det tilsvarer omtrent en tredel av Pensjonsfondet investeringer i utlandet.
Eierskapet er veldig konsentrert. De fem store: Norske Skog, Statoil, Hydro, Telenor og AkerKværner står for 70%. De 20 største står for 85%.
Utenlandske virksomheter har omtrent like store strategiske investeringer i norsk næringsliv. Her er det altså balanse.
Sammenligner vi med våre naboland og med EU er Norge minst globalisert.
En interessant observasjon er at utenlanskeide bedrifter i Norge er sterkt overrepresentert blant de som har strategiske investeringer i utlandet.

Det er mange myter om hva som skjer når en utenlandsk eier overtar en norsk virksomhet, sa Grünfeld. De er det lite hold i. Vi har sammenlignet hva som skjer med en bedrift når det komme inn en ny eier som enten er en norsk bedrift, en norsk personlig eier eller en utenlandsk virksomhet. Med utenlandsk eier øker skatteinnbetalingen og lønningene, sammenlignet med når norske eiere overtar. Lavest blir skatteinnbetalingen når det er en personlig eier som overtar.
Det er primære spørsmålet blir derfor ikke om Norge blir et filialland eller ikke, men om hva utenlandske eiere kan tilføre norske virksomheter slik at de blir internasjonale lokomotiver. Et eksempel er General Electric som har overtatt Vingmed Sound og gjør stor suksess.
For eksempel har norske farmasøytiske bedrifter små muligheter til å lykkes uten at det skjer i samarbeid med globale selskap.

Kina har hatt en voldsom vekst, men omtrent halvparten har skjedd i bedrifter med utenlandske eierinteresser. Det er riktig at Kina er det store industrilokomotivet, men det er ikke primært kinesiske eierinteresser som står bak. På den annen side har disse investeringene i Kina sannsynligvis ikke hatt negativ innflytelse på antall arbeidsplasser i de landene investeringen kommer fra.
I USA og England er det gjort undersøkelser omkring outsourcing av hvitsnipparbeid. Er det nå slik at det ikke lenger bare er lavkunnskaps arbeidsplasser som flytter ut. Studiene viser at dette er et liten grunn til å bekymre seg om. Det er snakk om ekstremt få arbeidsplasser og veksten er moderat. Dessuten ser det ut til å være slik at bedrifter som setter ut hvitsnipps arbeid til f.eks India samtidig får en økning i slike arbeidspasser hjemme. Setter en bedrift f.eks ut et ingeniøroppdrag som engasjerer 200 ingeniører i India, må bedriften samtidig øke sin kapasitet til prosjektstyring og kontroll.

Jeg tror at konkurranse innen bygge- og anleggsnæringen er det mest interessante, sa Grünfeld. Hittil har vi sett arbeidsimport, men i fremtiden må vi regne med konkurranse fra entreprenører i lavkostland som tar med seg sin arbeidsstokk og tar den med hjem igjen etter at oppdraget er fullført. Nå er det høykonjunktur i byggebransjen, og vi er glade for arbeidskraft fra utlandet, men hva skjer når etterspørslen synker? Da må norsk byggenæring regne med hard konkurranse fra utenlandske entreprenører.
Utflagging av tjenester har store begrensninger. De er vanskelige å standardisere, og de krever ofte fysisk tilstedeværelse og lange, nære kundeforhold. Vi ser imidlertid at pasienter drar til lavkostland for å få utført operasjoner. F.eks i Thailand er prisene lave og kvaliteten høy.

Et sentralt spørsmål når utenlandske eierinteresser overtar, er om de flytter ut hovedkontoret. Det er et voldsomt antall bedrifter som er kjøpt opp. Jeg har registret 850 oppkjøp siden 1995. Samtidig må vi huske på at det er omtrent like mange bedrifter i utlandet som er kjøpt opp av norske interesser. Stadig flere av bedriftene i Norge blir filialer, men samtidig blir stadig flere norske bedrifter hovedkontor for filialer ute. Det sentrale spørsmålet blir om styring og kontroll, om hvem som sitter på kompetansen og på eierskapskompetansen.

Næringsliv og samfunn, hånd i hånd?

Næringslivet i Norge ber om bedre veier og lavere skatter, sa Marte Nilsen. (Her sammen med Roy Elvegård som hadde det faglig ansvar for møtet). NHOs begrunnelse er truslene fra globalisering. Reguleringer er blitt avskaffet eller svekket og kapitalen kan flyte fritt over landegrensene uten at det enkelte land kan beskytte seg nevneverdig mot det. Dette har skjedd på bekostning av økologiske, demokratiske og økonomiske hensyn og interesser.
Trusselen fra globalisering har gitt næringslivet et av sine beste forhandlingskort. Hvis man ikke senker skattene, bygger veier, gir mer penger til forskning så flytter de virksomheten ut, outsourcer eller legger ned. Det er en form for krisemaksimering.
Jeg mener at det er umulig og heller ikke ønskelig at norsk næringsliv skal konkurrere på disse premissene.

Vi kan ikke konkurrere med de lave lønningene og de lave miljøkravene i Kina og andre lavkostland. Vi må tenke annerledes. Vi må satse på en næringspolitikk som er sosialt, miljømessig og økonomisk bære kraftig. De tre hovedpunktene må være forskning og innovasjon, kunnskapsintensive bedrifter og god infrastruktur.
NHO sier at staten må satse mer. Det er jeg enig i, men næringslivet må også bidra mer. Finn Bergesen jr. vil ha både bedre veier og lavere skatter. Hvem er det da som skal betale? Jeg synes det er urettferdig å overføre byrdene fra kapital til lønnstakere.
Jeg mener at staten må ha et mer aktivt eierskap, ikke slik at staten skal blande seg inn i den daglige drift, men gjennom strategiutvikling.

Globale konsern kan registrere seg i skatteparadiser og unngå å betale skatt der de har virksomhet. Hvert år går fattige land glipp av minst 500 mrd USD på grunn av dette. Det er ti ganger verdens samlede bistandsbudsjett.

Jeg tror ikke at vi kan ha bedrifter som benytter seg av samfunnets fellesgoder og samtidig ikke ønsker å betale skatt. Jeg sysnes det er en utfordring for norsk næringsliv å komme seg ut av "sytegropa" og i stedet si noe om hvorledes de kan bidra til det norske samfunnet og i de andre samfunnene de opererer i. NHOs Globaliseringsprosjekt

Vi vil ønsker påvirke opinionen i Norge, slik at det blir større forståelse for verdien av at vi har et privat næringsliv, sa Terje Strøm. Vi ønsker flere ansatt i private bedrifter og vi ønsker at veksten i offentlig sektor ikke skal skje på bekostning av privat sektor.
Gjennom NHOs Globaliseringsprosjekt ønsker vi å kommunisere ikke bare med det politiske systemet, slik vi vanligvis gjør, eller til våre optimale målgrupper. Vi ønsker å påvirke opinionen. Målet er at frykt og defensive holdninger skal erstattes av fokus på muligheter, endringsvilje og politisk handling.
Norsk næringsliv har lenge vært internasjonalt og under omstilling. Det er ikke noe nytt. Når Hydro legger ned magnesiumproduksjonen på Herøya har ScanWafer overtatt. Produksjon av solcellepaneler trenger mange av de som mistet arbeidet. Det nye er at omstillingene skjer raskere enn før.
Eivind Reiten sa det slik: Aldri fredstid har forhold utenfor Norge betydd så mye for hva vi kan foreta oss hjemme. Globaliseringen er dramatisk. Det dreier seg om en fundamental endring av arbeidsdelingen i verden, og dette har norsk politikere ikke erkjent.
NHO ønsker snu fra det defensive, fra de enkelteksemplene som er negative og vise at det er muligheter, at Norge faktisk er en global vinner.
I løpet av få år har Norge kommet på nest øverste plass når det gjelder BNP per innbygger. Hvorfor skal vi endre den suksessmodellen vi har? Vi selger våre varer dyrt på verdensmarkedet og kjøper billig. Det norsk handelsoverskuddet har aldri vært høyere. Mens eksporten økte med 20% i 2005, steg handelsoverskuddet med 38%.
Vi blir rikere og har fordeler av den næringsstrukturen vi har med olje, gass, aluminium og fisk. Dette er varer som de voksende økonomiene i Asia etterspør.
I tillegg har vi et velfungerende samfunn. Sosial trygghet gir konkurransevne.
Noen snakker om at de "gamle økonomiene", de råvarebaserte fått hevn over den nye økonomien med dotcom og mobiltelefoni.
Kina-effekten med billige industrivarer, Liedl-effekten med økt konkurranse på hjemmemarkedet og EU-utvidelsen med nye lavkost medlemsland gir sterke virkinger og har gitt oss litt både i pose og sekk.
Men vi må ikke glemme at bare for to år siden var det valutakrise og industrikrise. 20 000 - 25 000 arbeidsplasser forsvant i løpet av ett og et halvt år.
Kanskje trenger vi en mer fleksibel arbeidsmarkedspolitikk, slik de har i Danmark? Flexicurity betyr at det er lettere å ansette og si opp, samtidig som det er lett å få arbeidsledighetstrygd. Hvorledes kan det stimulere til arbeid? Nå er ikke trygdeytelsene i Danmark så gode som vi kanskje har trodd, sa Strøm. Riktignok gir de 90% av lønn for lavtlønnede, men for de som tjener 500 -- 600 000 er ytelsen bare på 37%. Etter 6 måneder må man enten ha fått jobb eller ta utdannelse.
Hvis vi kan klare å få LO med på at fleksibel arbeidskraft er et konkurransefortrinn og at det faktisk er nødvendig, da har vi noe å bygge videre på.
Internasjonale regelverk begrenser vår handlefrihet, men jeg tror at vi har mere handlingsrom enn det noen ganger kan se ut til.
Ligger løsningen i FoU? Vi har gode incentiver for forskning, sa Strøm, men bedriftene har ikke et langsiktig nok perspektiv til at det lønner seg å satse mye på forskning. Når Norge kommer lavt i forskningsinnsats skyldes det også vår næringsstruktur. Vi har lite farmasi i og lite IKT, næringer hvor forskningen blir regnet med direkte. Utvikling av produkter og prosesser i vår type industri regnes sjelden som FoU. Kanskje vi skal bygge videre på våre sterke sider frem for å kopiere den forskningen de har i EU.
Jeg tror at vi må øke forskningsinnsatsen og at oljeinntektene gir rom for det, men jeg er opptatt av at vi satser på riktige områder. Satsing på CO2 håndtering ser ut til å være et spennende felt hvor Norge kan hevde seg, men det krever statlig medfinansiering.

