Changing aid. Møte 6: Mot en ny nordisk modell for utviklingshjelp?

Changing aid. Mot en ny nordisk modell for utviklingshjelp?

Afrikas vekst, en ny bistandskonsensus, organisasjonenes rolle, Norges donorposisjon og Kina i Afrika har vært tema i Bistand i endring-serien.  Avslutningsseminaret med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil trekke på erfaringene som har kommet frem i vårens seminarrekke.  Hvor relevant vil denne kunnskapen  være for norsk bistandspolitikk? Og hvordan kan privat sektor fremme vekst og velstand i utviklingsland?

Erik Solheim, miljø- og utviklingsminister
Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna  
Hilde Tonne, nestleder Telenor Asia

Møteleder:  Kjell Roland, direktør i Norfund

Plenumsmøte med PF Millennium, PF Internasjonal politikk og økonomi, i samarbeid medUDs Refleksprogram

Håndverkeren,  torsdag 19. mai 2011

Dialogprosjektet er en seminarserie på fem deler hvor UD sammen med Polyteknisk Forening prøver å sette på plass de nye og kanskje litt store utfordringene i bistandspolitikken, sa Kjell Roland. Vi har tatt utgangspunkt i at den såkalte Washington Consensus nå er svekket og i ferd med å gå i oppløsning. Denne doktrinen har i 20 år dominert tenkningen på bistandspolitikken, særlig i Washington, men er ikke lenger det dominerende konseptet.

Det er mange årsaker til det. Resultatene ikke alltid har vært som forventet, men ikke minst skyldes det de store geopolitiske forskyvningene i verdensøkonomien. Både det økonomiske tyngdepunktet og den politiske makten i verden forflyttes fra vest mot øst, og i gledelig grad også mot syd. Dette reiser helt nye spørsmål, blant annet fordi storparten av Afrika sør for Sahara vokser raskt.  Det siste ti-året har vært det beste i Afrikas historie på veldig lenge. Det vokser etter hvert frem en betydelig middelklasse. Den politiske makten forankres på en annen måte. Det utvikles et lokalt næringsliv som også har interesser og som påvirker den nasjonale politikken. Afrikas utvikling er inne i en mye bedre fase enn vi har sett på veldig lenge.

Kina er en viktig bakgrunnsfaktor. Det skyldes ikke bare at Kina vokser raskt og at Kinas betydning i verdensøkonomien sammen med de andre BRIC-landene er med på å forklare forandringen i geopolitikken, men fordi Kina er så viktig i Afrika. Det bygges veier, det bygges jernbaner, men også fotballstadium og presidentpalasser, skoler og industri og det som skal til for å løfte Afrika ut av den fattigdommen de har vært i.

Kinas store fordel er at de tar med seg sin nære historie når de kommer til Afrika og prøver å gjøre det samme der som de nettopp har gjort i sitt eget land. Dette er vanskeligere for oss i vesten, fordi de problemene som nå må løses i Afrika er de vi løste  for én eller  to eller flere generasjoner siden.

Dette er bakgrunnen for at vi besluttet å lage en serie med seminarer for å drøfte hva denne utviklingen betyr for bistandspolitisk  tenkning, for virkemiddelapparatet, for NGO-er og for sånne som Norfund og for gavebistand, sa Roland.

Bistand, ikke for eller imot, men hvorledes?

Jeg mener at  spørsmålet om bistand virker eller ikke er totalt meningsløst og må erstattes av spørsmålet om hva som er god bistand og om hva som virker og hva som virker ikke, sa Erik Solheim.

En meningsmåling som ble offentliggjort i går viser at et overveldende flertall av den norske befolkning mener at bistand virker, at det er bra at Norge gir bistand og at bistandsnivået er passe. Det er litt flere som sier det er for høyt enn de som sier det er for lavt.  Sogar blant Frps velger er det massivt flertall for bistand.

Vi kan derfor gå vekk fra debatten om for og i mot og over til debatten om hvordan og på hvilken måte. Vi driver bistand i en verden i kolossal og rask endring – jeg mener i all hovedsak til det bedre. En verden dominert av USA og noen få land i Vest-Europa erstattes nå av en verden med mange poler og maktsentere. Det blir en stor utfordring å få til samarbeid mellom disse maktsentrene, men det er en mye mer åpen, demokratisk og rettferdig verden enn den de fleste av oss vokste opp i.

Kina er opplagt verden nest viktigste makt, etter USA. India kommer opp som en ny viktig makt. Brasil har plassert seg ettertrykkelig på den globale dagsorden. Tyrkia er i ferd med å etablere seg som en svært viktig regional makt i Midt-Østen. Slik kan man fortsette. Alle vet at vi er i en verden i rask endring.

