Global Megatrends in a Multipolar World. GLOBAL FOCUS

Megatrends i en multisentrisk verden. Møte nr 1, Globalt perspektiv

Hva er de viktigste økonomiske, politiske og kulturelle drivene for å forandre verden i dag og hva er konsekvensene for internasjonale institusjoner og relasjoner i fremtiden?

Paneldebatt med innledning av dr Dominique Moïsi, seniorrådgiver ved IFRI og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Møteleder PFs president Sverre Lodgaard.

Litteraturhuset tirsdag den 5. oktober 2010.Plenumsmøte med PF Internasjonal politikk og økonomi, i samarbeid med Fritt Ord.

Foredrag og paneldebatten foregikk på engelsk. Her er et redigert sammendrag på norsk.

Panelet, fra v: Sverre Lodgaard, Dominique Moïsi og Jonas Gahr Støre

Politikk og følelser

Geopolitikk skal være basert på nøkterne beregninger ut fra nasjonale interesser, stikk motsatt til følelser, men jeg er overbevist om at du ikke kan ikke forstå hva som foregår i verden uten å ta med følelser, sa dr Dominique Moïsi.

Positive følelser bidrar til at folk overgår seg selv. De føler seg motivert til det felles beste. Skadelige følelser bidrar til tilbakeskritt og til å bringe frem det verste i menneskets natur.

Positive følelser har fått amerikanerne til å stemme på Barac Obama. Skadelige følelser driver terrorister til terrorangrep som i Mombai og byer i VestEuropa.

I geopolitikk er det tre følelser som er viktigere enn alle andre. Alle tre dreier seg om tillit. De er: Håp, ydmykelse og frykt.

Håp er tiltro. Det er overbevisningen om du kan oppnå ting og at du kan bevise for andre er at du er i stand til å gjennomføre dem. Jeg kan, og jeg skal vise deg at jeg kan.

Ydmykelse er akkurat det motsatte. Ydmykelse fører til tap av selvtillit. I en ydmykelseskultur erkjenner du ikke ansvar, men leter etter syndebukker: jeg er ydmyket fordi de forrådte meg, fordi du tvang meg og jeg var for svak til å stå i mot. Du er ikke i en situasjon som du ikke kan komme ut av ved egen hjelp. Du trenger hjelp utenfra.

Jeg klarer ikke å nå opp til ditt nivå. Derfor kan jeg like gjerne forsøke å bringe deg ned på mitt nivå. Angrepet på New York 11. september er et eksempel. Kan jeg ikke nå til tops på Wall Street , så skal jeg redusere Wall Street til en askehaug.

Frykt er følelsen av at du ikke lenger har kontroll over dagens situasjon og enda mindre over fremtiden. Frykt sier jeg kan like gjerne gi meg, verden er for farlig for meg.

I boken «Politikk og følelser» har jeg prøvd å gi et bilde av hvorledes disse tre følelsene påvirker ulike deler av verden. Er det mulig å tegne grenser for følelsene på samme måte som fysiske og geografiske grenser? I mange deler av verden er bildet uklart.

Mens jeg skrev boken ble jeg overbevist om at følelsenes geografi faktisk beskrev og delvis forklarte hvorledes historien fakkel har flyttet seg fra den vestlige verden til Østen og Stillehavsregionen.

Opplysningstiden og Europas suksess ble båret frem av en håpets kultur. Nå er den erstatte av frykt, mens håpet har flytte seg til India, Kina og andre deler av Østen.

Tiden vi lever i er historisk. Slutten på Vestens storhetstid startet med Europas selvmord i 1914. USAs overtok ledelsen fra Europa i 1949. Nå er Vestens epoke over, ikke bare når det gjelder demokrati og økonomi. Dype strukturelle forandringer skyter fart og bekreftes av endring i følelser.

Jeg tror det er viktig for oss å erkjenne at Vesten i mer enn to hundreår betraktet resten av verden som underlegne. I dag må vi til å møte resten av verden som likemenn.

Nasjoner som minsker ulikheten mellom mann og kvinne, mellom staten og borgeren, mellom rik og fattig, mellom innbygger og emigrant er mer moderne og står bedre rustet til å møte morgendagens utfordringer. Her tror jeg resten av Europa har noe å lære i Skandinavia, sa Moïsi, Jeg kaller det The Northern Light og er klar over at det ikke uten videre kan overføres til The Southern Sun. Det som virker i Skandinavia, passer ikke uten videre i Hellas eller i Frankrike. På samme måte som kineserne som reiser over hele verden for å lære og plukker de beste fruktene må også vi i Europa lære oss til å bruke andres erfaringer. Vi må lære av Kina, lære av India. Hva kan vi lære i Afrika og hva kan vi lære fra Skandinavia? Det er ikke nok med fakta, vi må ta hensyn til folks følelser. Vi må lære av andre, ikke bare si storartet, men ikke for oss.

