Den skjulte makten - del 3. Hvor er motmakten til pengemakten?

Videofilm fra møtet

Den skjulte makten,

Del 3 – Hvor er motmakten til pengemakten?

Paneldebatt med innledningsforedrag av professor Øyvind Østerud, UiO,Panel: professor Rune Ottosen, Journalisthøyskolen, adm. direktør Anne Kathrine Slungård, Ungt Entreprenørskap, professor Bent Hagtvedt, UiO og journalist Ulf Andenæs, Aftenposten.

Møteleder Sissel Rogne, president i PF

Plenumsmøte med PF Medier og kommunikasjon

Hotel Bristol, tirsdag 9. mars 2010.

Hvorledes kan akademia, universiteter og forskningsinstitusjoner og hvorledes kan media, aviser, radio og Tv og de nye mediene være motmakt til pengemakten, representert ved næringslivet og staten spurte møtelederen, Sissel Rogne.

Professorene Øyvind Østerud og Bent Hagtvedt drøftet forskernes rammer og muligheter til å opptre som motmakt. Har forskerne frihet, eller er dagens finansieringssystem slik at forskningen blir styrt av oppdragsgiverne og gjennom politisk vedtatte rammeprogram?

Maktens ansikter

Makten har flere ansikter, sa Østerud, ett av dem er den åpne beslutningsmakten. Det er der hvor noen legger premissene, utformer beslutningssystemet og så presser sin vilje gjennom.

Den andre formen for makt er det vi gjerne kaller dagsordenmakt: hva er det som blir tematisert, hva er det som blir satt på dagsorden – og hva er det som blir holdt utenfor?

Det er noen spørsmål som ikke bli satt på dagsorden fordi de blir tatt for gitt – og hvor det er noen som har interesse i at disse spørsmålene ikke blir diskutert. Pressen har utvilsomt en sånn makt.

Den tredje formen for makt er det vanlig å kalle den ideologiske makten: hvem styrer måten vi tenker om ulike spørsmål på? Hva slags ideologiske føringer ligger til grunn når vi treffer beslutninger? Hva er vesentlig og uvesentlig, hva er relevant og hva er irrelevant? Er forskningens frihet relevant, er forskningens nytteverdi relevant? - Hvem bestemmer måten vi tenker om slike spørsmål på – og hva gir det av føringer?

Styring nedenfra og innenfra eller ovenfra og utenfra?

Det to ytterpunkter, to hovedprinsipper i forholdet mellom vitenskap og universiteter på den ene side og omgivelsene på den andre, fortsatte Østerud.

Det ene prinsippet er at forskningen må være styrt innenfra, den må være forskningstyrt. Det bør være drevet av erkjennelsestrang, drevet av kunnskapstørst. Det bør være kvalitetssikring som utarbeides innad i fagmiljøene, i gjensidig kritikk mellom kolleger. Det bør være forskningsmiljøene selv som er ansvarlig for hva som er gode problemstillinger og hva som er holdbar kunnskap. Det bør ikke være noen utenfra som forteller hva det bør forskes på. Forskningen bør være internstyrt.

Det andre ytterpunktet er at styringen bør i mye større grad være styrt ut fra samfunnets behov. Man kan ikke la en tung sektor være upåvirket av de interessene som gjør seg gjeldene i samfunnet omkring. Samfunnet har rimelig krav på å se hva de pengene som blir bevilget blir brukt til. Hva er nyttig for oppdragsgivere? Hva er til syvende og sist nyttig og verdifullt for de som betaler?. Det en styring av forskning og universiteter som i mye større grad kommer utenfra og ovenfra og forteller hva som er sentralt og hva som er de viktige målestandardene.

I nyere forskningspolitisk sjargong kaller vi den forskerstyrte forskningen for Mode 1 science. Det er det vi for noen tiår siden kalte det Humboldtske idealet, det klassiske tyske universitetsidealet fra første halvdel av det attenhundretallet. Hovedidealet var at forskningen primært måtte være forskerdrevet. At den ikke ville fungere hvis den ikke var drevet av entusiasme, oppdagerglede, faglig nysgjerrighet og faglig engasjement. En lang rekke praktiske oppdagelser var uventede og kom som en utilsiktet bivirkning av forskning som var forskerstyrt.

Det klassiske eksemplet er hvorledes de Maxwellske ligninger ble lagt til grunn for utvikling av radioen. En tett brukerstyrt forskning ville antakelig ha sagt at dette er en ufattelig komplisert omvei for kommunikasjon over lange avstander. Det er mye bedre med en teknisk utvikling av roperten.

Motargumentet mot forskerstyrting er utvalget på lang sikt blir for usikkert. Det blir mye sløseri, selv om det kan vises til gjennombrudd. Det blir en rekke felter som er prioritert, politisk og økonomisk som ikke blir ivaretatt.

