Finanskriseutvalget.

Finanskriseutvalget

Paneldebatt med innledningsforedrag ved utvalgsleder: Jon Hippe, Fafo

Panel: Generaldirektør Martin Andersson, Finansinspektionen, Sverige, direktør Kaj-Martin Georgsen, DnBNOR og professor Steinar Holden, UiO.

Plenumsmøte med PF Samfunnsøkonomi og PF Internasjonal politikk og økonomi, i samarbeid med Det Norske Videnskap-Akademi.

Onsdag den 26. januar 2011 i DNVAs lokaler.

Møtet ble åpnet av preses i DNVA, Øyvind Østerud.

President i PF, Sverre Lodgaard ledet møte og styrte debatten

Fullsatt foredragssal i DNVA. På første benk fra venstre president Sverre Lodgaard, visepreses Nils Chr. Steenseth og preses Øyvind Østerud

Tilbakeblikk på finanskrisen

Finanskrisen ga verden noen meget dyrekjøpte erfaringer, sa Jon Hippe. For det første ga den den kraftigste nedturen i verdensøkonomien siden depresjonene på 30-tallet. Det førte til arbeidsledighet og velferdskutt i mange land. I EU-området ble det 30 til 40 millioner flere arbeidsledige. Det er 15 til 20 millioner mer enn i en vanlig konjunkturnedgang. På verdensbasis snakker man om en økning i antall fattige på 50 til 100 millioner. Det er altså enorme virkninger, og det har innflytelse på den langsiktige økonomiske vekst.

For det andre hadde finanskrisen en spredningstakt som ingen hadde sett før. Aldri tidligere har kriser i finanssektoren smittet raskere og hatt så stor virkning på realøkonomien.

Det mest interessante er at aldri har så mange land blitt rammet samtidig.

Langtidsvirkningene av finanskrisen, ikke bare de økonomiske, men de sosiale endringene og den status disse problemene i det politiske konflikter og på våre samfunnsmodeller er veldig spennende.

Mange analyser av finanskrisen viser klare fellestrekk med tidligere kriser: gode tider, oppblåste formuesverdier og kraftig opplåning. Finansinstitusjonen kunne tjene på å flytte sin virksomhet til mindre regulerte institusjoner og markeder. Mange finansinstitusjoner tok høy risiko uten at de visste om selv. Økt kompleksitet i det internasjonale finanssystemet bidro til å tilsløre hvor risikoen virkelig befant seg, og amerikanske myndigheter satte ikke inn tiltak da det var mest behov for det.

Finanskrisekommisjonen i USA konkluderte slik: The Commission concluded that this crisis was avoidable—the result of human actions, inactions, and misjudgments.(www.fcic.gov/)

Det var flere ulike kriseforløp og det var flere ulike kriser. Det er store forskjeller mellom krisen i USA, dens årsak og forløp og de krisene man opplever i Irland og Spania. Disse ligner mye mer på de klassisk boligboblene, de klassiske bankkrisene. Det samme gjelder en del av lavinntektslandene som har hatt en annen dynamikk.

Norge er ett av de landene som har klart seg best. Tre ord kan beskrive Norge: flaks, forsiktighet og dyktighet. Flaks fordi vårt næringsliv ikke produserer de varene som ble sterkest rammet av etterspørselssvikt. Etterspørselen etter petroleumsprodukter har holdt seg oppe. Vår store offentlige sektor og våre velferdsordninger virket sannsynligvis stabiliserende.

Vi har en relativt liten finanssektor, med liten internasjonal tilstedeværelse. Det fremsto nå som en styrke.

Norsk forsiktighet, fordi norsk regulering av finanssektoren på noen områder var strengere enn i mange andre land og minimumskravene fra EU. De norske finansinstitusjoner var bedre finansiert ved inngangen til finanskrisen og erfaringene fra den norske bankkrisen på 1990-tallet kan ha spilt en viktig rolle for utviklingen av reguleringen på finansmarkedsområdet og på bankhåndverket.

Bankkrisen viste at bankenes kapital er viktig for stabiliteten i finanssystemet. At norske myndigheter den gang la vekt på at aksjonærene skulle bære risikoen har sannsynligvis hatt betydning for viljen til å ta risiko i årene forut for finanskrisen.

Norsk flinkhet. Vi gjorde også ting rett. I det norske finansmarkedet slo finanskrisen inn som vanskeligheter med innlån til bankene. Uten tiltak fra norske myndigheter kunne derfor bankene fått problemer. Fall i verdenshandelen rammet også mange norske eksportbedrifter hardt. Svekkede utsikter og høyere utlånsrente hos bankene bidro til å forsterke nedgangen i arbeidsmarkedene og husholdningenes etterspørsel. Kraftig penge- og finanspolitisk stimulans og særlig bistand til finansmarkedene bidro til å stabilisere utviklingen i Norge. Virkningene var trolig større i Norge enn i mange andre land fordi norske husholdninger i stor grad har lån med flytende rente. - Det er politiske valg som ligger bak den norske suksesshistorien.

Uten tiltak fra Norges Bank og regjeringen hadde ingen norske banker overlevd krisen.

Norge står fortsatt overfor utfordringer

Vi må forholde oss til at de økonomiske ubalansene som fantes i verden fortsatt finnes, sa Hippe.

Det pågår en internasjonal reguleringsprosess. Vi vet ikke hvor den lander og vi vet ikke om den blir utsatt – ikke minst i Europa-. Vi må navigere i ukjent terreng.

Vi vet ikke hvorledes neste krise vil arte seg. Vi må forholde oss til den krisen som kan komme, ikke den som var.

Vi vet ikke om den neste krisen kommer utenfra, eller om den kommer innenfra. Det er sårbarheter også i Norge, blant annet knyttet til bankenes markedsfinansiering. Det er fortsatt en høy og stigende gjeldsbelastning i husholdningene og vi har et høyt og stigende boligprisnivå. Det er ikke lett å si når det er for høyt og når en eventuell boble vil sprekke.

Derfor mener utvalget at vi har et nasjonalt handlingsrom som må utnyttes til aktivt arbeid for å sikre større finansiell stabilitet. Dette kan vise seg å bli mindre fremover, derfor er det viktig å utnytte det nå.

Noe av problemet før finanskrisen var at vi opplevde at nå var det stabilt, «this time it´s different».

Nå går det ikke bare oppover, det går stabilt oppover.

Finansnæringen er infrastruktur.

Utvalget legger vekt på at finansnæringen er er avgjørende for å sikre en infrastruktur i økonomien og fordele risiko, sa Hippe. Utvalget er derfor opptatt av finansiell stabilitet, mer enn moralisering over høye lønninger og høy fortjeneste. Spørsmålet for oss er hva som kan lede til for høy risiko, feil beslutninger og til slutt bidra til å svekke den realøkonomien som man faktisk skal fremme. Vi står altså overfor en norsk finansnæring som ikke er for stor, men som kan bli for stor.

Etter utvalgets syn er det viktig å bruke et bredt sett med virkemidler for å sikre en robust og formålstjenelig finanssektor,

Utvalget er opptatt av å finne virkemidler som kan redusere

markedssvikt og mulige systemdefekter. Mer egenkapital, mindre kortsiktig gjeldsfinansiering i finanssystemet, sammen med regulering kan gi vern mot finansiell ustabilitet.

Skatter og avgifter kan supplere regulering og tilsyn. I tillegg til å spille en en rolle som styringsverktøy, kan skatter og avgifter redusere dagens underbeskatning av finansiell sektor.

Vi sier også at finanskonsern bør organiseres på en oversiktlig måte, slik at eventuelle økonomiske problemer i operative konsernselskaper forplanter seg i rett linje oppover i konsernet. Problem i en virksomhet må føre til minst mulig virkning for andre konsernselskaper.

Vi er tydelige på at myndighetene bør bedre mulighetene for virksom konkurranse i de norske finansmarkedene, blant annet ved å legge til rette for flere konkurrerende aktører og enklere og mer sammenlignbare produkter. Hver av disse tingene er store debatter i seg selv.

Nordisk samarbeid og internasjonalt regelverk.

Norden er ett finansland de nordiske landene utgjør et naturlig område for felles regulering og tilsyn, sa Hippe.

Hvis det er ønskelig – og det er det jo – å ha strengere regler enn EUs minstekrav for finansmarkedsområdene bør det etter utvalgets syn søkes oppnådd på nordisk nivå. Utvalget mener at norske myndigheter bør ta initiativ til å etablere et større nordisk samarbeid om finansmarkedsregulering og tilsyn, utvikle det videre og institusjonalisere et apparat på dette området.

Så understreker Utvalget at man må foreta selvstendige, nasjonale reguleringer, selv om den nordiske veien ikke fører frem, vel vitende at dansker og svensker ser mer nedover i Europa enn nordover.