Jeg vil gjerne rose professor Moïs for at han med denne boken bidrar til nye måter å tenke om verden på sa utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dette er sårt tiltrengt, ikke for å undergrave de analytiske verktøyene i statsvitenskap, historie og internasjonale relasjoner, men for å bidra til økt forståelse for drivkreftene i geopolitikken.

Jeg trodde at Moïsi vil ha avsluttet sine betraktninger om Obama med at mens han ble valgt på håp, ser vi nå et skred av frykt spre seg gjennom hele samfunnet i USA ,med ekstraordinære konsekvenser. Det påvirker amerikanernes verdensanskuelse og i sin tur USAs utenrikspolitikk.

Jeg tror ikke at årsaken til vold ligger i «a clash of civilizations». Jeg tror mer på forklaringen til Amartya Sen som hevder at den grunnleggende årsaken til vold er at folk ser på hverandre som om de bare har en enkel tilhørighet: at de er muslim, kristen, hindu, osv. I virkeligheten har vi alle en mangfoldig tilhørighet, for eksempel kristen, far, norsk – og for tiden statstråd. Hver enkelt av oss må defineres ut fra hele spekteret av tilhørighet og kan ikke stenges inne i en av tilhørighetene.

I tillegg til frykt, håp og ydmykelse er det ett begrep til som fortjener vår oppmerksomhet. Det er tillit. Tillit er nøkkelen til en verdi Norge virkelig skulle fremelske, men som vi ikke kan legge inn i statsbudsjettet. Budsjettet redegjør i detalj for finansiell kapital, realkapital og menneskelig kapital, men sosial kapital kan vi ikke redegjøre for – ennå.

Land hvor det er lite tillit scorer lavere enn de med høy på nesten alle områder. Hva betyr det å skape tillit i samfunnet, og der hvor det ikke er tillit, hvorledes kan vi skape den og hvilke trender og utvikling vil være en trussel mot tillit?

Kina

Jeg synes det er interessant at professor Moïsi understreker hvor viktig det er at vi satser på å bygge bygge opp vår forståelse av Kina, sa Støre. Her er mye ugjort. En kollega i UD som har vært stasjonert mange år i Kina påpeker at vi vet mindre i dag enn hva vi gjorde på 80-tallet. Hvorledes er styresettet, hvorledes tenker kineserne og hvorledes tenker landes ledelse og kommunistpartiet.

Norsk debatt er preget av oppfatning at Kina er et land med store utslipp og billig produksjon. Begge deler er sant, men det fremstår også et Kina med innovasjon og teknologiske gjennombrudd som overgår våre forestillinger. Kina er i ferd med å bli nummer én ikke bare i tiltak for å begrense utslipp av CO2, men også i produksjon av fornybar energi.

Professor Huntington sier at vi ikke ser fremveksten av en ny stormakt, men gjenreisingen.

Utviklingen av Kina går mye raskere enn de fleste tror. Kommer Kina til å gå forbi USA som verdens ledende økonomi innen 2030? Betyr det egentlig noe? Slik jeg ser det har det ikke noen gang i historien vært slik at en stormakt ikke har brukt sin økonomiske og teknologiske fremgang til å skaffe seg politisk makt. Hvilke konsekvenser vil det få denne gang? Kina har ingen ideer eller religiøs overbevisning som de ønsker å påtrykke andre. - En av grunnene til de omstillingen i UD er å øke tilstedeværelsen i Kina, til å forstå Kina og for å rekruttere folk som forstår Kina.

Moïsi nevnte «cherrypicking» - å ta med seg det beste. Siden midten av 90-tallet har vi med interesse fulgt med på hvorledes Kina har studert hvorledes Norges lille, åpne økonomi, sosialt orienterte markedsøkonomi fungerer. Det har vært delegasjoner på høyt politisk og akademisk nivå som har kommet hit for å studere hvorledes vi arbeider. Noen i Norge har feiltolket dette som en interesse for å kopiere og å importere. Det er nok også tilfelle, men kineserne prøver å trekke på alle eksempler som de kan bruke for å utvikle sine egne løsninger. Når de besøker Oljedirektoratet i Stavanger kan de ved et øyekast se hvorledes vi har organisert virksomheten. Tilsvarende for Børsen i Oslo og andre kontrollorganer.