Det nye – og til nå litt oversette - er at Afrika er en del av den endringen. På IMFs oversikt over hvorledes utviklingen er i ulike land, ligger syv av de ti landene som vil ha høyest vekst i nærmeste ti-år i Afrika. Det India, Kina og Vietnam og så er det Afrika. Ikke bare det, men det er de mest typiske bistands-landene i Afrika, de som historisk har mottatt mest bistand som som nå utmerker seg med å ha stor økonomisk fremgang. Det er blant andre: Etiopia, Tanzania, Mosambik, Uganda og Ghana.

Spørsmålet er: hvordan går vi inn i denne verdenen?

Stat og privat må utfylle hverandre

Det er riktig  at Kinas modernisering ligger mye nærmere i tid enn vår, men vi har en tendens til å glemme våre egne historiske erfaringer, hvor vi var da vi kom ut av fattigdom, sa Solheim. Jeg mener at  de viktigste lærdommene fra den perioden fortsatt er gyldige for hvorledes Afrikanske land skal komme ut av fattigdom. Så hvis du spør: hvorledes ville Einar Gerhardsen håndtert dette problemet,  da  er du sannsynligvis nærmere et godt svar enn om du hadde spurt hvorledes Jens Stoltenberg eller Erik Solheim ville ha gjort det.

Norge kom ut av fattigdom ved at vi hadde politiske ledere som viste lederskap og organiserte samfunnet og staten slik at den satte rammer for markedet. Vi kom ut av fattigdom ved en dynamisk, ekspanderende, privat sektor som organiserte næringslivet. I hovedsak en privat sektor i næringslivet og i hovedsak en effektiv stat – og spørsmålet om ledelse var alltid sentralt.

Lang erfaring viser: Bistand er et velegnet redskap for å oppnå store forandringer når det gjelder utdanning og helse. Bistand kan bidra til utbygging av infrastruktur, men bistand er veldig sjelden det viktigste og mest velegnede  virkemiddelet for å skape en selvforsterkende privat sektor som over tid kan bidra til å bære kostnadene for helse og utdanning.

Nå tror ikke jeg – slik noen høyreorienterte økonomer -  at den private sektoren skal bære den offentlige. De bærere hverandre.  Det private kan ikke eksisterer uten det offentlige. Uten kunnskap og helse, ingen utvikling av privat sektor. Uten et dynamisk næringsliv ingen evne til å bære de offentlig og sosiale utgiftene.

Akkurat som Norge har valgt å stå på disse to beina og Kina gjør det, er det etter min oppfatning ikke noen annen løsning  for  afrikanske land. Det betyr ikke  at det er én presis modell for alle. Norsk statsregulert kapitalisme er forskjellig fra kinesisk statsregulert kapitalisme, men hovedtrekkene i det jeg sier  har vist seg å være gjeldende for alle land som har gått gjennom moderniseringen i raskt tempo.

Norge har trengt både privat og offentlig sektor. Det gjør utviklingslandene også. Veien videre er derfor både å bidra til private investeringer i utviklingsland og direkte bistand til de områdene der bistand lettest gjør en jobb.

Vår lærdom  er at bistand  først og fremst bør rettes mot: utdanning, helse og infrastruktur. Privat sektor bør stå for det den gjør best: nemlig å få til næringsutvikling. Bistand kan bidra til å legge rammene for næringsutvikling, men det er avgjørende å få inn investeringsmotivet og fortjenestemotivet.

Middelklassen er nødvendig.

Vi har veldig lang og bred erfaring for at det å bygge middelklasse i et land t bidrar  til å forankre demokrati og veldig mye av de verdiene som vi synes er viktige. Vekst i middelkalsse bidrar nesten alle steder til å skape likestilling mellom mann og kvinne og til at det blir mye vanskeligere å begå grove overgrep mot befolkningen. Så det å bygge en middelklasse er selve målet for utviklingspolitikken.  I prinsippet bør alle tilhøre middelklassen.

Det betyr imidlertid ikke at bistandspenger skal gis direkte til middelklassen, men at man må bygge stat og næringsliv slik at det skaper en middelklasse og samtidig ha politikk rettet mot de aller fattigste.

Norge kom ikke ut av fattigdom gjennom å starte med de absolutt eller fattigste. Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen organiserte ikke  fiskerbøndene på Nordlandskysten eller husmennene på Hedmarken. De organiserte den mest utviklede delen av norsk arbeiderklasse.

Da Sam Eyde fikk vannkraften til å rulle i Telemark, både på Notodden og på Rjukan, så var det et fantastisk skritt framover for Norge, men  heller ikke her var det de aller fattigste som kom  jobb.

Vi må aksepterer at den norske og og kinesiske erfaringen også gjelder for andre land. Nemlig at vi må få en generell hevning av statens funksjoner og et dynamisk næringsliv for å kunne trekke de fattigste med. Du kan ikke skape langsiktig politikk i et land med bare å satse på de aller fattigste.