Utvalget gjør en veldig spennende visitt til debatten om vårt forhold til Europa og vil ha et eget Europautvalg.

Etter EUs prinsipper om hjemstatsregulering og retten til filialetablering, kan utenlandske banker utgjøre viktige deler av et lands finansmarked uten at myndighetene der kan stille krav til institusjonens solidaritet eller på kvaliteten for tilsynet til institusjonen.

Videre kan finansinstitusjoner som ekspanderer i utlandet gjennom filialer innebære en risiko for filialenes hjemstat. Utvalget sier derfor at vi heller vil ha datterselskap, enn filialer(sønner).

Erfaringer fra finanskrisen tilsier at norske myndigheter bør arbeide for en adgang i EU/EØS-retten for vertsland for å kunne kreve omdanning fra filial av utenlandsk bank til datterselskap og en tilsvarende adgang til å kreve at landets egne banker organiserer sin virksomhet i utlandet gjennom datterselskaper.

Generaldirektør Martin Andersson, sa at denne problemstillingen er vel kjent i Sverige, men at det ikke alltid er tilstrekkelig å gjøre om filialer til datterselskap. Nordea er et eksempel på at datterbanker i andre land drives som om de var filialer. Derfor er det like viktig å å sørge for at datterselskap i praksis drives etter de juridiske regler for slike selskap.

Min observasjon er at økende politisk integrasjon og globalisering utgjør et slags politisk paradoks, sa Hippe. Vi er mer avhengig av hva som skjer i andre land og vi får betydelig og i sterkere grad begrensninger på norsk handlingsrom, ikke minst via EØS-avtalen. Med denne situasjonen er det kanskje viktigere enn noen gang å utnytte det nasjonale handlingsrommet til å ta del i den internasjonale politikkutformingen.

Verktøykassa

Det ene er tenkningen rundt sektoren/næringens rolle. Det andre er å utvikle politikktiltak og en verktøykasse, sa Hippe.

Fem hovedområder med underpunktene er utvalgets forslag til verktøykasse:

• Langsiktig økonomisk politikk

• Pengepolitikk gjeld og priser
• Handlingsrom i finanspolitikken
• Videreføre inntektspolitikken
• Boligsskatt
• Skatt og avgift som styringsverktøy
• Sikringsfondsavgift
• Stabilitetsavgift ilagt fiansinstitusjoner
• Aktivitesskatt (merverdi)
• Tiltak mot skatteflukt
• Styrket reguleringen
• Nye krav til kapital og likviditet
• Systemviktige institusjoner
• Utredning og liv og pensjon
• Påvirke EUs vertslandsregulering
• Nytt verktøy: makroregulering
• Motsyklisk kapitalkrav
• Begrenset «loan to value»
• Differensiert stabilitetsavgift
• Klar ansvars- og rollefordelilng
• Styrket forbrukervern
• Bedre informasjon
• Bedre tilsyn
• Bedre rettsvern
• Innskuddspensjon og markedsrisiko

 Reserver må bygges i gode tider

Erfaringen fra finanskriser sier at finanspolitisk handlingsrom og tillit til statsmaktene må bygges opp i gode tider, slik at vi står tilstrekkelig rustet til å møte neste tilbakeslag. Her er det støtte til handlingsregel og hovedtrekk i norsk finans- og pengepolitikk. Land som er konjunkturavhengige , slik som Norge bør ha særlig store buffere. Jeg kan avsløre at Finansministeren var helt enig i den vurderingen, sa Hippe.

Panelet fra v.: Jon Hippe, Steinar Holden, Martin Andersson og Kaj-Martin Georgsen

Boligskatt?

Historisk sett ser det ut som til at kraftige fall i boligpriser ofte henger sammen med sterke realøkonomiske tilbakeslag. Det er bred enighet i Utvalget om at bolig og fast eiendom generelt er for lavt beskattet, selv om dette ikke har spilt en vesentlig rolle for den krisen vi hadde – men i et sårbarhetsperspektiv fremover. Etter utvalgets syn har dagens skattemessige favorisering av boliginvestering derfor likevel uheldige sider og at skattleggingen bør bringes på linje med øvrige formuesobjekter. Utvalget bruker begrepet skatteveksling uten å si hvilken skatt de vil veksle.

Der må jeg få lov til å si at Finansministeren satte ned foten med en gang, på pressekonferansen 26.01.2011. Hvis regjeringen ikke vil bruke det virkemidlet, da blir de andre virkemidlene viktigere.

Skatt på finanssektoren

Utvalget sier at skatter og avgifter kan være nyttige styringsverktøy. Det er noen spesiell trekk ved finanssektoren som kan føre til at den vokser for raskt og blir for stor. Mange finansinstitusjoner nyter godt av en såkalt implisitt statsgaranti som reduserer institusjonens innlånskostnader. Finanssektoren er dessuten underbeskattet sammenlignet med andre sektorer og sektoren har et lønnsnivå som ligger 45% over gjennomsnittet, sett over en 10-års periode. Lønnsnivået er stigende, snarere enn synkende.

Bankene betaler i dag en avgift for å være med i Bankenes sikringsfond og får dermed en innskuddsgaranti. Etter utvalgets syn er det viktig at avgiften i størst mulig grad representerer risikoen i den enkelt bank og at avgiften ikke faller bort fordi fondet når en viss størrelse.

I tillegg til denne typen garantier nyter banker og andre finansinstitusjoner godt av en implisitt statsgaranti. Effekten på DnBNORs rating alene antas å ligge på mellom én og fire milliarder kroner årlig. - Utvalget foreslår at norske finansinstitusjoner ilegges en stablitetsavgift, basert på institusjonens gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd og som reflekterer eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert som følge av sannsynligheten for statlig inngripen. En slik avgift, som vi kjenner fra Sverige, Tyskland og andre land kan bidra til å rette opp markedssvikt, fremme finansiell stabilitet og bidra til å finansiere statlig inngripen i tilfelle av en ny finanskrise.

Utvalget understreker at systemviktige finansinstitusjoner vil måtte betale en høyere avgift enn andre institusjoner.

Omsetning og formidling av finansielle tjeneste er i hovedsak fritatt fra merverdiavgift. Bakgrunnen for dette er i Norge som i andre land, at vi ikke klarer ikke å lage et system som klassifiserer de ulike merverdiskapende elementene. Utvalget mener at det er uheldig at tjenester som er produsert i en hel sektor er unntatt fra merverdiavgift. Hadde finanssektoren vært skattlagt som andre sektorer ville det ha gitt betydelige merinntekter for staten og samtidig minsket vridningen både i forbruk og næringsstruktur som følger av underbeskatningen. Poenget er ikke å komme med en straffeskatt eller en særskatt, men å sikre mest mulig nøytralitet eller likebehandling. Utvalget foreslår en alternativ løsning til MVA, hvor man ber myndighetene utrede hvorledes det kan innføres en aktivitetsskatt som er basert på finansinstitusjonens overskudd og lønnsutbetalinger.

Den tredje viktige modulen er en videreført og styrket finansmarkedregulering.

Finanskrisen utløste ikke en soliditetskrise i norske banker, men bankenes likviditetsstyring var ikke tilstrekkelig robust. Vi har ofte sett at banker internasjonalt har problem med å fornye sin markedsfinansiering.

Norsk og nordisk regulerings- og tilsynspraksis

I Norge er den økonomiske utviklingen god og finansinstitusjonene solide. Dette gjelder også i noen grad i de andre nordiske land. Det gir våre land en større frihet til å vurdere hva som er egnede kapital- og likviditetsgarantier i våre finansinstitusjoner i lys av den krisen vi har hatt. Derfor sier Utvalget at sentrale trekke ved norsk regulerings- og tilsynspraksis bør videreutvikles. Det gjelder blant annet regulering av finanskonsern og kravene til bankenes egenkapital som jo har vært noen strengere i Norge enn i andre land. På norsk eller på nordisk nivå vil vi vurdere strengere kapitalkrav enn EUs minstekrav, særskilte krav til systemviktige banker. Utvalget viser særlig til at foreslåtte likviditetsregler for banker i Basel III anbefalingene skal implementeres raskere i Norge enn det ligger an til internasjonalt. Mye av det som i praksis gir strengere kapitalkrav kan være ganske små detaljer. For eksempel handler det norske kapitalkravet om hvilke tidsserier man legger inn i risikomodeller. Her ha vi har stilt krav om lengre tidsserier og at deler av krisa på 90-tallet tas med i tidsseriene.

Grunnen til at jeg sier dette er både for å påpeke detaljene og for å vise at veldig mye av regulering og tilsynspraksis handler om kompetanse og handler om kultur, både i finansinstitusjonen og hos tilsynsmyndighetene, sa Hippe. Det er altså ikke nok å lage et regelverk, det handler definitivt om noe mye, mye mer. Det er i seg selv et stort og viktig spørsmål.