Da jeg kom til Kina som utenriksminister ble jeg invitert til lederen for internasjonale spørsmål i kommunistpartiet, en person som kan være mer betydningsfull enn utenriksministeren. Han ville ha opplysninger om våre velferdsordninger. Hvorledes kan Kina utvikle mekanismer hvor de kan våge å investere slik at de kan gi støtte til de som har behov.

Når det gjelder Kina tror jeg at Moïsis analyse ut fra følelser er viktigere enn å drøfte sivilisasjoner. Selv om kineserne ikke er drevet av vestlige verdier, beveger de seg mot en vestlig livsstil, enten det gjelde Apple, Microsoft, klesmote, biler og lignende.

Hva består den kinesiske drømmen i?: først og fremst å komme tilbake til der Kina var. Det er en drøm om status, sa Moïri. De har blitt ydmyket av seg selv og av oss. I Royal Academy of Art i London var det i 2005 var det en utstilling som het «The three Emperors». Utstillingen var arrangert av regjeringen i Kina og det viktigste utstillingsobjektet var et kjempestort maleri. Det viste alle Europas sendemenn stå i kø for å ære den kinesiske keiseren. Budskapet var: dette gjorde dere den gang og dette kommer dere til å gjøre igjen.

Kineserne arbeider hardere, familiefølelsen er sterkere og patriotismen er mye sterkere.

Vi kan ikke påvirke dem ved å si: Kina burde bli et demokrati og dere må respekterer naturen. Kineserne kommer til å lære. Demokrati er ikke et ord som har betydning, bortsett fra for en liten, modig minoritet. Men de er oppmerksomme på kostnadene ved ikke å ha rettsstat, den trusselen det er for nasjonal stabilitet. Når skoler styrter sammen og når melk dreper småbarn, da protesterer borgerne. De vet at årsaken ikke er mangel på demokrati, men mangel på rettsstat. Når de ser miljøødeleggelsene på landsbygda og i utkanten av byene da tar det med i betraktning.

Kineserne mener at hva vi har å si er irrelevant, ikke på grunn av hva vi sier, men på grunn av hvem vi var. Vi er, etter deres oppfatning ikke troverdige, eller for å bruke et sterkere ord: hørbare. De kan nok mene at det vi sier er riktig, men at det må være de selv som foreslår og kjemper for det.

Derfor kommer vi ikke til å overbevise dem eller kunne påvirke dem direkte. Faktisk er det slik at jo sterkere vi prøver å påvirke, jo vanskeligere har de for å høre våre argumenter. Mitt råd er å ikke være for direkte eller for høyrøstet.

Kina lever opp til sin tradisjon om langsiktig perspektiv når de snakker om historien, men ikke i den økonomiske og sosiale utvikling. Her tror jeg de tenker kortsiktig, sa Støre. Jeg tror imidlertid at siden det er en veldig sterk korrelasjon mellom de umiddelbare miljøutfordringene i Kina, hvor det må tas tiltak for å hindre at befolkningen blir forgiftet og varige systemforandringer, kan dagens politikere gjøre endringer i styringssytemene.

Da jeg var i Kina i august, hadde jeg møte med visepresident Xi Jinping som vil bli president i 2012. - Det er slik det er i Kina – Han stilte en rekke spørsmål om hvorledes vi har organisert vårt samfunn.

Hans regjeringsperioden vil kanskje bli 10 år og han kan gjennomføre mange reformer til beste for Kina og som samtidig er viktige i større perspektiv.

Jeg er sikker på at Kina vil bli en rettsstat, men av helt andre grunner en hos oss. Mens jeg var i Kina møtte jeg en gruppe uavhengige jurister. De fleste er på min alder. De forteller at i 1980 var det ingen uavhengige jurister. Det var ingen privatrett. Disse juristene er utdannet siden den gang. Gjennom den menneskerettsdialogen vi har med Kina, har noen av disse juristene fått utdannelse i arbeidsrett i Norge. Kina kopierer ikke vår arbeidsrett, men tar elementer fra den. Hvorfor? Jeg tror det skyldes at siden de har sluppet markedet fri og innført kapitalisme, har de forstått at de ikke kan håndtere alle relasjoner politisk. Etter min oppfatning er Kina fortsatt i stor grad organisert etter leninistiske prinsipper, men markedet kan ikke styres politisk. Derfor trenger Kina et rettsystem som kan håndtere næringslivets konflikter. Her ser vi en utvikling som i løpet av noen år kan prege demokratiet i Kina, hvor beslutninger vil kunne tas lokalt og bottom up.