Fordelingspolitikk er veldig viktig.  Det var ikke nok å skape en middelklasse i Norge, du måtte også ha et politisk prosjekt  hvor middelklassen skulle dele med de fattigste. I alle utviklingsorienterte utviklingsland ser du det samme. Når den kinesiske presidenten Hu Jintao har som hovedslagord å skape et harmonisk samfunn,  så er det en kinesisk måte for å si at veksten også må komme til de fattigste provinsene. Hvis ikke skaper det konflikter og et ikke-harmonisk samfunn.

For å få til fordeling kreves et politisk prosjekt. Derfor er det  stor forskjell på de landene som har utviklingsorienterte ledere og de som ikke har det. Enten dette er utviklingsorienterte, demokratiske ledere eller utviklingsorienterte diktatoriske ledere, er det enormt mye bedre enn ledere som stikker pengene i egen lomme.

Bistand er i vekst.

Alt tyder på at bistand kommer til å øke drastisk i årene fremover, sa Solheim. Det er ikke fordi Norge eller USA vil gi mer, men fordi stadig flere land stiller mye mer penger til rådighet for bistand. Det interessante er at nesten alle land som selv har vært bistandsmottakere,  begynner å gi bistand når de kommer opp på et økonomisk nivå hvor de har råd til det. Det er ingen bedre tillitserklæring enn det. Hvis kineserne, inderne, brasilianerne, sørkoreanerne, osv mente at bistand var skadelig i deres eget tilfelle, da ville neppe det første de gjør når de får råd til det, være å selv gi bistand.

Vi ser dette over hele fjøla,  sa Solheim: India har nettopp inngått avtale som stor  bistand til Afghanistan. Fra norsk side har vi samarbeidet med Brasil om bistand i Afrika. Sør-Korea er vertskap for den store internasjonale konferansen i høst om finansiering for utvikling. Landet ønsker å få en profil på bistandsområdet. Sør-Korea er kanskje det land i verden som har mottatt mest bistand per innbygger tidligere. Det har vært et ledd i USAs ekspansjon under Den kalde krigen,  hvor USA pøste inn bistand. Selv om vi kan være uenige i motivet, er resultatet er et bevis på at bistand virker.

Kan Norge bidra til god bistand?

Derfor kommer det til å bli mange flere penger til bistand. Utfordringen  er at det ikke bare  kommer til å være bistandsgivere som deler våre verdier og i hvert fall ikke våre måter å gi pengene ut på. Vi må diskutere hvorledes pengene skal brukes og hvorledes Norge kan være med på en internasjonal design som gjør at disse pengene har en maksimal virkning.

For eksempel finansieres nesten alle FN organisasjonene i realiteten  av Norge og noen vesteuropeiske land. Kina gir mikroskopiske bidrag til UNICEF, UNDP og de store FN organisasjonen. Det samme gjør de fleste utviklingsland.

Jeg mener at det er mange gode grunner til å gi pengene i en multilateral sammenheng hvor flere kan være med å bestemme og hvor mottakerne ikke møter 50 bistandsgivere, men én større organisasjon. For å få til det, må vi gå  dialog med  Kina, Brasil og alle de andre for å sørge for at pengene deres i større grad går gjennom disse kanalene.

Det dreier seg ikke bare om land, men også om store private institusjoner. Bill og Melinda Gates Foundation gir vesentlig større årlige bidrag til bistand enn mange europeiske land, mye mer enn Finland og nesten like mye som  Danmark. Hvorledes Bill og Melinda Gates Foundation bruker pengene er derfor en veldig viktig del av det totale bildet.

I dag utgjør den norske bistanden fire prosent av den globale. Selv om vi øker bevilgningene, kommer den norske andelen til å synke.

Hovedutfordringen er derfor ikke å perfeksjonere norsk bistand, men hvordan norske bistandspenger virker sammen med private investeringer og hvordan norske bistandspenger virker sammen med de pengene andre land bruker på bistand.  Det er disse brede problemstillingene som vil avgjøre hvor raskt sosial og økonomisk utvikling vil skje.

Derfor bør vi hele tiden se etter områder hvor vi ikke bare kan  gi penger, men bruke pengene til å skape politisk prosesser. Stjerneeksemplet på det er hva vi har utrettet på regnskogområdet.  Vi har lovet 15 milliarder NOK.  Pengene har utløst store politiske prosesser i land som Indonesia og Brasil. I dag har presidenten i Indonesia skrevet under moratoriet for regnskogbevaring. Vi kjenner ennå ikke detaljene, vet ikke hvor godt og omfattende det er, men det er en prosess som er blitt utløst blant annet av norske bidrag.

Vi må lete etter flere slike områder hvor penger og politikk går sammen.

Panelet, fra v.: Hilde Tonne, Tove R. Wang og Erik Solheim
Skatt for utvikling

Land må hjelpes til å finansiere sin egen utvikling. Det er grunnen til at Norge har lagt så mye arbeid i Olje for utviklingsprogrammet, det vi nå kaller Skatt for utvikling. Utviklingsland har nesten ikke skatteinntekter og får dermed ikke den sosiale kontrakten mellom elite og befolkning som skatt er.

Jeg på et seminar i Dehli like før jul, sa Solheim. Sonia Gandhi og hele toppskiktet i Kongresspartiet deltok. Temaet var: Hva kunne India lære av vesteuropeisk sosialdemokrati for å skape en inkluderende vekst. Hovedtemaet var skatt. Hvorledes skape et skattesystem som gjør at folk betaler og slik at pengene kan brukes på alt det India måtte trenge.

De store suksesshistoriene med utvikling i de siste årene er i land hvor den politiske elite har vist stort lederskap – slik Gerhardsen gjorde i Norge. Det er land som Tyrkia, Etiopia, Indonesia og Brasil, alle preget av en ledelse som er utviklingsorientert, ikke perfekt, enkelte ganger diktatorisk, men en utviklingsledelse som har satt landets utvikling fremt,  ikke personlig berikelse eller andre personlige motiver. 

Norge har mye kompetanse på energiproduksjon. På energiområdet må vi se hvorledes vil kan bruke bistandsmidler og penger fra grønne utviklingsmekanismer  til å utløse vesentlig større private midler.

For å være konkret: Kan du lage et vannkraftverk i Mosambik hvor 70% av investeringen foretas av Statkraft, Trønderenergi, KLP eller DnB NOR, men på toppen av det har du 10% bistandsmidler som er en risikoavlastning mot politisk og økonomisk risiko og 10% bidrag fra Den grønne utviklingsmekanismen og kanskje 10% bidra fra Mosambiks myndigheter. Jeg mener at det kan gi store muligheter fremover ved å skru sammen slike pakker.

Etterskuddsbetaling av bistand

I dag betaler vi så godt som alle bistandstiltak på forhånd, sa Solheim. Det er gode grunner til at det har vært slik, men det er grunn til å tenke over om vi kan endre det. Formålet kan variere, men all bistand  må ha som mål å gi målbare resultater. Formålet kan være alt fra å endre holdninger i et land, for eksempel til likestillingsspørsmål eller til homofiles situasjon, eller få satt flest mulig sprøyter eller å få bygget en vei.

Det er lett å lage en avtale med et land om å bygge 100 skoler, men det er mye vanskeligere å lage en avtale om kvalitet på undervisningen. Det er lett å lage en avtale om å sette ti millioner sprøyter, men mye vanskeligere å lage en avtale om forebygging av trafikkulykker, eller god kreftbehandling eller smittereduksjon av HIV og så å måle dette.

Ville det i stedet vært bedre å inngå avtaler, slik vi har gjort i Regnskogprogrammet hvor bistandsmidlene betales ut etterskuddsvis, på basis av et resultatene er målt og bekreftet?

Det er lettere å tenke seg denne typen tosidige avtaler med utviklede utviklingsland som Brasil, Kina eller Indonesia og mye vanskeligere å tenke seg det med  Somalia, Tchad eller Sierra Leone.

Derfor er det ikke noe som passer for alle, men det er verd å tenke gjennom.  Etterskuddsbetaling gjør at vi kan fortelle befolkningen at bistand virker. Hvis det ikke virker, får de ganske enkelt ikke pengene. Det svarer også på utviklingslandenes krav om å lomme vekk fra alle  kondisjonalitetene  ved forskuddsbetaling.

Utviklingslandene, særlig de mer avanserte, krever nå å råde over pengene selv. Jeg mener at vi er nødt til å ta et skritt tilbake, sa Solheim. Det gjelder både stat, men også det norske sivile samfunn og andre at vi må vurdere hvilke krav vi rettmessig kan stille. Vi kan ikke stille alle krav. Vi kan stille krav til rettmessig finansforvaltning. Vi kan kreve at penger ikke  sløses bort på korrupsjon. Vi kan også rettmessig stille krav om det skal være akseptabel miljø- og  sosiale standarder  i henhold til internasjonalt regelverk  for de prosjektene vi gjør, men vi kan ikke ende opp med et tiltalls eller hundretalls kondisjonaliteter

Forskjellen på fattig og rik øker

Mange utviklingsland som opplever en gledelig stor økonomisk vekst, likevel har forskjellene mellom fattig og rik økt i de fleste regioner i de siste ti-årene, sa Tove Wang. Dette gjelder både inntekter og tilgang til grunnleggende tjenester.

Redd Barna har gjort en undersøkelse som viser at i land som satser på helse og utdanning for de fattigste, der får alle det bedre. I de land hvor det er stor forskjell mellom barnedødelighet for rik og fattig, der er det dårlig progresjon på barnedødelighet generelt.

Redd Barna er derfor opptatt av at bistand brukes slik at også de fattigste  i utviklingsland kan ta del i veksten. Jeg er skeptisk til å satse på middelklassen, sa Wang. Det er ikke slik at økonomisk vekst automatisk drypper ned på de fattigste. Er det ikke slik at middelklassen heller trekker opp den sosiale stigen etter seg og lar de fattige forbli fattige?

Hvordan  stater skal sikre barns menneskerett  til gratis grunnutdanning er selvsagt opp til det enkelte lands myndigheter, men at de skal innfri denne rettigheten har statene selv forpliktet seg til. Alle stater i denne verden, unntatt to: Somalia og USA. har signert FNs traktat om barns rettigheter.  Dermed er det noen grunnleggende , globale prinsipper som vi kan stille som krav om. Det kaller ikke jeg kondisjonalitet.

 Redd Barna lærte tidlig at det å satse på lokalsamfunnsutvikling og vente at det komme barna til gode – det fungerte faktisk ikke veldig bra. Vi måtte innrette vår aktivitet direkte mot barn for at de ikke måtte vente til de ble voksne før de fikk del av godene.

I land som opplever vekst, mener vi det er viktig  å kreve at myndighetene bekjemper diskriminering og innfrir rettighetene til de fattigste befolkningsgruppene. Vi må sikre at myndighetene avskaffer fattigdom i takt med de mulighetene den økonomiske veksten gir dem.

Gjennom nye tilnærmingsmåter har  flere hundre tusen barn  i Nord-Etiopia nå fått utdanning. Myndighetene har fått eierskap til programmet og overførere dette til andre distrikter i landet. Det er en rolle vi ønsker å ta. Vi ønsker ikke å undergrave myndighetenes myndighet og mulighet til å levere sine forpliktelse, men legger til rette for at de kan gjøre dette på en bedre måte.

Det er mange problemer med styresettet i Etiopia, sa Solheim, men det er et uomtvistelig faktum at Etiopia har hatt en enorm økonomisk vekst, med økonomisk og sosial fremgang, ikke bare for en liten elite, men fremgang i dybden. De har hatt en enorm forbedring for eksempel i antall barn som går på skole. Det skyldes også innsats fra Redd Barna. Det betyr jo noe i et land at 80% av barna går på skole, versus 20% som det var da Meles Zenawi  overtok.

Redd Barna har et næringslivssamarbeid på i underkant av 40 millioner kr i året, sa Wang.

Akkurat nå samarbeider vi med den nordiske tekstilbransjen i Bangladesh.  Vi legger til rette for grunnutdanning, mens tekstilbransjen legger til rette for trainee-posisjoner og opplæring til yrkesrettet aktivitet. Samarbeidet sikrer barn og unge  tilgang på jobber under bra forhold og hvor de kan tjene penger. Vi har akkurat plassert ut 59 trainees. Det er ikke så mye kanskje, men det er en god start og 50 nye står for tur.

I en verden med sterkere økonomisk vekst i utviklingsland, bør bistand i alle former bidra til å sikre like rettigheter for alle.

Hva er det vi er gode på og hva skal vi eksportere? Det har vært snakk om energi og om fredsarbeid, men hvis det er to ting Norge er gode på så er det likhetsprinsippet og å ha et aktivt sivilt samfunn. Vi er skeptisk til at man ikke i tilstrekkelig grad satser på å styrke det sivile samfunn.

Hvorledes kan stat og sivilsamfunn bidra til å dra sammen for å nå de internasjonale målene spurte Toril Skogsholm. Jeg er bekymret for at bistandspolitikken er innrette mot mellominntektsland og mellominntektsgrupper. For å nå de fattigste trenger vi en mer bevisst politikk en den vi har i dag. - Sivilt samfunn betyr veldig mye og betyr mye for å kontrollere stat, men vi må ha en nyansert diskusjon om hvert enkelt land, repliserte Solheim. Ikke alt som kaller seg sivilt samfunn, er det. I en del land er sivilt samfunn bare et dekke for å være i opposisjon, men det kan spille en viktig rolle likevel. Vi har mange eksempler på folk som kalte seg sivilt samfunn og menneskerettighetsforkjempere, mens det egentlig var folk som selv  ønsket seg makta og som når de fikk den førte  en verre politikk enn de de styrtet. Derfor må vi være nyanserte.

Ansikter fra den meget livlig debatten I

Bistand til utdanning.

Hvorfor gis det ikke mer bistand til universiteter i utviklingsland, spurte Tertit von Hanno Aasland. Hvorfor gis det ikke mer penger til forskning, ikke bare til samarbeid om de temaer som norske universiteter er interessert i men ikke til de temaer som universitetene i U-landene er interessert i å forske på? Det er ikke lett for fattige land å prioritere innsats som først gir resultater 10 – 20 år inn i fremtiden. Det er bare Norge og andre rike land som kan gjøre det.

Vi bidrar med mye penger til universiteter, sa Solheim. Det er klart at det har vært fokus på grunnutdanning i utdanningspolitikken  i fattige land. Jeg tror at vi av og til har undervurdert at for å få en god grunnutdanning må du også ha en god høyere utdanning, fordi læreren er kjernen i grunnutdanning. Uten gode lærere bli det ingen god grunnutdanning. Derfor startet  fellesprosjektet mellom Utenriksdepartementet og  Kunnskapsdepartementet fordi KD kan mye om hva som er god utdanningspolitikk, mens UD kan mye om land. De to tingene må trekke sammen.

Det vi etterspør fra norske myndigheter når det gjelder utdanning er mer en politisk prioritering for  å sette utdanning  høyere på den internasjonale dagsorden,Tove Wang. Det er faktisk ingen stat i dag som tar ledelsen når det gjelder utdanning.  Du skulle tro at det var en posisjon som var ettertraktet, men det er ingen som står i kø. Jeg skjønner at Norge ikke kan ta den, for vi har tatt ledelsen på andre områder, men vi må finne andre stater som er villige til  å sørge for at utdanning er på den internasjonale agendaen. Den rollen er ledig

Utdanning er kjempeviktig, sa Solheim. Vi sliter med at det er nesten umulig å få media interessert i er et vellykket utdanningsprosjekt i fattige land. Det ligger ingen konflikter i det, og media skyr det som pesten. Det ville være helt umulig å få med en journalist fra VG eller en annen redaksjon til  se på Redd Barnas flotte skoleprosjekt i Etiopia. - Derfor skapes det inntrykk av at dette ikke er viktig. Utdanning er noe av det vi bruker mest penger på. Norge er tredje største bidragsyter til UNICEF, en stor bidragsyter til såkalt «Fast Track» i Verdensbanken. Norge gir veldig mye penger til utdanning, men det er veldig vanskelig å få oppmerksomhet omkring det.

Er våre holdninger relevante?

Det er langt fra der vi er i verden til de fattige i utviklingslandene, sa Kjell Roland. Er våre meninger og holdninger relevante? Har vi forutsetninger for å hjelpe dem å bygge opp sivilsamfunnet?

Der det mange representanter fra ulike deler av sivilt samfunn her, sa Solheim. Jeg skulle ønske at en del organisasjoner fra det sivile samfunn kom sammen for å gi noen refleksjoner om de sivile samfunnsorganisasjonenes rolle. De spørsmålene Roland stiller er fundamentale. Vi stiller dem aldri i Norge fordi vi ikke blir satt på en prøve, men den dagen en Saudiarabisk sjeik valgte å  finansiere ytterliggående kvinnemotstandere i norsk politikk, folk som er mot selvbestemt abort og mot likestilling eller amerikanske republikanere valgte å finansiere klimarealistene i Norge i stor skala.  Da ville vi få opp den type problemstillinger i full skala her. Vi reiser ut med norske verdier – vi kan argumentere godt for at de også er universelle verdier, fordi de stort sett er godt forankret i FN-resolusjoner, altså verdier om likestilling, om demokrati, om menneskerettigheter og om miljø til land hvor dette nødvendigvis ikke alltid er akseptert. Vi tar som en selvfølge at vi har retten til å gjøre det og at vi har rett til å finansiere søsterorganisasjoner som driver aktiv politisk påvirkning på disse områdene. Det meste taler for at vi fortsatt kommer til å gjøre det, men jeg tror likevel  refleksjon rundt det vil være nyttig.

Har vi glemt kvinnene?

I  disse møtene har man nesten ikke hatt fokus på kvinner og likestillingsproblematikken, sa Gro Lindstad.  70% av verdens kvinner lever på under én dollar om dagen. Kvinner jobber to tredeler av arbeidstimene og mottar 10% av inntekten. Av 876 millioner mennesker i verden som ikke kan lese og skrive, utgjør kvinner 75%. -  Ganske sterke tall -  Av de som driver jordbruk i Afrika er 80% kvinner. Det er nå kommet nye tall fra OECD som viser at 5,4% av bistand som gis til jordbruk i Afrika, gis til kvinnerettede tiltak. Hva kan vi gjøre for å få snudd på dette?

Det er jo også sånn at nesten alle sivilsamfunnsorganisasjoner  i utviklingsland er middelklasseorganisasjoner, sa Solheim. La oss være realistiske: de kan enda gjøre et godt arbeid for de fattige, men kjernen for dem er middelklassen. Det gjelde i ultra grad kvinneorganisasjoner, men det er jo ikke annerledes en i Norge. Det var altså igjen ikke de fattigste og dårligst stilte kvinnene som drev frem kvinnebevegelsen i Norge, men middelklassekvinner. Akkurat slik er det i Afrika. Det er kvinner fra middelklassen som driver den politiske kampen for kvinners rettigheter. Hvis man ønsker å støtte kvinneorganisasjoner, da er det nesten alltid middelklassekvinneorganisasjoner vi snakker om, men det er riktig å gjøre det likevel.

Flertallet av verdens fattige bor ikke de i de fattigste landene, men i mellominntektsland. India er  er det landet som suverent har flest fattige i verden, ikke i prosent men i faktisk antall. Brasil har også flere ekstremt fattige enn de fleste land i Afrika. Vi må derfor  bekjempe fattigdom både i mellominntektsland og i de aller fattigste landene.

Det man aldri skal glemme er at det er myndighetene som er ansvarlig for å levere de rettighetene som er opplest og vedtatt  for kvinner og barn og folk flest, sa Tove Wang.

Telenors virksomhet i Asia

Telenor i Asia er en vekstmaskin, sa Hilde Tonne, 30 – 40% av konsernets omsetning , ca 40 milliarder NOK kommer herfra. Ca 20 000, eller omtrent halvparten av våre ansatte arbeider her.

Telenor er nummer seks blant verdens store teleselskaper og vi er store i Asia.

Vår forretning er såpass suksessfull at den oppmerksomheten vi får er både på godt og vondt. Den har tvunget oss inn i visse retninger og har gitt oss utfordringer og dilemmaer på tvers av alle markeder.

Vi påvirker samfunnet rundt oss gjennom hvordan selskapene våre er og hvordan de er i forhold til kundene, men vi påvirker også samfunnene gjennom den teknologien vi tilfører.

Vi er lønnsomhetsorientert, vi ser på bunnlinjen. Vi drives av profitt, men vi er langsiktig industrielle. I det ligger det en mulighet til å knytte oss opp til utvikling av de samfunnene vi er en del av.

I Bangladesh er vi majoritetseier i de desidert største selskapet i landet, det desidert største selskapet på børsen. Vi betaler over 55% skatt og er landets desidert største skattebetaler.

I Pakistan er Telenor kjent for å være det selskapet som ligger helt øverst  på lister over der man har lyst til å jobbe. Når man vet hvor mange flinke og velutdannede mennesker det finnes i Pakistan, viser det at det er et godt selskap. Vi er tydelige og vi syns også der.

I India er vi nye. Vi er en utfordrer gjennom måter å jobbe på som våre konkurrenter ikke en gang ville tenke på.

Vi er også etablert i Thailand og Malysia.

Teknologi og samfunn.

Telenor har fått gjennomført studier for å se hvorledes innføring av mobiltelefoni, Internet og teletjenester påvirker utvikling og vekst.

Den første, i 2008, var om hvilken påvirkning mobiltelefoni kan ha på marked og utvikling. Studien viste  at over tid vil en 10% økning i mobilpenetrasjon (tetthet av mobiltelefoner) medføre en økning i BNP på mellom 1% og 1,5%, for eksempel i et land som Bangladesh.

En tilsvarende studie for Internet i 2010 viser at prognosen for  veksten i bruk av Internet frem til 2020, for eksempel i Thailand, vil medføre at 5% av BNP da vil stamme fra bruk av Internet og de ringvirkningen dette gir.

Vi har nylig gjort en studie som går på finansielle tjenester gjennom mobiltelefoni. Der ser vi at ca 2,5 milliarder mennesker i dag ikke har tilgang til basis banktjenester. Det er nesten halvparten av verdens befolkning. Vi ser at i Pakistan er det 11% av befolkningen som har tilgang til basis banktjenester, mens det 62% som bruker mobiltelefon. I det gapet ligger det en utrolig mulighet. I 2009 satte vi sammen med en bank i gang en virksomhet, hvor  kundene kan få utført både lokale og internasjonale banktjenester over mobiltelefon. Her merker vi en voldsom vekst.

Vi venter at denne tjenesten  i løpet av tre til fire år  vil utgjøre 10% av omsetningen til Telenor i Pakistan og at vi lukker 20% av gapet mellom de som har tilgang banktjenester og de som bruker mobiltelefon. Det må man kalle en vinn-vinn situasjon.

I Bangladesh har vi opprettet en helsetelefon. Tjenesten er døgnkontinuerlig og det jobber 30 leger på skift. Vi har ca 30 000 henvendelser i døgnet. Det er voldsomt underskudd på legetjenester  og lange avstander til nærmeste lege. I Bangladesh er det én lege per 4000 innbyggere, mens det er én per 250 i Norge og én per 1750 i India.

Ser vi på landsbygda i Bangladesh eller India hvor folk ikke en gang har tilgang til bøker når de har lyst til å studere, da er det lett å forstå hvorledes adgang til verdens største bibliotek gjennom Internet  driver  landsbygda fremover .

Industriell virksomhet og holdninger i samfunnet.

Jeg og mine kolleger jobber med hvordan vi kan drive disse selskapene bra industrielt og effektivt, sa Tonne. I tillegg fokuserer vi på å gjennomføre vår forretning på en transparent måte og at vi har nulltoleranse for korrupsjon. Tre av våre selskap i Asia listet på børsene. Hvordan sikrer vi god governance og transparens? Hvordan går vi inn i direkte avtaler med våre nesten 15 000 førstelinjeleverandører, hvor de juridisk forplikter seg til å drive sin virksomhet bra i forhold til helse, miljø og sikkerhet. Dette påvirker samfunnene vi gjør forretning i.

I Bangladesh ble hele leverandørindustrien for  antennemaster  snudd på hodet fordi Grameenphone  har en markedsposisjon som er sterk nok til å kunne be om det. Underleverandørene er  blitt utrolig mye proffere og møter både våre krav og er i stand til å drive eksport.

hvordan vi gjør forretning og hvorledes vi som næringslivsledere holder oss til våre prinsipper for helse, miljø og sikkerhet og innenfor antikorrupsjon, det påvirker samfunnsbygging og samfunnsutvikling.

Det å drive næringsvirksomhet i land som er veldig forskjellig fra der vi kommer fra selv, det å drive næringsvirksomhet i land som har underskudd på institusjoner, som har underskudd på demokrati og som har store utfordringer, det setter søkelys på temaer som noen ganger gjør at du er fristet til ikke å være der - for å si det rett ut.

Hvis man velger å gå inn likevel, da er det ganske klart at man må ha fokus på kontinuerlig forbedring. Det er det mulig å gjøre veldig strukturert, ved å si på visse områder har vi nulltoleranse, for eksempel korrupsjon. På andre områder som helse, miljø og sikkerhet og måter å gjøre forretning på, der beveger vi ting over tid, men endrer ikke verden over natta.

Dialogen med myndighetene i de markedene vi er i, dreier seg om fri og lik konkurranse for de aktørene som er der. Den handler også om transparens og åpenhet, om nulltoleranse for korrupsjon  og om at vi og våre partnere gjennomfører vår forretning  på en måte som er bra for helse, miljø og sikkerhet.

Ansikter fra den meget livlig debatten II

Bistand og miljø.

Et poeng med utviklingssamarbeid er å heve levestandarden i disse landene, men økt vekst fører til mer klimaproblemer, sa Per Kleppe. Koblingen mellom klimapolitikken og bistandspolitikken er i beste fall uklar. Vi får prognoser nå fra FN om en enorme vekst i folketallet i Afrika. Nigeria ventes å få like mange mennesker som hele Europa. Det er ingen fordel for noen med en enorm produksjon av barn.

Vi har veldig lang erfaring med hva som virker når det gjelder befolkningsutvikling, sa Solheim.  Bortsett fra Kinas ettbarnspolitikk så er det ingen vellykkede eksempler på reduksjon av folketallet , bortsett fra gjennom økonomisk fremgang.

Bangladesh er et eksempel. I løpet  av én generasjon er antall  barn per kvinne halvert. En pakistansk politiker sa at de hadde drysset kondomer over landsbyene, uten effekt. Det eneste som ga effekt var økonomisk utvikling som sikret folk i alderdommen og som gjør at barn går på skole, slik at kvinnene får en ny rolle i samfunnet.

Jeg vet et noen er lei av å høre meg si det, men vi må ha en frakobling av den økonomiske veksten fra utslippsveksten og veksten i miljøødeleggelse, sa Solheim. Det er mulig.  I nesten alle indikatorer i Norge og vestlige land er det nå en frakobling. I Norge har vi hatt 40% økonomisk vekst siden 1990. I samme periode har vi hatt drastisk reduksjon i svovelutslippene, i NOx-utslippene og i nær sagt alle former for forurensende utslipp. Det er altså ikke sånn som det en gang var, at økonomisk vekst ga økt forurensning. For den kritiske faktoren, CO2-utslipp, er det en delvis frakobling. Til tross for økonomisk vekst  har utslippene av klimagasser stått stille.

Det er denne frakoblingen mellom miljøødeleggelse og økonomisk vekst som vi må få til. Du kan bare reise til New Dehli eller Beijing eller Kampala med budskapet om vennligst vent litt med den økonomiske veksten til vi har løst miljøproblemet. Alle vet svaret på det.

Nyttige lenker:

Changing aid. (11.50) (http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/kampanjer/dialog_forside.html?id=632976 )

«Mot en grønner utvikling» Stmeld 14, 2010 -2011 www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-14-2010--2011.html?id=639684

http://presse.telenor.no/PR/201102/1489376_1_1.html

Referent: Nils Chr. Tømmeraas. Bilder: Nils Chr. Tømmeraas