Utvalget er derfor ikke opptatt av særbehandling av finansnæringen eller av straff. Vi er opptatt av velfungerende markeder. Jeg synes tre forhold kan belyse dette: Utvalget tar opp spørsmålet om statsobligasjoner til tross for at Den norske stat ikke har et lånebehov er det relevant å opprettholde et statspapirmarked i Norge ut fra beredskapshensyn og også ut fra etterspørselen etter sikre plasseringer.

Livsforsikring

Finanskrisen har ikke avdekket behov for å endre regulering av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, men vi ser at en langsiktig situasjon med lavt rentenivå kan skape problemer for disse selskapene, ikke minst knyttet til at mange produkter, fripoliser og tjenestepensjonsordninger har en garantert rente. Her ber vi myndighetene gjennomgå hele denne situasjonen, med sikte på å løse den både for pensjonsleverandører og pensjonskunder. Teknisk og juridisk komplisert, men det handler i bunn og grunn om å sikre en best mulig avkastning på den pensjonskapitalen vi hra betydelige milliarder av i Norge.

Utvalget foreslår ikke noen transaksjonsskatt, både fordi det er vanskelig i ett marked i et lite land, men dels også fordi man er opptatt av å sikre velfungerende markeder og likvide markeder.

Samlet sett mener jeg at det er regulering og tilsyn som er avgjørende, sa Hippe

Makroregulering.

Utvalget legger vekt på et nytt reguleringsverktøy: makroregulering – ut fra en erkjennelse av at sårbarhet i økonomien ikke bare bygges opp i den enkelte institusjon, men i summen av institusjoner. Finansiell stabilitet kan derfor ikke varetas bare gjennom regulering og tilsyn av den enkelte institusjon eller marked. Utvalget gir en rolle til Norges Bank for å foreslå virkemidler som kan komme til anvendelse når det går oppover, når vi trenger å bremse. Det er virkemidler som motsyklisk kapitalkrav, det er bedring av bankenes kapitaldekning, det er å bremse kredittveksten i gode tiden, det kan være begrensning på bankenes utlån, det kan være avdragsplikt på boliglån. Poenget er at vi må tenke oss en flott vårdag i 2017, alt går oppover og vi har ingen følelse av dette kan gå galt. Da skal noen gripe inn og si : nå drar vi i bremsene. Da oppstår det et politisk spørsmål: hvem skal gjøre det og hvorledes gjør man det på best mulig måte. Dette trenger politisk legitimitet. Det er viktig med armlengdes avstand eller trenger vi en bredere politisk behandling, i Stortinget.

Forbrukervern

Utvalget er opptatt av å styrke forbrukervernet, sa Hippe. Det kan man legge en lang teoretisk betraktning bak, ikke minst koblet til informasjonsasymmetri og markedets funksjonsmåte. Utvalget understreker veldig sterkt både behovet for styrket informasjonsplikt og produktopplysning for kundene i finansmarkedet. Styrket rettsvern, blant annet i forhold til at institusjoner som anker en avgjørelse i Klagenemda til å betale saksomkostninger og i forhold til styrket forbrukertilsyn. Det er det helt bred enighet om. Der utvalget deler seg er spørsmålet om hvor ansvaret skal ligge. Flertallet foreslår at vi skal styrke Finanstilsynet på forbrukerområdet. Det er ut fra resonnementet om et integrert finanstilsyn som bygger på kompetanse og delkompetanse.

Mindretallet ønsker et selvstendig forbrukertilsyn på finansmarkedsområdet ,ut fra bekymringen om at Finanstilsynet i for stor grad kan komme til å bekymre seg for mye om institusjonene velvære.

Gjennom bedre informasjon, bedre krav til produsentene, bedre rettsvern og bedre tilsyn vil vi sikre at folk ikke blir lurt og gjør dumme valg – men det er slik at myndighetene kan ikke ta ansvaret for at folk vil spekulere og at folk vil tape penger og at folk vil gjøre uhyre dumme valg, også i fremtiden, sa Hippe.

Dette har vi arbeidet mye med i Sverige, sa Andersson. Forbrukervernet blir stadig viktigere fordi vi stiller konsumentene overfor mer og mer komplekse produkter og valg, blant annet som følge av pensjonsreformen. Vi tror ikke det er tilstrekkelig med reguleringer og tilsyn, men at det må til en opplæring av konsumentene. Vi har prøvd å få tatt inn dette i læreplanen, men går langsomt.

Permanent system for kriseløsning?