Debatt
Jeg er fascinert av det man sier om kunnskapssamfunnet, sa Espen Andersen. Samtidig vet vi at det er få land hvor utdannelse lønner seg så dårlig som i Norge. Vi har et betydelig fortrinn med billige ingeniører, men snart er det ikke igjen ungdom som vil bli ingeniør. Vi har en kvote på 5000 kunnskapsinnvandrere. I fjor kom bare 800. Det viser at lønnsnivået i Norge ikke er konkurransedyktig.
NHO er klar over at lønnsnivået for denne typen arbeidskraft er lavt, sa Strøm. Det er vesentlig bedre betalt f.eks i Frankrike og England, men akkurat nå er et lettere å få jobb i Norge.
Er det egentlig et problem, spurte Grünfeld. Vi ser at høykompetente flytter ikke ut av landet. Vi mister dem ikke. Vi ser også at det i EU er liten arbeidsmobilitet mellom de europeiske landene.
Men hva skal vi gjøre for å få ungdom til å velge utdannelse innen teknologi, spurte Jon Gjønnes. Hvorledes skal vi motivere dem, slik at de kan bidra til å videreutvikle vårt naturgrunnlag?

Innledningsforedraget til Grünfeld beskrev en harmonisk utvikling og NHO ser Norge som en positiv avviker fra resten av Europa. I dag kan vi tro at trusselen kommer fra lavkostland, men Kina og India vil utvikle seg raskt inne høyteknologi. De vil bli best på alt. Intelligensmålinger viser at kineserne overgår oss, sa Olav-Andreas Marschall.

Ligger den største beskyttelsen for norsk næringsliv i dårligskap, i at virksomhetene og næringslivet i Norge er så dårlig at utlendingene ikke vil investere i her? Vi har ennå ikke merket noe til Liedl-effekten. Er det fordi vi har isolert oss gjennom dårligskap.
Derfor er det grunn til å være pessimist. Jeg mener at vi klarer oss ikke.

Kina kommer til å vokse og utvikle en kunnskapsindustri, sa Grünfeld, akkurat slik Japan gjorde. Det er ikke mange år siden man i USA diskuterte om Japan vil overta landet, men slik gikk det ikke. I innledningsforedraget så jeg på utfordringene for Norge i de neste fem til ti årene.
Det er vanskelig å spå utviklingen på lang sikt. For 15 år siden ventet vi at alternative energikilder skulle bli utviklet raskt. Derfor var det viktig å ta opp oljen mens den ennå hadde verdi. I dag ser vi at det var galt. Det høye utvinningstempoet i Norge har bidratt til å holde oljeprisene nede.
Det er vanskelig å vurdere verdier over lang tid. Derfor er det all grunn til å være forsiktige med vannkraften.

Som det ble påpekt i debatten på dette møtet, er det vanskelig å forutsi den videre utvikling i verdensøkonomien. De fleste spådommer viser seg da også å være feil. Usikkerheten gir grobunn for misforståelser. Mytene florerer. Derfor trenger vi flere kalde fakta. Derfor trenger vi også å øve opp vår forestillingsevne og vår strategiske tenkning. Nettverk for fremtidstenkning vil også i fortsettelsen prøve å bidra til en fremtidsrettet debatt om det sammensatte bildet som tegnes av avindustrialiseringen og overgangen til kunnskapssamfunnet.

Jan Dietz, styreleder.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder Nils Chr. Tømmeraas