A changing paradigm for aid: Implications for Norway. Frokostmøte 3: The place of NGOs in the Nordic aid model: Strengths and weaknesses

4. april: Slangen i paradis? NGOar og bistandsindustrien i Afrika

Iveren i nord etter å støtta afrikanske frivillige organisasjonar har ført til ei ny bistandsavhengigheit utan særlege fordelar for fattige. Store donorpengar til fremjing av det sivile samfunnet i Afrika leiar til oppblomstring av afrikanske NGOar som først og fremst kjem elitar og ikkje grasrota til gode. Det oppstår incentivstrukturar som hindrar og ikkje fremjar utvikling.

Dette var bodskapen til universitetslektor Hans Holmén ved unversitetet i Linköping på Refleks-møtet om bistand 5. april. Tidlegare utviklingsminister Anne Kristin Sydnes ønskte debatt om praktiseringa av nulltoleranse-prinsippet for korrupsjon.

Rollen til frivillige organisjonar var temaet for tredje møte i møteserien Changing Aid, som fann stad 5. april på Håndverkeren i Oslo. Møteserien blir arrangert av Polyteknisk Forening, med støtte av UDs Refleks-prosjekt. Innleiar var universitetslektor Hans Holmén ved universitetet i Linköping, som nyleg kom ut med boka Snakes in Paradise: NGOs and the Aid Industry in Africa (Kumarian Press, 2009). Kommentator var tidlegare utviklingsminister m.m. Anne Kristin Sydnes.

Holmén var kritisk til både internasjonale og nasjonale frivillige organisasjonars rolle i Afrika. Han understreka at organisering og organisasjonar er avgjerande for utvikling, men etterlyste større nøkternheit omkring korleis NGOar faktisk fungerer i Afrika. Dei siste tiåra har sett eit kappløp mot Afrika av store nordlege NGOar som ønskjer å fortelja afrikanarane korleis ting skal gjerast. Men det som møter desse organisasjonane i Afrika er:

• lite organiserte samfunn
• svake NGOar
• feil prioritetar (i høve til dei nordlege NGOanes dagsorden).

Dei nordlege NGOane svarar gjerne på dette ved å prøva å endra dei eksisterande organisasjonane eller oppretta nye. Saman med store donorpengar til det sivile samfunnet har dette ført til ei stor oppblomstring av NGOar i Afrika. Men mange av dei får eit kort liv, og det er mange koffert-NGOar og lykkejegarar på jakt etter bistandsmidlar. Holmén nemnde eit døme frå Tanzania på ein lokal "NGO" som hadde fått støtte til prosjekt som viste seg å vera basert på fotos frå andre organisasjonar sine prosjekt. Bistandspengar blir i slike tilfelle gjerne nye eller tilleggsinntekter for einskildpersonar. Somme gonger blir NGOar oppretta med bistandsmidlar for så å leita etter problem å løysa.

Andre gonger blir NGOar overtatt eller oppretta av elitar ("elite capture"). Same personar driv ofte fleire organisasjonar. Det hender ikkje sjeldan at NGOar konkurrerer med lokale styresmakter om kvalifisert personell og oppgåveløysing, eller at internasjonale NGOar konkurrerer seg i mellom eller utkonkurrerer lokale NGOar. Homén minte her om at utvikling bør vera etterspørselsdriven. Utviklinga har ført til ein skeiv incentivstruktur, mellom anna slik at det kan vera meir lønsamt å driva NGOar med offentleg støtte enn å grunnleggja bedrifter. Det oppstår ei ny form for bistandsavhengigheit utan særlege fordelar for dei fattige.

Holmén understreka likevel at det finst døme på gode afrikanske NGOar. Men desse er ofte mindre strukturerte enn organisasjonar med internasjonal tilknytting, og dei blir ofte "praised to death when donors come". Då den frivillige organiseringa tok av i Europa for om lag 200 år sidan, var det som svar på reelle sosiale utfordringar. Korporative organisasjonar vart oppretta for å unngå formidlarar ("middlemen"). Men "Africa today is the heyday of the middleman". Utvikling må skje nedanfrå og opp, ikkje omvendt. Nordlege organisasjonar må vera tålmodige og visa større respekt for den afrikanske måten å arbeida på, ikkje minst når det gjeld tid. Initiativet må gå tilbake til afriakanarane sjølve, meinte Holmén.

Anne Kristin Sydnes syntest Holméns innleiing var full av kloke observasjonar. Men ho var meir entusiastisk enn han når det gjeld NGOars rolle i utviklingsarbeidet. Det avgjerande er kvaliteten på innsatsen, meinte ho. Sydnes peika særleg på Kirkens Nødhjelp, der ho sjølv var internasjonal direktør inntil nyleg, som eit føredøme. KN arbeider gjennom lokale partnarar, dvs. lokale kyrkjer og trusbaserte organisasjonar.

Ein legg dessutan ei "integrert tilnærming" til grunn, der det er ein samanhang mellom naudhjelp, langsiktig utviklingsbistand og holdningsskapande arbeid ("advocacy"). Sydnes understreka at dersom ein ikkje kan vera tolmodig og langsiktig når ein driv med bistand, bør ein finna seg noko anna å gjera. Ein må vera budd på å gjera feil, slik det også hadde vore gjort mange feil i utviklinga av Noreg.

Ho meinte ein måtte leggja nulltoleranse mot korrupsjon til grunn, men det må drøftast nærare kva dette skal bety i praksis. Kor mykje tid og ressursar skal ein bruka på å etterforska mindre beløp som kjem på avvegar? Sydnes meinte også ein må drøfta ansvarsfordelinga mellom norske styresmakter og norske organisasjonar når det gjeld tilfelle av korrupsjon med norske offentlege midlar ute i felten. I dag er det organisasjonane som ber heile ansvaret.

Sydnes understreka elles at NGOar bør arbeida i samråd med lokale og nasjonale styresmakter, ikkje uavhengig av dei. Ho fekk støtte til dette frå fleire andre NGO-representantar i salen. Utvikling av kapasitet i det sivile samfunnet til å følgja med i styresmaktenes disposisjonar, ikkje minst budsjettbruk, er elles ei av dei viktigaste oppgåvene til internasjonale og nasjonale NGOar i land som Angola.

Debatten etter opningsinnlegga var prega av forståing for Holméns generelle poeng, men også av at dei organisasjonane som tok ordet sjølv meinte å unngå dei problema han hadde skissert.

Referent: Tore Nedrebø