Vi må følge med på det som skjer i Kina, men det er viktig ikke å la seg overvelde. Etter min oppfatning er Kina et sårbart samfunn på grunn av måten landet er organisert. Hver gang det oppstår en presset situasjon er det frykten for stabilitet som dominerer. Det er vår tids paradoks at det er den mest dynamiske staten som er mest overfokusert på indre stabilitet. Når vil strukturen begynne å sprekke og hva vil da skje? Når vil det bli et skifte fra håp til frykt og engstelse som fører til at samfunnstrukturen sprekker opp?

Det fare for at kineserne blir for selvsikre, sa Moïri. En kinesisk vits sier: «I 1949 reddet kommunismen Kina, i 1997 reddet kapitalismen Kina, i 2009 reddet Kina kapitalismen». Jeg tror at den kinesiske eliten har et klart overtak fordi de vet mye mer om vårt samfunn enn vi vet om deres. Mine beste studenter fra Kina forstår våre følelser og vårt verdigrunnlag, samtidig som de forblir kinesiske. Amerikanerne sier stolte at her kommer 350 000 kinesere til USA for å studere, mens vi bare sender 3000 til kinesiske universiteter. Nettopp dette gir kineserne et fortrinn. De kjenner oss, mens vi ikke kjenner dem.

I Kina er det to former for nasjonalisme, den positive, optimistiske som får dem til å reise ut for å lære og til å skape den åpne arkitekturen som de viste verden under ved åpningen av olympiaden og så er det deres defensive nasjonalisme som du ser i deres fastlåste holdninger overfor Dalai Lama og Taiwan. Hvilken av disse to formene for nasjonalisme vil få overtak?

Hva vil skje når Kina får større innflytelse utenfor landets grenser, hvor de må overta en del av det ansvaret og de oppgavene USA har i dag, sa Støre. Kina har ikke tapt en soldat i utenlandsengasjement siden 1979! Jeg diskuterte Kinas engasjement i Afghanistan med min polske kollega. Han spurte: Hvorfor skal våre menn og kvinner i uniform dø i Afghanistan når nabostaten Kina bare utnytter landets ressurser?

Hva betyr det for Kina å bli stormakt? Min kinesiske kollega tilhører den skolen som mener at Kina fortsatt må konsentrere seg om utvikling innenlands. Kina er fortsatt et utviklingsland. Det er rikdom langs kysten, men massene er fortsatt fattige. Derfor kan vi ennå ikke opptre på den globale arena.

Kina er et land som uten å unnskylde seg søker etter muligheter. De kjøper seg inn i havnen i Pireus, investerer i andre havner og i infrastruktur.

Vi har hatt diskusjoner med kineserne om hvorlede organisere pensjonsfond. Vi høster internasjonal anerkjennelse for vår måte å gjøre det på. Kina, derimot har strategiske mål for sine investeringer i utlandet. Dette er fullstendig nytt i Europa. Hittil har det ikke vært noen utenlandsk stat som har kunnet gjøre det. USA kunne, men det ville vært mot deres motstand mot statlige investeringer. De overlot investeringer til markedet, men i Kina er det staten. Hvor lenge vil det fortsette? Jeg tror at bildet av Papandreo som tar mot den kinesiske statsministeren vil bli historisk, men jeg vil gjerne se de politikerne som hadde sagt nei takk når du er i Hellas situasjon.

Det er en stor forskjell mellom Kina og India, sa Moïsi. India har ikke slik som Kina vært en stormakt i moderne historie. India har ingen tradisjon som stormakt. Indias modell er at individene skjermer seg mot makt, slik Gandhi gjorde. India er bare en tredel av Kina når det gjelder økonomi, strategisk styrke og finansiell styrke – og olympisk suksess.

Min første oppgave som utenriksminister var å dra til Hong Kong på WTO-møtet i 2005, sa Støre. Den gang var Kina det nesten eneste landet som kunne være vertskap for en slik ministerkonferanse uten at det ble opptøyer. Likevel deltok kineserne ikke i forhandlingene. De var tilstede, men for å lære.

Tre år senere, i 2008, da WTO-forhandlingene brøt sammen, var Kina tungen på vektskålen.

Hvorledes vil Kina opptre som nummer to og som nummer én på den globale arena?
Lenke til Støres foredrag

Problemet for USA i dag er at de står overfor et Kina som er dualistisk, sa Moïri. På den ene siden nekter de å påta seg ansvar internasjonalt og er fornøyd med å se på hvorledes USA i økende grad forstrekker seg. På den andre siden må USA balansere Kina i Kinahavet, fordi Korea og Japan stadig blir mer bekymret over kinesernes aktiviteter. Noen ganger gjør Kina for mye regionalt og mesteparten av tiden for lite globalt. - Hvorledes skal du hamle opp med en slikt intelligent, utspekulert, manipulerende og motsetningsfylt land?

Er vestens tid forbi?

Det er forskjell på tilbakegang for USA og for Europa, sa Moïri. Det var et tilbakeslag i USA fra 1989 til 2001. Dette er forbi. USA knytter nye kontakter og innretter seg på en multipolar verden hvor USA vil være uunværlig, men ikke den uunværlige nasjonen. USA er i tilbakegang, amerikanerne er ikke lykkelige med det og fornekter tildels utviklingen – på samme måten som kineserne fornekter globalt ansvar.

Jeg tror det er annerledes for Europa. Der jeg er redd for at det er en resignasjon og kanskje tilfredshet med utviklingen - Vi var for mye i historiens sentrum tidligere. La oss bli litt mer som et stort Sveits, eller mer som et feriested i Florida hvor en sterkere, mer moderne sivilisasjon kommer for se hvorledes folk levde på en kultivert måte i går. - På en måte er scenariet at Europa blir et museum som viser fortiden. Jeg tror mange europeere er tilfreds med en slik utvikling, men ikke alle.

Du kan ikke lenger være modell hvis du ikke oppfattes som aktør. Historien er syklisk. Det har vært i en lang syklus hvor Vesten dominerte verden. Den perioden er over.

Jeg tror ikke det er noe ja/nei svar på om Vestens epoke er over, sa Støre

Jeg tror at noe av det beste ved Vesten og det åpne vestlige tenkesettet er at du kan leve med åpne intellektuelle refleksjoner over dilemmaer og ikke være opptatt av å virkeliggjøre en totalitær drøm. Vi har bekjempet terrorisme og vi må kjempe mot den igjen.

Jeg tror verden er i en slags uorden som gjør at vi ikke har noe klart og entydig verdensystem og at vi er i en overgangsfase. Det ikke slik som i sporten hvor det er klare vinnere og tapere. Derfor kan du kan heller ikke si at enten er du med oss eller så er du mot oss. Du kan heller ikke si at det er «a clash of civilizations». Du må ta den intellektuelt mer krevende veien med analyse av en kompleks virkelighet og med krevende valg. Da betyr ikke det å være ledende det samme som dominerende, men hvem som er innovativ, hvem som kartlegger ukjente område. Jeg tror det er en stor styrke i å kunne respektere, ikke tolerere, men klare å håndterer uenighet.

Derfor tror jeg at den fryktens tidsalder som vi opplever i Europa og USA er et varsel. Vi kan trekke frem noen europeiske spøkelser for å finne enkle svar, for å finne syndebukker. Det er en viktig utfordring for Europa å motstå slike løsninger.

I 2050 vil Vesten ha bare 10% av verdens befolkning og den økonomiske produksjonen vil relativt sett ha samme andel som Europa hadde i 1815, tilsvarende 30% av verdenstotalen, sa Moïsi.

I 1950 var Vestens andelen, inklusive USA 68% det globale produktet.

Min hovedkonklusjon er at vår rolle vil bli å være en nisje av excellence. I dag er det millioner i verden som drømmer om å få del i den amerikanske drømmen eller å bli beskyttet av det europeiske sosiale systemet. Det er ingen som for alvor drømmer om å bli kineser. Heller ikke kineserne drømmer om at andre skal bli kinesere. Kineserne drømmer om å få samme kjøpekraft som oss. Vårt mareritt er å måtte arbeide som dem.

Ved hver korsvei fremhever vi at ytringsfrihet og liberale menneskerettigheter ikke bare er vestlige verdier men universelle, fordi de er forankret i internasjonale resolusjoner som er undertegnet av alle land, sa Støre. Opprinnelsen er imidlertid ideer som kommer fra vest og som Vesten forsøker å få innført som universelle. Det interessante er imidlertid at de fremvoksende økonomiene kan komme til å finne at den kinesiske modellen er mer interessant og mer innbydende enn den tradisjonelle vestlige. Det er ikke bare Kina, de kan se til Tyrkia, til Brasil og for enkelte saker til SydAfrika. Dette er en interessante utvikling som vi bør følge nøye.

Ansikter fra debatten 1

Midtøsten og Iran

Jeg vil slå et slag for fredsforhandlinger i MidtØsten, sa Støre. De fleste eksperter mener forhandlingene er dømt til å mislykkes og at de er spill for galleriet. Vi kan imidlertid ikke se isolert på Israel og Palestina. Dette er en regional konflikt. Vi må også avklare forholdet mellom Israel og Syria. Da vil spenningen avta i Libanon, som er det virkelig eksplosive området. I bakgrunnen har vi en iransk krig med stedfortredere. Noen sier at Libanonkrigen i 2006 var den første krigen mellom Israel og Iran og at Gaza-krigen i 2009 var den andre. Spørsmålet er om den tredje og den fjerde krigen med Iran vil bli mer direkte.

Jeg tror at følelsen av ydmykelse i Iran går tilbake til den persiske opprinnelsen. Kolleger i MidtØsten har sitert en uttalelse Khomeini ga til media på Air France flyet fra Paris til Iran i 1979. Der sa han: Denne regionen har vært styrt av Ottomanene, av araberne, av Storbritannia, nå er tiden kommet for perserne!

For å forstå hva som hender i Iran nå, kan vi se i historiebøkene. I etterkant av en revolusjon kommer terror. I Iran ser vi et autoritært militærstyre som korrumperer staten og som tar over økonomiske nøkkelposisjoner og de viktigste militær- og sikkerhetsstyrker.

Iran og iranerne føler seg ydmyket på to måter, sa Moïsi. Det er minnet om statminister Mossadeq som ble avsatt ved hjelp av CIA, tidlig på 50-tallet. Enhver iransk forhandler i internasjonale institusjoner vil starte med Mossadeq, som for å si at du skal ikke ydmyke oss i dag slik du har gjort tidligere. I Iran er det en dyp følelse av ydmykelse overfor landets egen regjering. Vi er arvtakerne til en av verdens største sivilisasjoner og blir representert av en vulgær propagandamaker som truer andre land med terror som verktøy for å manipulere den iranske befolkning og for å skaffe seg en lederrolle i den muslimske verden. Det er derfor en dobbelt fremmedgjøring. Jeg tror at Iran står overfor mange utfordringer: trusselen om spredning av atomvåpen er reel. I det øyeblikk Iran blir en atommakt, vil SaudiArabia, Egypt, Tyrkia kreve å få atomvåpen.

I dag er det folk som fører en vellykket«cyberwar» mot Iran og forsinker utviklingen av kjernefysiske våpen. Håpet er at det skal komme et systemskifte i Iran innen landet har utviklet en atombombe.

Det er to katastrofescenarier: Det blir erklært krig mot Iran og at Iran blir atommakt. For Israel er det første scenariet offisielt bedre enn det andre. Offisielt for USA og for verden for øvrig er det første scenariet verst. Jeg er imidlertid slett ikke sikker på at Israel er særlig lysten på å starte krig mot Iran etter de svake resultatene i Libanon og Gaza, samt at deres diplomatiske isolasjon vil bli forsterket. De bruker kraftig språk, men jeg håper at de har lite lyst til å handle.

Det som slår meg, etter å ha arbeidet med dette spørsmålet i en årrekke, er hvorledes nasjonen Israel som nå er 60 år gammel startet i en håpets atmosfære, sa Støre. I dag er Israel mye mer preget av frykt. Fortsatt er det håp og tendenser til sjåvinisme, men også frykt. Hos palestinerne er det ydmykelse, men også håp. I de siste to årene har jeg snakket ukentlig med statsministeren, Salam Fayad i Palestina. Han sier: prøv forhandlinger. Prøv hva du kan oppnå fra toppen og nedover. Jeg vil arbeide nedenfra og oppover og forberede for en stat.

Vi har sett et usedvanlig talent hos palestinerne, med reformering av institusjoner, oppbygging av sikkerhetsstyrker, nedskjæring av byråkrati og opprydding. Nå snakker jeg om Vestbredden, ikke om Gaza. Vi møter et ledersjikt som sier at de ser frem til den dagen de kan klare seg uten økonomisk hjelp utenfra. Statsminister Fayad ber meg si på internasjonale møter at jeg ser frem til den dagen jeg kan kutte ut all støtte til de palestinske selvstyremyndighetene fordi de kan klare seg på egen hånd. Den økonomiske veksten er på 8 – 9% per år. Jeg opplever ønske om selvstendighet og status som egen stat. Det er likheter mellom den bevegelsen som førte til opprettelsen av Israel, selv om det er forskjell på det historiske utgangspunktet. Jeg tror at tilliten mellom forhandlerne kan bygges opp igjen og vi kan ikke slutte å håpe på det.