Mens den første modellen i stor grad er disiplinorientert og disiplinstyrt, vil Mode 2, den brukerstyrte, utenfrastyrte modellen i mye større grad bryter opp disipliner og fagmiljøer for å styre dem mot problemer som er definert utenfra. Styring etter økonomiske og politiske kriterier vil ofte være flerfaglige og gå på tvers av fagdisiplinene. Problemstillinger og kvalitetsnormer utvikles i tett samarbeid mellom økonomiske og politiske interesser på den ene siden og forskningsmiljøene på den andre. Forskningen er mindre disiplinbasert og den er sterkere styrt ovenfra og utenfra. Satsingene er i mye større grad bestemt av politikere og byråkrater, ut fra sentrale samfunnsmål, mens forskerne løper etter de store pengesekkene.

Ser vi et par tiår tilbake, har det i alle europeiske land vært en klar utvikling i denne retningen, bort fra det Humboldtske idealet og forskestyrt forskning og over mot langt mer brukerstyrt forskning.

I mange land, også i Norge har vi en blandingsform mellom Mode 1 og Mode 2. Det er ganske gode argumenter for at vi ikke bør rendyrke noen av disse to modellene.

Jeg tror det finnes former for naturvitenskap som vil kunne leve ganske godt med en tett symbiose til næringsliv og byråkrati fordi de har noen innebygde standarder som beskytter. Jeg vil tro at andre fag, slik som samfunnsfag og også deler av medisin er langt mer sårbare for politisk styring og sterke økonomiske interesser.

Østerud ga et eksempel på hva som skjer når en begynner å ta hensyn til oppdragsgivers prioriteringer og løsningsforslag. Det betyr at forskningsinstitusjonen risikerer å bli gisler for politiske og økonomiske prioriteringer, ved at de legitimerer en politikk fremfor å ha en uavhengig og kritisk holdning til den. Derfor er det viktig at en på forskningens egne premisser opprettholder en fri og uavhengig forskerstyrt forskning som motvekt.

Jeg vil våge en påstand om at jo større kontroll økonomien får, desto oftere den siver inn på andre samfunnsområder, desto større problem har vi i forhold til pluralisme, mangfold, sa Bent Hagtvedt .

De store diktaturer dreide seg om demodernisering hvor alle samfunnets underområder ble underlagt én forståelsesform, nazismen. Ikke at Norge er et diktatur, jeg sier at dette er utviklingstendenser i et moderne samfunn som det er for liten motstand mot.

Mitt andre poeng dreier seg om relevans for forskning. Her ser vi hvordan den økonomiske tankegangen siger inn på alle områder og ødelegger seg selv, for relevansen av forskning er nettopp at den undergraver

Serendiptity – serendiptitet – oppdagelser man snubler over, slik som oppdagelsen av penicillinet og laseren er en egenskap ved nysgjerighetsdreven forskning. I en stor rapport fra Royal Society ble det fremhevet at nettopp forskningen til Alexander Flemming og Albert Schweitzer tyder på at den akademiske forskningen kan føre til helt uforutsette og grunnleggende viktige oppdagelser.

Jeg tror at uavhengige finansieringskanaler er veldig bra, sa Østerud. Vi i Norge har lenge sett med misunnelse på svenskene som ikke bare har et stort forskningsråd, men som også har Riksbankens Jubileumsfond som er veldig viktig og finansierer veldig mye forskning. Mye av støtten er uavhengig, de blander seg ikke opp i hvilken forskning forskerne bruker pengene til.

Jeg intervjuet faktisk direktøren i Fritt Ord her om dagen, Erik Rudeng, fortalte Andenæs. Der sa Rudeng blant annet at det som er svakheten ved en veldig statspreget finansieringen av forskningen i Norge er at det ofte får et visst preg av støtte til den allmennt vedtatte samfunnsideologien, det politisk korrekte. - Derfor trengs sånne som oss, Fritt Ord, sa han.

Noe av det vi er ute etter er et mangfold av finansieringskilder som er uavhengige av hverandre og at de ikke blander seg for mye opp i de konklusjonene forskerne trekker, sa Østerud. Jeg tror det er viktig at sentrale aktører, både i media og i det akademiske liv holder liv i et ideal om uavhengighet og at de har muligheter til å holde seg i live, at det er finansieringkilder som er en motmakt. Det har vi i noen grad foreløpig i Norge.

Pressen som motmakt

Det er flere sammenfallende trekk i medieutvikligen som gir grunn til bekymring for journalistikken generelt og spesielt økonomijournalistikken, sa Rune Ottosen. Den viktigste årsaken er økt konsentrasjon i eierskap, hvor det er konsernutviklingen med eierens bunnlinje som er viktigere premissleverandører enn de journalistiske prestasjonene. Mediekonsernene ser på redaksjonene som en utgiftspost og ikke som en kilde til inntjening.

Journalistene appellerer til eierne som har tjent gode penger på deres arbeid i mange år om at de i nedgangstider ikke kan besinne seg litt og skjerme redaksjonen slik at man kan få en fremtid med redaksjonelt rom for å drive god og undersøkende journalistikk. Stort sett så taler journalistene for døve ører.

Er Schibsted en motmakt til pengemakten? Vi har i alle fall en dagsordenmakt, sa Ulf Andenæs. Samtidig er det slik at i kjølvannet av Finanskrisen ble samtlige av oss som er ansatte i Schibsted satt på en to-ukers ubetalt permisjon, for å berge regnskapet. Pengemakt følger i hvertfall ikke den enkelte som skriver i avisen.

Hvorledes kan Schibsted – på sin lange vandring fra familieselskap til et børsnotert, verdensomspennende selskap være en motmakt til pengemakten? Er pressen troverdig motmakt. Ottosen reiste spørsmålet siden praktisk talt hver eneste avis i kongeriket er eid av disse tre eller fire landsomfattende mediekonsernene. Da blir det slik at der vi kanskje kan røre bort i pengemakten, er utenfor våre egne eiere. Her kan vi trøste oss med at når det gjelder vår egne eiere, er vi inhabile.

Det noen utviklingstrekk som gir grunn til optimisme og som tilsier at man burde satse på kvalitetsjournalistikk, sa Ottosen. En av de største suksessene i norsk avisbransje de siste årene er Dagens Næringsliv.

Styrer pengemakten hva det er lov å skrive om?

Aftenposten viste i en artikkel i fjor at det er en dramatisk økning av informasjonsmedarbeider i det offentlige. Pr og informasjonsmedarbeidere i privat så vel som offentlig sektor prøver på en tiltakende aggressiv måte å påvirke medienes dagsorden og redaksjonelle prioritering, sa Ottosen.

I boken «Petromania» viser forfatteren hvorledes oljeindustrien bestemmer mye av premissene for den rådende oljejournalistikken. I et debattinnlegg forteller han at på et møte nylig i Stavanger sto det opp tidligere Statoil-medarbeidere og sa at det var et problem for dem at de følte seg presset til å undertegne taushetserklæringer og hvor det var kritikk av all kontakt med pressen utenom fra informasjonsavdelingen og de medarbeiderne som var utpekt til å ha en relasjon til pressen. Oljejournalistene opplyser at de får reprimande og kjeft hvis de forsøker å kontakte kilder utenom info-avdelingen og mener at Statoil driver intern drilling for å hindre at ansatte snakker med pressen.

Et grunnleggende spørsmål er hvorlede norsk presse skal dekke Statoils engasjement i diktaturer som Libya, Aserbajdsjan og Angola. Forekomst av korrupsjon og etiske dilemmaer taler for at norsk presse bør overvåke virksomheten. Dagens Næringslivs avsløring av korrupsjon knyttet til Statoils arbeid for å få en kontrakt i Iran for et par år siden er et talende eksempel.

Jeg synes det var en fordel for demokratiet at vi visste hvem som eier media og hva de sto for, både redaktøren, eieren og journalisten, sa Anne Kathrine Slungård. Da kan jeg som intellektuelt, tenkende og oppegående menneske sette sammen informasjon for ulike kanaler og som fri borger trekke mine egne konklusjoner.

Du sa at det var en ulempe at den politisk tilknytningen i pressen er blitt borte, at vi er blitt for like, repliserte Andenæs. Det er nok så. For utenom noen nisjeaviser, har hovedstrømspressen i Norge i dag en nokså ens linje, det jeg pleier å kalle en moderat, venstreorientert korrekthet. Det kan jeg bare beklage. Jeg tror du har rett.

Den kritiske pressen og den gravende journalistikken er ikke død!

Det noen lyspunkter i et så lite og oversiktlig land som vårt, sa Østerud. De mediene som behandler samfunnsviktige saker er relativt sett mye større i Norge enn i de fleste andre land. Ser vi på avsier som Morgenbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv, er dette seriøse aviser som driver ganske mye undersøkende journalistikk. Målt i antall lesere de har i Norge, er de store i forhold til folketallet. Aviser av denne typen i andre land er på størrelse med Romerikes blad. De er veldig små aviser- LeMond lese av en bitte liten del av den franske befolkningen. El Pais i Spania er en liten avis. Seriøse aviser i Norge har et relativt sett enormt omfang. Det har noe med åpenhet og det felles innslaget av offentlighet vi fortsatt har.

SKUP-prisen (som deles ut av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) er 20 år og vi ser ingen nedgang i innsendte bidrag, sa Guri Hjeltnes. Det tyder på at det fortsatt foregår mye gravende journalistikk, og mye av den gode gravende journalistikken gjøres til en billig penge. Foreløpig er jeg rimelig optimistisk. Det som er tendensen i Skup-bevegelsen i løpet av 20 år er fra hardkokt gravejournalistikk til mer økonomiske og politiske saker:Statoil i Iran, unndragelser og fusk i drosjenæringen, osv. Vi ser at veldig mange journalister sliter med Offentlighetsloven og at oppdeling av statlig og kommunal virksomhet i fylkeskommunale og interkommunale aksjeselskap og andre selskapskonstruksjoner hindrer innsyn.

Det er bare å ta av seg hatten for SKUP, sa Slungård. Men hjelp meg med å sette opp stabbesteinene og skilleveggene mellom den gode, gravende journalisten og kampanjejournalistikken. Det er ingen ting som er så ødeleggende for gravende journalistikk som de som kjører kampanjejournalistikk.

I innbydelsen til dette møtet står det at pressen ikke lenger har råd til å drive gravejournalistikk og gå løs på komplekse saker, sa Andenæs. La meg bare si at det faktisk er slik at ikke alle graverne i pressen har tatt kvelden ennå. Jeg og mange av mine kolleger er stolte av den gruppen av journalister i Aftenposten som sto bak avdekkingen av det som kanskje er den mest bemerkelsesverdige korrupsjonsskandalen i de senere årene: Nedre Romerike vannverk som nå versjerer i retten. Det er også andre stikkord her: Murud Undervisningsbygg, det påtenkte billettsystemet i Oslos kollektivtransport, kommunale sykehjem i Spania, Tøyenbadet, millionoverskridelsene i Holmekollbakken, Statoil i Iran.

Det var Dagens Næringsliv som startet med Røkkes korrupsjonssak - og Finansavisen hadde Terra.

Gode tanker til slutt.

Jeg vil slå et slag for den myndige borgerrollen, sa Hagtvedt. Vi er blitt reddet gang på gang av folk som har vært ulydige. Hvor er de ulydige? Varsleren som snakket om Siemens. Vi må gjennom hele utdannelsesystemet ta sikte på å myndiggjøre borgeren til å stå på sine egne standpunkter og ha mot til å gå ut med dem.

Idealet for meg er at det å være folkevalgt er som verneplikt, sa Slungård. Alle burde vi ta en valgperiode eller to for å tjene samfunnet. Men etter en periode eller to - og i alle fall etter tre ,skal du tenke deg nøye om om du har noe mer å bidra med. Det ideelle i et samfunn er at du har vekslinger mellom å være folkevalgt og å delta i det sivile samfunn. Eksemplet med Bjarne Håkon Hansen viser at skifte kan medføre habilitetsproblemer, men det er ikke tvil om at skifte er det ideelle. Jeg vil gjerne ha politikere som har forstand på næringsliv og næringslivsfolk som har forstand på demokrati og politiske prosesser.

Jeg tror at de politiske partiene kan lære mye av Obamas valgopplegg om hvorledes vi skal engasjere velgerne i politiske prosesser.

Jeg har lyst til å bruke mitt siste innlegg til å slå et slag for ungdommen, sa Ottosen. Hvis jeg blir tynget av tungsinn, drar jeg til kantina og snakker med våre studenter. Det er flotte, engasjerte ungdommer. Vi har gode vitenskapelige data på hvorfor de vil bli journalister og hva de vil jobbe med. Det er veldig få som kan tenke seg å drive med overfladisk kjendisjournalistikk. Det er enten fordi de elsker å skrive og utvikle sin kreativitet eller fordi de har et engasjement og har lyst til å gjøre en forskjell. Om ikke det samlet sett skal gjøre noe positivt for fremtiden, det nekter jeg å tro.

Jeg har gleden av å piske norske studenter gjennom mange år og istemmer med Ottosen, sa Hagtvedt. Det er usedvanlig mye entusiasme og begeistring. Du må utfordre dem. Du må snakke alvor med dem. På Blindern svarer de med alvor.

Jeg tror det er viktig at sentrale aktører, både i media og i det akademiske liv holder liv i et ideal om uavhengighet og at de har muligheter til å holde seg i live, at det er finansieringkilder som er en motmakt, sa Østerud. Det har vi i noen grad foreløpig i Norge.

Jeg tror at akademia og media en dag må finne ut hvorledes de skal knekke den nye koden. Jeg ønsker meg ansikt på redaktørene slik at jeg vet hva de står for. Media, akademia, politikere og næringsliv må samme definere det som skal være rammene, sa Slungård.

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder Nils Chr. Tømmeraas