I tillegg til Verktøykassa mener Utvalget at det er veldig viktig å etablere et permanent system for kriseløsning, ikke bare for å kunne behandle kriser tidligere og raskere, men for å få adferdsvirkninger i økonomien i dag når man vet at det er et troverdig system for å avvikle hele, eller deler av institusjonene. Utvalget sier: «Det skal opprettes et permanent myndighetsorgan», men vi sier ikke noe om hvor dette permanente organet skal være.

Dyrekjøpte erfaringer i alle land tvinger nå frem politiske handlinger, sa Hippe. Norge har en helt spesiell situasjon knyttet til flaks, men også til politiske valg, flinkhet. Likevel skal man ikke undervurdere sårbarhetene, hjemme og ute og sannsynligheten for at det kan komme ny krise. Man skal aldri tro at det ikke vil skje igjen. Vi må hele tiden diskutere finansmaktens rolle i forhold til realøkonomien. Det at vi i Utvalget har en bred enighet om forslag, håper vi kan gi et grunnlag for politisk initiativ ikke bare hjemme, men jeg tillater meg å si også i en større internasjonal sammenheng.

Ola Storeng i Aftenposten sier det slik: Det kan jo være at når historien skrives, så er ikke spørsmålet om hvor langt skal man gå, men hvorfor gikk man ikke lengre.

Vi i Skandinavia er i en posisjon hvor vi har råd til å innføre reguleringer som andre land er nødt til å vente med. Husk på at en solid bank også er en god bank fordi den kan låne billigere. Disse avgiftene er tenkt å være et insitament til bedre finansiering. Jo bedre finansiering, jo mindre risiko, jo mindre gjeld jo mindre avgift. Det er ingen straff men et virkemiddel for å få bedre bank.

Paneldebatt

Prisstabilitet er viktigere enn inflasjonsmål

Det viktigste målet for pengepolitikken på lengre sikt er å sikre stabilitet i realøkonomien. Det sikres gjennom langsiktig prisstabilitet og burde derfor ligge som en premiss, sa Steinar Holden. Hvis man legger for mye vekt på inflasjon og sentralbankens operative mål er lav inflasjon, da kan det gi et problem.

Visste ikke økonomene hva som skjedde?

Det er mye som økonomene strengt tatt ikke visste, blant annet hvor dårlig bankhåndverk som ble gjort, særlig i I USA, sa Holden.

Det er også klart at teoriene har vært mangelfulle og utilstrekkelige. Der skjer det mye nå. Hovedproblemet er at man har lagt vekt på feil teorier. Det har vært drevet av profittjag, at bankene er tjent med minst regulering.

Så har vi hørt at finanstilsyn noen steder støtter bankene fordi man vil ha mest mulig aktivitet.

Politisk er det derfor blitt lagt vekt på feil teorier.

Jeg synes ikke økonomifaget har kommet så dårlig ut som noen påstår. Økonomene skjønte mye av det som foregikk under vegs.

Betydningen av en robust, norsk finanssektor

Hvordan bevare en robust norsk finanssektor i en global konkurranse, spurte Kaj-Martin Georgsen? Næringen ønsker like konkurransevilkår, da spesielt i Norden. DnBNOR mener derfor det postivt at utvalget slår fast at hvis det skal være strengere regler enn i EU-land så må det være gjennom nordisk harmonisering. Hvordan ville finanskrisen i i Norge sett ut, uten en norsk banknæring? Vi ser at utenlandske aktører trekker seg tilbake i tråd med sin forretningsmodell, trekker ned på kreditten. Det ville blitt vanskeligere for det norske næringslivet å få tilgang på kreditt. Det har vært en av begrunnelsene for det statlige eierskapet som det er politisk enighet om.

Staten har hittil ikke har hatt kostnader ved de tiltak som er satt i verk. Som bank vet vi at det de som utsteder kredittkortet som tjener penger på det.

I den grad vi lager særnorske reguleringer på toppen av et europeisk, nordisk marked risikere vi at utenlandske finansinstitusjoner vil kapre markedsandeler på bekostning av de norske. Hvis det er slik at de kaprer markedsandeler på grunn av strengere norske regler, mener jeg at det vil gå ut over norsk næringsliv i neste finanskriser for da strammes kreditten til.

I den grad man regulerer for mye, da vil kreditten viser andre veier enn gjennom banksektoren. I USA går bare 30 % gjennom banksektoren, i EU 70%.

Hva skjer i Sverige?

Jeg er glad for å se denne utredningen. Det er et bra arbeid og et bredt perspektiv, sa Martin Andersson. Dessverre er vi ikke like dyktige i Sverige. Vi diskuterer fortsatt mandatet til en svensk kommisjon, så vil ligger nok et par år etter. Det er farlig, for når en rapport foreligger i 2014 så har mye av den politiske interessen dabbet av. Det gjelder å utnytte situasjonen.

Jeg synes det er bra med en diskusjon om nordisk standard. Vi er åpne økonomier og vi er sårbare for hva som hender i andre deler av verden. Det er mange land som ikke ønsker for harde regler ønsker å vente med implementering. men jeg har ikke til hensikt å vente i 8 år med å innføre likviditetsregulering i Sverige, den blir innført i 2012.

Utvalget sier i rapporten at det har gått bra i Norge fordi vi har gjort ting riktig. Jeg er ikke enig i det fordi vi alle gjorde feil. Sentralbanker, tilsynsmyndigheter og markedsaktører hadde alle fullstendig feilberegnet risikiene. Vi manglet regler, vi manglet styring og ikke noen nordisk bank hadde klart seg uten garanti fra sentralbanken og staten. Neste gang vil det være noen annet som hender. Denne gangen trådte statene til og sørget for at problemene ble løst, slik at bankene klarte seg. Men nordmenn, svensker og alle andre bommet fullstendig.

Insitamentstrukturen er feil

Kjernen i problemet som er at insitamentstrukturen er feil, sa Andersson. I dag er det ingen gode grunner for en bankeier til å ha tilstrekkelig bufferkapital. Man kan mene at det som hendte i USA er skammelig, siden så mange banker kjøpte produkter de ikke forsto og dermed gikk over ende og tvang staten til å gå inn med skattebetalernes penger. Man hadde tøyd grensene for hvor lite kapital man kunne drive et bankvesen på. Da klarte man ikke tilbakeslaget da det kom. Derfor er det viktig at vi endrer insitamentene slik at det blir i bankeiernes interesse å bygge opp tilstrekkelig sikkerhet. Det medfører også at alle avgifter som betales inn til sikringsfond, etc må være statens eiendom, for å gjøre den implisitte garantien mer eksplisitt.

Konsumentbeskyttelse

Jeg synes konsumentspørsmål har fått en god behandling i rapporten, men jeg savner noe om muligheten til å drive kontroll med seriøsitet.

Det er hva den enkelte konsumenten kjøper som påvirker den generelle oppfatningen av finansbransjen. Det er vanskelig for oss som tilsyn å reagere på institusjoner som stadig flytter til andre nasjoner eller som opererer filialer i Sverige mens hovedkontoret ligger i et land med svakt regelverk. Svindelprodukter har ført til enorme tap for konsumenter som ikke har forstått noen ting på grunn av dårlig produktinformasjon. Forsøker man å få hjemlandet til å forfølge saken så viker tilsynsmyndighetene til side fordi de er redde for selskapene skal ta saken til retten.

Dette er et åpent problem i Europa og er et av de store problemene med innskyterbeskyttelse.

Vi har mange negative erfaringer med at man prøver å få lettere regulering gjennom å tilby bare basale tjenester.

Jeg tror at et viktig spørsmål er opplæring og utdannelse av konsumentene. I de senere årene er konsumentene blitt stilt overfor stadig mer krevende valg, for eksempel i forbindelse med pensjonssparing, samtidig som vi har unnlatt å ta opplæring på dette området alvorlig. I Sverige har vi arbeidet aktivt for å få dette inn i læreplanene for skolene, men det har vist seg vanskelig. Vi klarer ikke å regulere bort at konsumentene blir tilbudt kompliserte produkter, men vi kan lære dem opp til å få bedre forståelse.

Overvelting av kostnader.

Er det slik at vi har regulering for at det skal bli dyrere å låne penger, spurte Andersson. En måte å unngå overvelting er å offentliggjøre bankenes rentemarginal. Vi offentliggjør en slik oversikt hvert kvartal. Det har satt bankene under press til ikke å bruke bokførte tap som begrunnelse for høye renter.

Konsumenten eller finanssektoren?

Jeg er helt enig i at et nordisk samarbeide ikke skal føre til svakere regler, sa Andersson. Min forgjenger hadde som mål å gjøre Stockholm til et ledende finanssenter. Jeg mener det er galt å jobbe for å bedre finansvirksomheten i sitt eget land, slik man har gjor blant annet i Storbritannia, hvor man alt for mye vekt på at reguleringene skulle være bra for bankene. Nåværende regjering i Sverige og ledelsen for Finansinspektionen går for de strengeste kravene i Basel III.

Skal hele finansnæringen reddes?

Vi hører vi fra Andersson at man skal ha eksplisitt statsgaranti og at man må ta betalt for det, sa Stein Fønstelien. Da kommer man tilbake til dette problemet at en hel næring skal være garantert mot å gå under. Britiske tilsynsmyndigheter ville ha en veldig gjerrig innskuddsgaranti. Den var bare på 20 000 pund, med en egenandel på 10%. Ordningen var uakseptabel for innskyterne og det førte til at man fikk stormløp på bankene. Hva endte det med? Jo at man garanterte hele institusjonen fordi finansministeren ikke tåte å se køene foran bankene.

Det er en balanse her. Man må gi en ordentlig innskuddsgaranti, slik at vanlige mennesker ikke taper pengene sine, men man skal jo ikke garantere hele institusjonen og næringen mot å gå under.

Det skal være sånn at også banker når det går riktig ille blir satt under konkursbehandling, slik som Northern Rock og Roskilde Bank. De som har kjøpt obligasjoner i banken må ta tapene.

Alt var ikke bra i Norge, sa Gudmund Hernes. Det var ikke slik at vi kunne overlate det norske bankvesen til seg selv. Bankvesenet gikk til staten for at de skulle reddes. Når bankene var bedre stilt i Norge har det en forhistorie, nemlig krisen i begynnelsen av 90-årene, hvor man innførte disse spesielle norske reglene som er strengere og som gjorde at man ikke tillater norske banker å gjøre så mange dumheter som i mange andre land. Spørsmålet blir da at når man går mot en del av reguleringene og sier at dette vil veltes over på kundene. Det er for meg en underlig argumentasjon fra dem som vanligvis forsvarer markedet, for hvis man ikke velter det over på kundene, så må man jo velte det over på skattebetalerne, at det er de som skal bære risikoen. Det er jo viktig at man ikke skal tape penger slik Hippe sier, men man har ikke lov til å tape andres penger.

Jeg tror at det viktigste ved utvalgets innstilling er bidraget det gir til å forstå næringens betydning i samfunnet, sa Kjell Roland. Dette er en infrastrukturnæring for realøkonomien og for å få resten av økonomien til å fungere. Den anglosaksiske forestillingen om at det er en næring med stor verdiskapning i seg selv, den viste seg å ikke være helt riktig.

Paradokset er at de landene som hadde et sterke finanssektorer klarte seg bedre enn de som var sterkt internasjonalisert. MellomAmerika led sterkt, mens Afrika klarte seg bra. MellomAmerika hadde fulgt økonomens gode råd om å liberalisere og bankvesenet var eid av amerikanske og kanadiske banker. De trakk seg tilbake. MellomAmerika ble derfor sterkt berørt av krisen.
De afrikanske bankene var mer gammeldagse banker som levde av innskudd og drev forsiktig.utlånsvirksomhet.

Ergo er det ganske viktig å ha en nasjonal finansbase.. Hvis du ser på et norsk perspektiv som stor kapitaleksportør som i tillegg bruker store beløp på å kjøpe finanstjenester ute i verden så understreker det faktisk det samme argumentet. Finansnæringen er en infrastrukturnæring som understøtter norsk næringsliv, men som en stor kapitaleksportør er det også slik at ute i verden kan vi skape næring når det er den mest lønnsomme avkastningen vi kan få. På eksportmarkedene er det viktig næring for oss, men i forhold til næringlivet i Norge er det en ren infrastrukturnæring og må reguleres deretter. Det er paradokser her.

Konklusjon

Vi må lære også av det som skjedde andre steder fordi vi ikke kjenner morgendagens krise, sa Jon Hippe

Jeg tror faktisk ikke spørsmålet er om for hard regulering eller ikke, men om riktig og helhetlig regulering. Det får vi bare gjennom debatt og den har bare så vidt begynt.

Det generelle poenget her om åpenhet, demokrati, debatter og innsyn i denne finanssektoren. Det har både noe med politikken, tilsyn og økonomifaget å gjøre. Dette er et område som det er ufattelig vanskelig å trenge inn i. Hvis vi kan oppnå at publikum forstår hva som foregår og vi kan få en debatt om det, så har vi lagt grunnlaget for bedre regulering og større politisk deltakelse.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder Nils Chr. Tømmeraas