Afrika

La meg starte med demografi, sa Moïsi: I 1915 var befolkningen på det afrikanske kontinentet 180 millioner. I 2050 vil det være 1800 millioner, 10 ganger så mange. Jeg ser på Afrika som et vanskelig tilfelle. Her er det en kombinasjon av total desperasjon og sterkt håp. Total desperasjon i forbindelse med etnisk rensing, HIV-epidemi, utbredelse av total korrupsjon. Men så er det håp om å gjenvinne respekt.

Det Afrikanske kontinentet gjenoppdages nå fra Kina, fra India, fra Brasil, fra USA og fra Europa. Her har de tidligere kolonialmaktene er vanskelig rolle. Vi må unngå neopaternalistiske holdninger. Fra Frankrike vet jeg hvor vanskelig dette har vært og fortsatt er.

Du har en ny generasjon afrikanske ledere, som er opptatt av hva som er godt for fellesskapet og som ikke forventer hjelp og støtte utenfra: Ikke hjelp meg, jeg vil bli i stand til å klare meg på egen hånd, men bygg ikke barrierer rundt oss.

For de landene som omkranser Middelhavet er utviklingen av Afrika av helt avgjørende betydning. Enten må afrikanerne finne en løsning på eget kontinent, eller så må de emigrere.

Vi bør starte med å stole på dem og støtte dem i arbeidet med å bygge opp selvtillit.

Jeg besøkte Sudan og Etiopia i juni, sa Støre.

I Sudan besøkte jeg blant annet oljefeltet Heglig. Det er et kinesisk, indisk, malayisk prosjekt og er det første oljefeltet jeg har sett som er fullstendig ikke-vestlig. Det er veldrevet, med høy standard og fokus på alle sikkerhetstiltak.

I Addis Abeba var jeg i møte med African Union. Sekretariatet holder til i en stor, gammel kontorbygning. Rett ved siden av bygges deres nye hovedkvarter, en bygning etter mønster av FNs bygg i New York, men litt større! og rett ved siden av den igjen et enormt konferansesenter, begge betalt og bygget av kinesere. Det var bare kinesiske arbeidere, alt skal stå nøkkelferdig på 18 måneder. Jeg liker det ikke. Her er det ingen forstyrrende spørsmål om demokrati og menneskerettigheter og transparens.

Kineserne har et ordtak, sa Moïsi: Vi hjelper deg uten betingelser, uten å bry deg med menneskerettigheter, etc. Samtidig er det slik at afrikanerne selv føler seg lang mindre ydmyket av kinesere som arbeider mer eller mindre under samme forhold som de selv gjør. De har ingen kolonibakgrunn og de svetter like mye som afrikanerne. De er ikke den hvite mann i hvit skjorte og med tropehatt som gir ordre og lever under totalt andre betingelser.

Ansikter fra debatten 2

Nordområdene

Når du står i Norge og ser etter globale megatrender, da ville jeg bruke mye av tiden til å se mot øst, sa Støre. Slik er det i alle land, fordi vi ser at det er et historisk skifte ikke bare i Øst, men også i Syd. Alle land ser det. Men vi ser også mot Nord.

Det er der i vårt nærområde hvor utviklingen skjer raskest. Jeg var i Bodø i dag. Nå er det en havneby som ligger der kysten slutter. Når denne regionene åpnes opp for handel, ferdsel og energiutvinning og med verdens rikeste fiskeforekomster, vil Bodø være en havn midtveis til Barentshavet og Kvitsjøen men også ankerpunkt for NordØstpassasjen fra Europa til Kina.

For en måned siden seilte et skip fra Kirkenes til Kina. Det innebar to viktige, historiske hendelser. Den ene var lasten, jernmalm fra de nyåpnede gruvene i SørVaranger. Disse gruvene ble nedlagt i 1997/98 på grunn av manglende lønnsomhet. Ti år senere gjenåpnes de fordi Kina trenger jernmalm, ikke til kystdistriktene, men til innlandet. Her utvikles det 100 byer over hele Kina som skaper den innenlandske vekst alle har ventet på og ønsket.

Det andre viktige punktet er skipet og seilingsruten, NordØstpassasjen, en skipsled folk har drømt om i årevis. Nå er den seilbar i august og september – ved hjelp av en russisk atomisbryter. Om noen år kanskje i fire måneder. Denne ruten reduserer seilingstiden med elleve dager – og det er ingen pirater her.

Den nye skipsleden bringer Europa nærmere til Kina og Kina nærmere til Europa. Det er derfor Seoul, Kina og Japan vil ha observatører i Arctic Council, akkurat som Frankrike.

Det er ikke bare vi som ser det slik. Når jeg er i Beijing eller Washington er det Norges plass i dette bildet de vil snakke om, at vi er en port til Arktis.

Mine følelser ligger i Nord, fordi jeg har store forventninger til hva som skal skje der, og en agenda som gir Norge både en oppgave og en utviklingsretning.

Når du kombinere nye transportruter med ressurstilgang og økende etterspørsel, da skjer det en hektisk utvikling rett for nesen på oss. Mine utenlandske kolleger snakker om de fantastiske utviklingsmulighetene for Norge, men tenk på det ansvaret vi får.

Jeg besøkte nettopp redningssentralen i Bodø. Tenk på behovet for overvåking for skipsstandard og kravet om å følge havets regler for redningsaksjoner.

Vi er i ferd med å vinne kampen om å forklare folk at Arktis ikke er lovløst, ikke kartlagt område, et terra nullus. Arktis er et havområde hvor det ligger is på toppen. Uansett om isen er der eller ikke, havretten og internasjonale rettsregler gjelder alltid - på samme måte som i Bosporus og i Stillehavet.

Internasjonale samarbeidsorganisasjoner

Verden er i forandring og det er klart at vi trenger å foreta tilpasning av institusjonene fra etterkrigsperioden, sa Støre. Blant annet må vi fornye organiseringen av vår ambassader.

Vi må inkludere nye stormakter, Kina og India, BRIC-landene. Hovedtyngden av reformarbeidet er i forhold til FN. Vi ser at Sikkerhetsrådet snubler, hovedsaklig fordi de som har sete der ikke ønsker forandring. Det er ikke dramatisk, men en grunnleggende årsak.

Så har vi G-20, en selvoppnevnt gruppe som ble opprettet sent på 90-tallet med formål å opprettholde dagens verdensorden og hindre sammenbrudd i økonomien. G-20 fikk først betydning for to år siden da verden sto midt i finanskrisen. Vi bør applaudere og takke G-20 for at de grep inn, roet ned og oppnådde enighet om tiltak.

Det var bra, men nå er det tid for noe spørsmål.

Spørsmålet om legitimitet står sentralt. For oss i Norge er det viktig at internasjonal lov og orden blir opprettholdt, respektert, utviklet og forankret. Det er en sentral oppgave.

Jeg ønsker meg ikke G-192 – tilsvarende FNs generalforsamling. Selv om G-20 representerer 85% av verdensøkonomien, er det 170 stater uten formell tilknytning, uten mulighet til å påvirke beslutningsprosessen. Derfor blir mitt spørsmål om representasjonens legitimitet, og mitt neste spørsmål er om agenda og mandat. Noen sier at G-20 skal ha som oppgave å sikre markedet gjennom å stabilisere finanssystemet, mens andre, slik som kommende fransk president sier at G-20 også skal arbeide med handel, klima, miljø og en rekke andre oppgaver. Her er det glidning mot oppgaver innenfor nye områder.

Nå kan dere si at her en er en minister som er lei for at han ikke får være med. Det er delvis sant, men hovedsaken er at vi stiller disse spørsmålene nå og at vi stiller dem til G-20 landene: Dere kan forandre oppsettet og bli et representativt organ, bli legitimt og få forankring.

Jeg tror dette er en viktig sak som vi må ha fokus på: Hvem er skal være kvalifisert til å delta. Det er to representanter for EU-institusjonene og så er det Spania, Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og Nederland. Er dette dagens Europa?

Etter min oppfatning er det en utfordring i forhold til Lisboa-traktaten at EU er representert gjennom organisasjonen selv og seks medlemsland. Ideen bak denne traktaten er at Europa skulle tale med én stemme, med ett syn og opptre som én global hovedaktør.

For Norge er det uheldig at Europas stemme svekkes. Jeg frykter at EU er inne i en periode med hovedfokus på interne problemer, slik som finanskrise, budsjettunderskudd, utgiftskutt og sosial uro. Hvorledes skal vi komme tilbake til logikken bak Lisboa-avtalen, hvorledes skal denne ene stemmen organiseres og struktureres?

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas