Global Megatrends in a Multipolar World. EUROPEAN FOCUS

Megatrends i en multisentrisk verden. Møte nr 2, Den Europeiske Union

Hva er Europas rolle i en verden i rask forandring?

Paneldebatt med innledning av dr Wolfgang Münchau, kommentator i Financial Times, generalsekretær Trygve Nordby, Europabevegelsen og professor Øyvind Østerud, UiO.
Møteleder journalist Sten Inge Jørgensen, Morgenbladet.

Litteraturhuset tirsdag den 12. oktober 2010 Plenumsmøte med PF Nasjonaløkonomisk og PF Internasjonal politikk og økonomi, i samarbeid med Fritt Ord.

Foredrag og paneldebatten foregikk på engelsk. Her er et redigert sammendrag på norsk.

EU i krise?

Vi har ikke brukt krise i tittel på dagens møte, men vi kunne ha gjort det, sa møtelederen, Sten Inge Jørgensen. Vi ser nesten daglig ordet krise bli brukt om EU i media. Vi snakker om langsiktig utviklingstendenser, om konkurranse fra land som Kina, Det blir stadig tydeligere at det er vanskelig for EU å opprettholde en ledende posisjon globalt. Vi så det i København hvor EU prøvde å tvinge gjennom en klimaavtale. Det var Kina og USA som spilte hovedrollene.

I tillegg har vi indre problemer som skyldes med mange år med lav vekst og aldrende befolkning.

Så har vi frykt: hva slags samfunn er det vi har?, spesielt som følge av innvandring.

Finanskrisen økte problemene. Den førte til en krise for euro, fellesvalutaen - limet som skal holde EU sammen.

Alle spør vi om krisen vil styrke eller svekke EU.

Euro, finanskrise og støtteordninger
For noen år siden var det mange av oss som trodde at euro skulle overta rollen som verdens ledende valuta fra US dollar, sa Wolfgang Münchau. Eter finanskrisen er det ikke mange tror på det lenger.

Selv i krisetider er det positive og negative sider ved euro-sonen. Langt fra alt har gått galt. Landene som er med i valutaunionen har følt en form for beskyttelse i forhold til finanskrisen. Flere av de små landene i Eurosonen ville ha opplevd valutasvingninger om de hadde stått utenfor eurosamarbeidet. Forskjellen er hva som skjedde på Island sammenlignet med Irland. Island gikk over stupet, mens Irland så vidt har klart seg hittil. Begge land er omtrent like bankerott.

Etter en lang indre debatt har EU-landene kommet blitt enige om beskyttelsestiltak. Angela Merkel tapte ikke valget i Nordrhein Westfalen fordi hun ville gi lån til Hellas, men fordi hun først sa at hun ikke ville. Det var riktig å gi lån til Hellas, uten det ville Eurosonen brutt sammen.
Lederen for Det internasjonale pengefondet advarte Merkel: Hvis ikke Tyskland støtter Hellas, vil krisen spre seg, først til Portugal. Når den når Spania vil det ikke lenger være mulig å stoppe den. Vi tåler krise i små land, som Irland, men vi tåler det ikke i et folkerikt land som Spania.

Spørsmål: Er det riktig at Frankrike og Tyskland har stilt krav til regjeringen i Hellas om å kjøpe militærmateriell fra Frankrike og Tyskland for syv milliarder euro. Hvis ikke ville landene ikke gi Hellas garantier. Dette har ikke vært omtalt i norske aviser.
Det kan være grunnen til at EU ikke forlangte at Hellas skulle foreta kutt i forsvarsbudsjettet som er på 5% av BNP, sa Münchau.
Når Tyskland garanterte for Hellas var det ikke helt uten egeninteresse. Mange tyske banker ville komme i problemer dersom Hellas skulle gå konkurs

Først laget EU hjelpepakken til Hellas og en uke senere The European Financial Stability Facility, EFSF. Dette er et fond som skal tre inn når finansmarkedene svikter og er beregnet på kortsiktige tiltak, som en førstehjelp til kriseløsning.

I en nasjonalstat har du regjering, sentralbank, rettsvesen, osv. I en krisesituasjon kan regjeringen raskt innføre krisetiltak. Slik er det ikke i Euro-sonen. Der er det en fullstendig uavhengig sentralbank, ESB, og et ministerråd, men det finnes ingen mekanisme for å gripe inn i kriser. Avtalen forbyr krisehjelp. Lisboa-traktaten sier at land kan melde seg ut av EU, men land kan ikke melde seg ut av euro-samarbeidet. Hvis et land får betalingsvansker, er det fare for smitteeffekt. Det kan føre til at hele system faller sammen. Derfor var det nødvendig for EU å lage en krisemekanisme: EFSF som kan gi lån, sammen med krav til innsparing og andre tiltak for å bringe økonomien på fote.

På begynnelsen av året var jeg skeptisk til om EU ville klare å finne løsninger, sa Münchau og jeg synes ikke at de har vært så nyskapende som nødvendig. Utfordringen ligger ikke i å løse kortsiktige kriser men i å finne løsninger som sikrer bærekraft. Flere EU-land har insolvens-problemer, som i Spania, Portugal og Irland.

I EU blir solvensproblemet behandlet som et politisk spørsmål og sentralbanken, ESB, tilfører kredit mot verdipapirer som blir stadig dårligere. ESFF er laget for å skaffe likviditet, ikke for å løse solvens-problemer.
Irland kan bli solvent hvis det får en økonomisk vekst på minst 3% per år. Økonomisk historie viser imidlertid at det tar lang tid før det igjen blir vekst i et land som har vært i økonomisk krise. I stedet for vekst kan man vente et tiår med stagnasjon.
Det er slik i EU at vi ikke erkjenner problemene med solvens, men stadig tilfører penger. Dette dreier seg ikke om en pensjonskrise om 30 – 40 år. Problemene vil bli synlige mye tidligere, neppe i de første par årene men på midten eller slutten av dette tiåret. I verste fall kan sentralbanken, ECB, selv bli insolvent på grunn av dårlige verdipapirer.

Hvis Hellas skulle få betalingsproblemer, vil sentralbanken sitte igjen med verdiløse statsobligasjoner som må avskrives. Da kan det bli nødvendig å refinansiere banken. Banken vil få penger, men den vil ikke lenger være uavhengig. Det vil bli diskusjoner om fremtiden for Eurosonen og sentralbankens rolle. Det er tvilsomt at Tyskland fortsatt vil bære utgiftene.

Dagens system er slik at støtten til Hellas ikke slår inn i medlemslandenes økonomi. Foreløpig er det bare garantier, ikke utbetalinger. Det er først når garantiene må innfris, at man ser virkningene. Først da vil vi se en pengeoverføring fra nord til syd, fra Tyskland til Hellas. Først da man vil føle virkningene i Tyskland, i form av reduserte pensjonsytelser og/eller økte skatter.

Panelet, fra v: Sten Inge Jørgensen, Trygve Nordby, Øyvind Østerud og Wolfgang Münchau

Hva er fremtiden for euro?
Gitt at EU klarer å mestre solvens-problematikken, hva er da fremtiden for pengeunionen? Vil euro overleve og vil den være en sterk valuta? Jeg tror euro vil overleve og at man skal være varsom med å spå dens undergang fordi den ikke har bærekraft.
EU er en juridisk og politisk union, ikke en økonomisk union. Det er ikke enkelt for Hellas å gå ut av EU og satse på egen valuta, devaluere og bli konkurransedyktig. Skulle en slik plan bli kjent, ville alle som har penger flytte dem ut av landet. Da ville Hellas få en bankkrise i tillegg til dagens problemer.

Det er derfor ikke innlysende at fordelene ved en devaluering ville oppveie skadevirkningen av det økonomiske kaoset den ville forårsake. Ingen av medlemslandene har drøftet en slik løsning. For å gå ut av valutasamarbeidet ville landet også måtte gå ut av EU

Noen har lanser teorien om at Tyskland vil gå ut av eurosamarbeidet fordi de er unntaket som har en solid økonomi. Det ville imidlertid være galskap, fordi det er Tyskland som tjener på å ha fellesvaluta. Det er da heller ikke noe politisk parti som foreslår det.

Derfor tror jeg ikke at euro-sonen vil brytes opp. Utfordringen ligger i å få den til å lykkes. Euro er det viktigste prosjektet i EU, ved siden av felles marked og fri flyt av arbeidskraft. Felles valuta er et virkemiddel for å øke EUs slagkraft. EU er ingen militærmakt og har ingen ambisjoner om å bli det slik USA er. Målet var å skape en valuta som kunne konkurrere med og kanskje overta rollen til US dollar.

Selv i USA er det tvil om fremtiden for US dollar. Det er store budsjettunderskudd og det er fare for at USA vil gå inn i en inflasjonsperiode for å redusere statsgjelden. Det er mye mulig at dollar vil bli detronisert som internasjonal valuta. Vi ser allerede tegn til at dollar svekkes og markedene er meget bekymret over USAs politikk og tiltak for å begrense inflasjon.

Svekket dollar vil styrke euro. På kort sikt vil gi EU svekket konkurransedyktighet. På lang sikt vil det imidlertid gjøre euro til en viktigere valuta. Det er lenge siden franskmennene oppdaget fordelene ved det privilegiet det er å ha en reservevaluta. USA har en økonomisk handlefrihet som ingen små land kan ha. USA kan velge inflasjonspolitikk. Europeiske land har ikke det valget. Her vil inflasjon føre med seg endringer i vekslingskurs, etc som mer enn vil spise opp mer enn gevinsten ved økt konkurransedyktighet. Slik er det ikke i USA. USA kan opptre helt uansvarlig.

Euro er allerede verdens nest største valuta og betydningen øker og har økt gjennom hele finanskrisen. Ser du Eurolandene under ett, er det mindre problemer her enn i USA.

Tidligere har jeg forutsagt at euro vil overta for dollar, men jeg hadde ikke trodd det skulle ta så lang tid. Kanskje skjer det ikke før om en ti års tid. Dette er en megatrend. Forutsatt at EU ikke går konkurs, tror jeg at euro vil overta rollen som verdens ledende valuta. Det vil gi EU en rolle som vi ikke kunne oppnå gjennom utenrikspolitikk alene.

Storpolitikk, småpolitikk og økonomisk politikk.

I de første årene etter at EU var etablert skilte vi mellom storpolitikk og småpolitikk, sa Øyvind Østerud. Storpolitikk dreide seg om de grunnleggende strukturene: om sikkerhet, om landegrenser, mens småpolitikk handlet om dagligdags samarbeid om telekommunikasjoner, energi, forskning, etc.

I dag er det uorden i EUs storpolitikk, mens samarbeidet innen småpolitikk går ganske glatt.

Sikkerhet og forsvar er storpolitikk. Det var Den kalde krigen som la grunnlaget for den europeiske unionen og er den viktigste forklaring på hvorfor vesteuropeiske land dannet union.

Etter Berlin-murens fall var de store medlemslandene ikke lenge i samme båt. De hadde ikke lenger Sovjetunionen som felles fiende. De var ikke lenger et amerikansk protektorat i sikkerhetsspørsmål. Det var ikke lenger nødvendig. Slutten på Den kalde krigen gjorde at de viktigste grunnen til å danne union på grunn av sikkerhetsspørsmål hadde falt bort.

Tyskland hadde fått nye utfordringer etter 1989, med økt fokus på økonomisk utvikling i Sentral- og ØstEuropa. Frankrike var mer opptatt av Middelhavsområdet og NordAfrika. Storbritannia prøvde en mer fri og atlantisk orientering. Italia var opptatt av utviklingen i Adriaterhavet og østlige deler av Middelhavet. Hellas var først og fremst opptatt av situasjonen på Kypros og forholdet til Tyrkia, etc.

Denne geopolitiske oppsplittingen ble forsterket gjennom utvidelsene av unionen. Polen var, av naturlige grunner, skeptiske til Tyskland og gikk sammen med Storbritannia i en tett allianse med USA.

Spredningen i sikkerhetsspørsmål kom tydelig frem i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia, hvor Tyskland ivret for å godkjenne Kroatia. Spredningen i sikkerhetsspørsmål ble sterkere i forbindelse med den første krigen i Gulfkrigen, hvor Storbritannia, Frankrike og Tyskland hadde ulikt syn på situasjonen etter det irakske angrepet på Kuwait. Situasjonen ble ganske dramatisk i forbindelse med uenighet om invasjonen av Irak i 2002/03. Tyskland og Frankrike var i mot USA, mens randstatene Danmark, Storbritannia, Spania, Italia og Polen støttet invasjonen.

Det er et fellesforum for sikkerhetsspørsmål i EU og det er opprettet en europeisk sikkerhetsstyrke, men dette er en ordning for gode dager. I krisesituasjoner har det hittil ikke vært talt med én stemme fra EU. Det er slik på grunn av geopolitiske spørsmål og fordi det er ulike interesser i sikkerhetsspørsmål. Hver enkelt stats forsvar er et nasjonalt privilegium. Felles innsats krever enstemmige beslutninger. Beslutningsprosessen er derfor temmelig ineffektiv sammenlignet med andre områder i EU. Dette skyldes at EU mangler den kraftige ledelsen vi finner i NATO. I EU dreier det seg om maktballansen mellom fire til åtte betydelige stater, mens USA sitter i førersetet i NATO.

EU er en viktig deltaker i den internasjonale debatten om sikkerhet og tar ofte ordet i FN og i internasjonale debatter i sin allminnelighet. EU er imidlertid ikke aktiv deltaker når det dreier seg om tiltak i en krisesituasjon.

På den annen side spille EU en viktig rolle i stabilisering av det tidligere Jugoslavia, i Kosovo og Bosnia. EU er også en betydelig økonomisk bidragsyter – etter at de viktige beslutningen er tatt andre steder.

Denne splittelsen går til kjernen av den europeiske identitet, slik vi ser det i den dype konflikten om medlemskap for Tyrkia. Frankrike er mot, ganske tydelig fordi tyrkisk medlemskap ville bety at EU ikke lenger ville fungere etter fransk modell slik EU gjorde før utvidelsen etter slutten på Den kalde krigen.

Storbritannia er for, fordi tyrkisk medlemskap ville bety at EU ble en ganske løs union, uten tett samarbeid, mer som en tollunion.

På økonomiområdet kan man si at det både er for lite og for tett fellesskap. EU er et temmelig sammensatt område, fra verdens mest avanserte industriland til noe nær utviklingsland. Det er store ulikheter i BNP, store ulikheter i økonomisk aktivitet, store ulikheter i størrelse på offentlig sektor, store forskjeller i yrkesaktivitet, velferdsgoder, etc.

Monetærunion med én felles valuta er ikke en stabil løsning innefor et så variert område. Det fratar enkeltstatene handlefrihet, som mulighet til devaluering i krisesituasjoner, regulering av styringsrente, etc.

I motsetning til USA, er det selv med pengeunion ikke mulig å oppnå full arbeidskraftmobilitet. Det hindres av språkbarrierer, økonomiske, kulturelle og en rekke andre årsaker. Det er heller ikke mulig å gjennomføre omfordeling, slik man kan i en finanspolitisk union, hvor man kan skattlegge befolkningen direkte for så å omfordele inntektene ut fra et stort, felles budsjett.

En finanspolitisk union ville gjort det mulig å jevne ut inntektene i Europa, gjennom en planlagt fordeling til utvalgte områder. Dette er ikke mulig i pengeunionen

En fiskal union ville i realiteten ha betydd en forbundsstat, slik som USA men det ville ha gitt en meget ustabil løsning som lett ville kunne sprekke opp i krisesituasjoner. Politisk ville en fiskalunion gi mange års politisk tilbakeslag i mange land, ikke bare i senterskeptiske land som Storbritannia og Danmark, men også i Tyskland og Frankrike. Forslag om en felles forsvarspolitikk ville få omtrent samme følger.

I Europa er det i mange land politisk motstand mot å gjøre EU til føderasjon. Det har vært uakseptabelt helt fra starten både i Danmark og i Storbritannia. Det er heller ikke akseptabelt i Tyskland og Frankrike og det er økende motstand i en rekke andre land. Skulle det bli foreslått å gjøre EU til føderalstat, ville det være starten på å bryte opp unionen.

Grunnleggerne av EU så allerede på slutten av 50-tallet at forslag om europeisk føderalstat ville hindre dannelsen av en europeiske union. Derfor valgte de en gradvis tilnærming.

Det er veldig liten støtte for radikal omfordeling fra rike til fattige land, faktisk lavere nå enn for fem til ti år siden.

Finanskrisen for to år rammet på litt forskjellig måte. Spania og Irland lånte for mye til de lave rentene i Eurosonen, et rentenivå som ble bestemt av den økonomiske politikken i Tyskland. Av historiske og strukturelle grunner er det veldig stor forskjell på kontrakten mellom velger og regjering i Hellas og i Tyskland. I Tyskland er det lav inflasjon, langsiktig stabilitet og jevn vekst – ingen hyperinflasjon slik landet opplevde på 20-tallet. I Hellas er det derimot høyt offentlig forbruk, sjenerøse pensjoner og livslange arbeidsforhold – uansett økonomiske vekst. Den kollektive hukommelsen i Hellas er svært forskjellig fra den i Tyskland. Hellas hadde faktisk en borgerkrig etter siste verdenskrig. Til tross for ulikhetene er Tyskland og Hellas bundet sammen gjennom felles valuta og felles rentenivå. Det er et eksempel på for mye eller for lite integrasjon.

Hvorfor fungerer likevel EU så godt som det gjør?
For det første på grunn av integrasjon i lavpolitikk: kommunikasjoner, energi, forskning, utdannelse, alle disse små områdene som binder Europa sammen.
Det andre svaret er på grunn av den politiske viljen og de politiske interessene fra den stadig voksende europeiske klassen: Offentlige tjenestemenn, politikerne, forretningsmenn, forskere og de intellektuelle.

Lisboa-traktaten, EU som juridisk person.

Vi snakker om en halv milliard mennesker i 27 svært forskjellige land og med mer enn 27 ulike språk, sa Trygve Nordby. Det er nesten et mirakel at disse 27 landene fortsatt holder sammen fordi det er svært lite finansielt lim mellom dem. Landene betaler bare én prosent av BNP til fellesskapets institusjoner. Tenk dere et land hvor regjeringen bare hadde én prosent av BNP til å dekke utgiftene til fellesskapsfunksjonene.

Det er også interessant å se at når EU nå utvikler en ny utenrikstjeneste: European External Action Service (EEAS) har den foreløpig bare 1700 medarbeidere. Det er mindre enn utenrikstjenesten i Nederland.

Fellesnevneren: fellesinstitusjonene og den felles økonomien er svak og liten sammenlignet med andre stormakter. Dét er bakteppet når vi skal se etter megatrends og sammenligne EU med stormakter.

Vil EU komme ut svakere eller sterkere etter finanskrisen? EU har klart seg gjennom den største krisen siden unionen. Det er grunn til å merke seg hva noen historikere sa da finanskrisen kom: EU er en organisasjon som vokser seg sterkere i krisetider. Jeg tror at verken Angela Merkel eller andre statsledere i EU hadde sterkt ønske om å styrke EU. Et sterkere EU betyr at medlemsstatene taper noe av sin suverenitet.

Krisen tvang EU til å innføre tiltak for å disiplinere medlemslandene, spesielt nye systemer for overvåking og regulering av den finansielle utvikling, med mulighet til å gjennomføre sanksjoner.

Dette skjedde i 2010, samtidig med Lisboa-traktaten som kommer til å styrke EU. Det er først nå EU har fått de nødvendige instrumenter til å opptre som en union. Dette er en politisk styrking av fellesskapet, langt mer enn en finansiell.

EUs reaksjon på Frankrikes behandling av sigøynerne – romafolket - er et godt eksempel. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er nå vedtatt som lov. Dermed kunne EU-kommisjonen stille Frankrike for retten, anklaget for å ha krenket rettighetene til en minoritet.

EUs normative rolle styrkes og jeg tror vi vil se mer av det i fremtiden.

Slik jeg ser det, har EU passert ”point of no return”. Hva er alternativet etter så mange år med fred i Europa? Gå ut av unionen på grunn av euro eller på grunn av uenighet? For meg er det usannsynlig at noe medlemsland vil ønske seg ut av unionen i de nærmeste årene. Spør du folk i Irland og til og med Spania hva de mener om EU får du høre mye kritikk, men det er ikke noe flertall for å gå ut av unionen. Til tross for alle feil og svakheter, føler folk i Europa at EU gir trygghet.

Hva er fremtidsutsiktene for at EU skal finne sin rettmessige plass i verden? Vi er inne i en multipolar verdensorden hvor regionene opptrer mer samlet. I dette bildet er EU liten.

For 10 – 20 år siden hadde EU 20% av verdens befolkning, om ti år vil det utgjøre bare 10%.

Det innebærer det en enorm utfordring for de europeiske landene. Arbeidsstyrken avtar og dermed produksjonskapasiteten og i enda større grad evnen til å opprettholde velferdsytelsene. Vi har en aldrende befolkning og spesielt i SydEuropa en avtakende befolkning.

Det er tre alternativer: vi kan ende opp som 27 små land med ulike språk og liten innflytelse i verden, eller vi kan forandre familiepolitikken og gjøre det mer attraktivt å få barn, eller vi kan velge den eneste løsningen som ser ut lit å kunne gi tilstrekkelig virkning: vi kan øke innvandringen.
Vi har aldri før i Europas historie sett en så omfattende innvandring som i dag. EU-landene har i fellesskap vært i stand til å utvikle et regelverk som gjør dem langt mer positive til innvandring enn tidligere. Asylsøkerne betyr lite for arbeidsmarkedet. Utfordringen ligger i å finne anvendelse for lavt utdannet arbeidskraft. Det vil åpne for masseinnvandring fra utviklingsland.

Fleksibel pensjonsalder neppe er løsningen, sa Østerud. Demonstrasjonene viser at det er sterk motstand, men det er en langt enklere løsning enn masseinnvandring som ville skape opprør i Europa.

Du kan heve pensjonsalderen til en viss grad, sa Nordby. Jeg er sikker på at det, spesielt i SydEuropa er nødvendig å øke innvandringen i tillegg til lokale endringer i pensjonsalder – men la oss ikke glemme at det er meget høy arbeidsledighet.
I SydEuropa er arbeidsledigheten 20% og opp til 60% for de unge. Dette er dramatisk og det er helt klart at det ikke er noe behov for å øke arbeidskraftsreserven, verken i dag eller ikke på noen års sikt.

Vanligvis vil regjeringene sette seg mot økt innvandring, men de nye medlemslandene og nye ”grønne” parlamentsmedlemmer vil støtte de liberale holdningene til innvandring.

Forbausende nok ser det ut til at Europa har funnet dynamisk måte for å fremforhandlede løsninger på dagens ytterst kompliserte utfordringer. Disse løsningene er kanskje ikke de optimale og forhandlingene har vært preget sterke motsetninger, men det ble funnet løsninger både for finanskrise og andre problemområder.

Etter valget på det nye Europarlamentet ba jeg staben i Det internasjonale røde kors om en analyse av hvem som er den viktigste nøkkelpersonen. Forbausende nok sa de er det en norskættet dame: Eva Joly. Hun er komitéleder for utviklingskomiteen i EU og får ansvar for verdens største utviklingsbudsjett og verdens største humanitære budsjett og får dermed den sterkeste normative rolle på menneskerettigheter.

Dette er nøyaktig hva jeg har erfart gjennom 20 år med internasjonalt arbeid, sa Nordby. Drar du til konferanser i Nairobi eller New York eller til et sted i Asia er det ikke tvil om at vi alle har en makt vi er mer opptatt av å påvirke enn de øvrige. Det er EU. Unionen har på en underlig måte fått en sentral rolle.

Den europeiske identitet er kanskje en enda større utfordring enn finanskrisen. Kanskje er EU der Italia var i 1861, da en av Garibaldis ministere sa: Vi har dannet Italia, nå er det på tide å skape italienere.

Ansikter fra debatten (1)

Hva er fremtiden for EU?
Jeg tror ikke at EU blir en føderalstat, sa Munchau, men en mellomting mellom det og en nasjonalstat, hvor du har et meget begrenset fiskalt senter. Lederen for IMF har sagt at det er tilstrekkelig med 1% av samlet BNP. Jeg tror at det kanskje burde være 5 – 6% for å opprettholde en stabiliseringsmekanisme. Det trenger ikke å bli som Amerika. EU trenger ikke å ha en armé.

EU ville ha vært langt mer forsiktig enn i de siste 20 årene om beslutning om utvidelser skulle vært basert på verdenssituasjonen i dag, sa Østerud. Sannsynligvis ville man heller ikke ha opprettet pengeunionen om man hadde sett på de siste tre til fire år.
Det har hendt noe i EU som er ganske alvorlig. Det er voksende misnøye med prosjektet. Mer enn halve befolkningen i de fleste EU-land er enten motstandere eller likegyldige. Dette er helt annerledes enn euro-entusiasmen fra 50- og 60årene og like etter slutten på Den kalde krigen.
Jeg er enig med Trygve Nordby i at EU fungerer ganske godt på mange områder, men reformprosessen er satt på vent og fellesvalutaen er truffet av finanskrisen.
Tysklands dominerende posisjon - spesielt etter gjenforeningen - skaper bekymring i resten av EU, samtidig som det er laber interesse for EU i den tyske befolkningen.
Det ser ut til at det er stopp for utvidelse av EU. Jeg tviler sterkt på om Tyrkia noen gang kommer ti å bli medlem.
Arbeidsledigheten er alarmerende høy i de fleste EU-land. Alt dette er tydelige tegn på krise, men likevel fungere EU bra på mange områder. Hvorfor?
Jeg tror det skyldes at samarbeidet går godt innen småpolitikk, innen funksjonelt samarbeid.

EU er fortsatt et forholdsvis ungt prosjekt, sa Nordby. Utformingen av unionen mellom nasjonalstatene i Europa har bare pågått i 60 år. Jeg mener at de problemene vi ser bare er de uunngåelige tegnene på utvikling. Tenk for eksempel på den nye presidenten som har vært i posisjon bare seks-syv måneder. Hvor mange hundreår tok det USA å utforme presidentens rolle?
Jeg mener at EU, skritt for skritt utvikler og styrker sin posisjon så raskt som man har rett til å forvente, og det til tross for finanskrisen. Tenk på personligheter som Tony Blair, ville han ha godtatt en sterk rolle for presidenten i EU? Jeg mener at EU har kommet så langt som vi kunne vente. Utviklingen går langsomt men sikkert i retning av sterkere integrasjon, fordi medlemslandene vet at det er det eneste alternativ til gammeldags nasjonalisme.

Ansikter fra debatten (2)

Spørsmål: Vi ser at de ytterliggående høyrepartiene har fått økt oppslutning i mange land. Dette dreier seg om nasjonalistisk tendenser og motstand mot innvandring. Tror panelet at dette vil virke negativt overfor utviklingen av EU. Er dette en trend som kan stoppes?

Dette er krefter som vil sprenge EU og som ønsker at EU skal mislykkes, sa Nordby. Når de når 20 – 25% av velgerne begynner det å bli farlig. Foreløpig har de ikke samme innflytelse i EU-parlamentet som i enkelte land. Jeg håper at folk vil se hvorledes småpolitikken, den praktisk integrasjonen bidrar til utviklingen inne EU og at sikkerheten ved å stå sammen er så mye større enn bare markedet og økonomien.

Det hevdes at økt oppslutning om ytterliggående høyreskyldes at de andre politiske partiene har forsømt å ta i disse problemene, sa Østerud. Jeg tror at de burde ha brakt nasjonalisme og innvandringsmotstand frem til åpen debatt, uten å forsøke å moralisere for sterkt. Nå har vi fått et tilbakeslag. Jeg synes partiene har valgt feil strategi, ikke minst reaksjonen etter valget i Sverige. Det tror jeg var et stort feilgrep og at det vil påvirke EU fordi det er del av en bred skuffelse.

Sannsynligvis vil EU overleve – på en eller annen måte. Kostnaden ved oppløsning for stor. EU vil sannsynligvis ikke overleve som en ren suksess, men gjennom en rekke kriser , med opp- og nedturer slik historien til EU har vært hittil. Sannsynligvis vil EU forandre seg. Min gjetning er at unionen vil bli løsere enn i dag, hvor medlemskap vil ha forskjellig betydning på ulike områder.

Ser du på utviklingen av EU i løpet av siste 10-år , kan du være sikker på at EU vil forandre seg like mye i løpet av kommende 10-år, men jeg vet ikke i hvilken retning, sa Nordby. Det er så vanskelig å sammenligne EU med noe som helst annet, fordi det ikke finnes noe annet som ligner denne unionen mellom 27 stater, ikke basert på en føderasjon men på et territorium. Det er et prosjekt basert på uavhengighet og med en komplisert konsensusprosess.
Jeg tror EU har kapital til å overleve flere av de monolitiske supermaktene.

Møtet ble åpnet av PFs president, Sverre Lodgaard. I introduksjonen av møtelederen sa han blant annet: Sten Inge Jørgensen er forfatter av to bøker Vesten mister grepet (2007) og Globale Utfordringer (2010). Ikke minst dette er forklaringen på hvorfor vi ba ham hjelpe oss å tilrettelegge denne møteserien om megatrender i en multisentrisk verden og om å lede dette møtet.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas